Frigjort: Katt Med Hode Fanget I Krukke I 6 Dager

Skrevet av Sarah Loeb fra Pennsylvania

Jeg føler at jeg har opplevd en virkelig velsignet begivenhet. Et medlem av min vilde koloni, vanligvis en av de vennligere kattene, fikk en plastkrukke fast på hodet. Hele hodet hans innhyllet i hard plast, var han helt verken i stand til å spise eller drikke. Jeg så ham første gang på denne måten en lørdag kveld. Jeg brukte timer på å prøve å få ham til å stole på meg til å komme nær nok til at jeg kunne fjerne glasset. Men, fullstendig sårbar og i positiv panikk, var katten altfor skrånende til å tillate meg å komme i nærheten.

Neste kveld prøvde jeg å kaste et håndkle og deretter et tungt teppe over ham for å desorientere ham, i håp om at det kunne tillate meg å få et solid grep, men katten viste seg for rask og lur for slike triks. Kjæresten min kom til og med ut sent den kvelden med en stor kurv, og sammen prøvde vi å fange den skremte katten til han til slutt stakk av, ingen steder å finne.

Vi bestemte oss for å utelate en Havahart-felle over natten, men også det var ikke vellykket (selv om den ga meg tilgang til en fertil hunn, som jeg da kunne ta med til klinikken for spay og vaksinasjon; så ikke et tap helt). Jeg søkte hver time på timen fra jeg kom hjem fra jobb, rundt 19:00 til 05:00. Han viste aldri. Jeg tenkte at han må ha dødd på en av de verste måtene jeg kan forestille meg. Jeg var ved siden av meg selv og visste at jeg hadde sviktet denne katten som en gang hadde krøpet seg inntil bena mine i påvente av middagen hans. Jeg kunne ikke la det gå, fikk ikke sove, lurte på om han fortsatt kunne være der ute, fast inne i den forferdelige krukken.

En besøkende midt på natten ankommer for å hjelpe

Vel, i kveld, som vanlig, nesten klokken 01.00, tilberedte jeg et middagsfat og bar det ut, hvor kolonien min tålmodig ventet. Jeg gikk med kattene på slep til vårt faste sted (et god stykke fra bygningen), serverte måltidet og hadde begynt å gå tilbake da en kvinne, som så ut til å dukke opp fra ingensteds, kom bort til meg. Jeg har blitt irettesatt flere ganger for å ha matet kattungene mine, så jeg forberedte meg på en ny nabosurring med tungen. Hun spurte meg rett ut om jeg nettopp hadde matet villkattene. Motvillig innrømmet jeg at jeg hadde det, og hun begynte umiddelbart å fosse om hvor glad hun var for å møte meg, og hvor takknemlig hun var for å vite at noen i komplekset, bortsett fra henne selv, satte pris på kattene og var villig til å hjelpe til med å se til deres velvære. Jeg var selvfølgelig veldig lettet, og like ekstatisk over å møte henne; endelig ... en villkatt-alliert!

Hun fortalte meg at hun het Rose, og gjennom vårt livlige møte-og-hils på sene kveld, utvekslet Rose og jeg historier om våre erfaringer med å hjelpe de lokale kattene. Jeg fikk vite at hun hadde bodd i komplekset i flere år (jeg er relativt ny på eiendommen), og til tross for åpenheten i hennes innsats for å opprettholde en vaksinert, kastrert og kastrert koloni, hadde hun også blitt trakassert av forskjellige naboleietakere, og hadde til og med mottatt trusler om utkastelse fra bygningsledelsen for mating av kattene. Unødvendig å si ble Rose og jeg raske venner.

Så der satt vi og skravlet bort, da den krukkehodede katten dukket opp! Rose fortalte meg at katten hadde sittet fast i glasset siden minst torsdag (nesten seks dager)! Hun hadde også brukt timevis på å forsøke å redde ham, og hadde blitt knust av ham i sin innsats. Hun sa at hun ikke engang ville prøve mer, at hun hadde grått hele helgen over sine mislykkede forsøk. Jeg hadde full forståelse for sorgen hennes. Å fange katten, på dette tidspunktet, virket umulig, og jeg visste at et nytt mislykket forsøk ville være enda mer ødeleggende for oss begge, men jeg visste også at ingen av oss ville være i stand til å gå uten å gjøre enda et forsøk.

Uten planlegging satte jeg meg rett og slett på bakken og begynte å ringe nøklene mine (også kalt middagsklokken for villkatten), og fordi en av mine vanlige hannkatter er litt av en snobb som insisterer på å spise bortsett fra mengden, inne i genserlommen min holdt jeg fortsatt en liten pose med mat (som jeg hadde tenkt å servere til «Catty Aloof» under et tre i nærheten som vanlig). Jeg trakk posen med mat fra lommen, åpnet den og begynte å riste den sammen med nøklene mine. Den krukkehodekatten virket nesten hypnotisert av den - lyden og lukten sammen. Jeg håpet desperat at han skulle nærme seg og la meg hjelpe ham. Etter et minutt eller så la jeg merke til at Rose krøp opp bak den nå hjelpeløst forbannede, sultne katten. Jeg ristet på nøklene og maten for å gjøre lyden høyere og høyere slik at han ikke skulle se bort eller legge merke til Roses krypende. Til slutt, som en villkatt selv, sprang Rose mot ham og grep ham bakfra.

Katten ble vill, og skjærte på Roses bare armer. Til min forbauselse holdt Rose tak. Jeg spratt opp og ropte: "IKKE LA HAN GÅ!" Men akkurat da jeg skulle ta tak i krukken, skjøt katten ut av armene hennes og spratt avgårde. Rose og jeg, nesten unisont, uttalte opprørte noen få utsøkte ord, og vi to begynte å falle sammen i elendighet da vi plutselig skjønte at hun holdt krukken!

Han er endelig fri!

Herregud, jeg har det!

På en eller annen måte hadde Rose faktisk klart å fjerne krukken under den voldsomme krangelen! Rose stirret på den skitne beholderen i hendene, og gjentok vantro: "Herregud, jeg har den. Jeg har krukken!"

Jeg kastet armene rundt henne. Denne kvinnen, bare minutter før en fremmed...min nye venn og partner i katterednings-"kriminalitet", og nå min helt! Vi sto der på parkeringsplassen til leilighetskomplekset vårt klokken 01:00 om morgenen i en stram omfavnelse, og blodet sildret fra de friske kampsårene på underarmene hennes. Jeg kan fortsatt nesten ikke tro det. Hele hendelsen virker nesten umulig; timingen, lykken med det hele, nesten for godt til å være sant. Jeg følte at jeg hadde vunnet i lotto. Hastigheten var bedre enn Broadway. Og Jarhead er krukkefri!