Mitt Livs tråd: Å følge Hjertets Visdom

Å gi slipp og lære å følge min indre visdom i stedet for en agenda.

Dette er den røde tråden i livet mitt.

Fram til 33-årsalderen var det en humpete vei, full av vonde og dype jettegryter.

Jeg forsto ikke meningen med alt som skjedde med meg og følte meg fortapt.

Jeg kjempet med nebb og klør for min rett til å eksistere på mange måter.

Og endte opp i utbrenthet.

Der lå jeg på bunnen.

I ettertid, den største gaven av alle i grøssende innpakning.

Sjansen for en ny begynnelse.

Jeg hadde ikke noe annet valg enn å bevege meg gjennom mørket.

Og stilte meg selv for første gang i mitt liv spørsmålene:

Hvem er jeg?

Hvorfor er jeg her?

Utover alle de skrikende tankene fra mitt betingede hode, hørte jeg en annen stemme for første gang.

Hjertet mitt ble hørbart:

«Ikke se deg tilbake

Hoppe.

Du står helt fritt til å starte på nytt. Alltid'.

Og så, motvillig, tok alt av i mitt livs hage.

Farvel til min godt betalte markedsføringsjobb i næringslivet.

Det skjedde ikke over natten. Jeg syntes det var utrolig vanskelig å gi opp økonomisk trygghet.

Selv om den falske sikkerheten ikke gjorde meg glad i det hele tatt.

Jeg gikk bestemt ut av et forhold som ikke lenger var riktig.

Og jeg ga også slipp på vennegjengen min som ikke var riktig for meg.

Den nye veien viste seg i sunn mat, yoga, ChiRunning og spiritualitet.

Etter flere år kom min nåværende partner, Jeroen, inn i bildet som jeg nå kan dele alt det med. Og vi begynte å trene mye sammen.

Det betydde ikke at veien fra da av ble en fullt asfaltert motorvei.

Sammen ble vi utfordret en del ganger til i å gi slipp og følge hjertets stemme.

Først ideen om å starte et retreatsenter som etter 4 år med hardt arbeid viste seg å ikke være vår vei.

I mellomtiden var jeg vitalitetscoach, yogalærer og underviste i yoga&run-klasser.

Og likevel ønsket mitt hjerte at jeg delvis skulle gi slipp på alt dette, ikke flere ukentlige klasser.

Med et dypt sukk, motstand og et skrikende hode gjorde jeg nettopp det.

Å ikke lenger følge stemmen til hjertet mitt, var bare ikke et alternativ lenger.

Mange kaller det fortsatt modig.

For meg er det noe annet.

Å følge stemmen til hjertet mitt vekket en flamme i meg...

Sammen reiste Jeroen og jeg rundt i Europa i en stor bobil, dette gjorde vi i cirka seks måneder hvert år, i syv år.

Nok en gang tok vi avstand fra de oppkjørte, betingede stiene.

På denne stien begynte kameraet å følge meg og 'The Alice' i meg fikk et 'ansikt'.

Alice er min favoritt, arketypiske helt.

I spenningen mellom å følge sitt indre hjertes ønsker og de ytre normer som er pålagt av et rådende samfunn, velger hun sin egen vei, ofte med misbilligelse fra omgivelsene.

Jeg liker å leve som Alice!

Objektivet til kameraet er kaninhullet mitt. Hun gir meg plass til å falle tilbake i min barnlige fantasi. Den lille jenta som kunne sitte i timevis langs kanten av bekken i nærheten av bestefars grønnsakshage, og undre seg over storheten til hver minste detalj. En verden full av frihet, hvor fargelegging utenfor linjene til "det normale" er tillatt, utfolder seg deretter.

Dermed beveger jeg meg i øyeblikket forbi innlært innsikt om vakkert eller stygt, godt eller dårlig. Og jeg skaper drømmende, fargerike bilder som puster til en ny verden av enkelhet, ro, stillhet og transcendens.

I timevis vil jeg vandre gjennom naturen.

Helst gjennom fjellet.

Det er her jeg føler meg så hjemme....

Jeg kan ikke forklare hvorfor.

Det er en primal følelse.

I løpet av disse årene kom Kurset i mirakler også min vei.

Motvillig begynte jeg.

Et øyeblikk ble jeg grepet av det.

I det andre øyeblikket kastet jeg den langt bort i skapet under dekke av «tull.

For tre år siden var det et vendepunkt.

Hjertet mitt førte nok en gang til at jeg ikke slapp taket og trente hver dag.

Kurset i mirakler lar meg erfare veldig tydelig at jeg kun har ett valg i hvert NÅ.

Et valg vi umerkelig tar konstant i våre tanker:

Velger jeg frykt og polaritet eller velger jeg kjærlighet og enhet.

Uavhengig av omstendighetene som oppstår.

Vi tror vi har så mange valg å ta at vi ofte føler oss overveldet.

Slik jeg ser det nå.

Vi har bare en å begynne med: Fear of Love.

Og alle de andre valgene er en konsekvens av dette.

I hver minste detalj av livet ditt.

"Ok!" tankene mine tenkte på å følge Kurset i mirakler.

Fantastisk denne stien. Flott at du gjør dette for deg selv.

Du kommer imidlertid ikke til å snakke om det og absolutt ikke gjøre noe annet med det i det hele tatt.

Selv disse hodegjerdene som ønsket å holde meg trygg ble sakte smuldret opp av hjertet mitt.

Jeg kunne ikke la være å snakke om det.

Jeg kunne ikke hjelpe andre til å se gjennom tankene deres også.

Det skjedde helt av seg selv.

Alt du opplever her i livet har en funksjon.

Det hjelper deg tilbake til den du egentlig er.

Utover din individuelle personlighet til den ubetingede kjærligheten.

Jeg har selv erfart at det er stor visdom i hvert sår.

For et år siden brøt campingvognen vår sammen nøyaktig den siste dagen av seks måneders reise.

Jeg visste umiddelbart at dette var et tegn.

Et annet kapittel kom....

Og det kapittelet presenterte seg to måneder senere.

I løpet av de syv årene med reise hadde vi lett etter et sted å bo i fjellet.

Mange europeiske steder hadde vi søkt, helt til vi var lei av å lete.

Og plutselig dukket det opp et flott sted å leie i Italia.

Hvor vi aldri hadde sett...

Uten å ha sett huset og dets omgivelser følte jeg veldig tydelig at det var her vi måtte gå.

Og så dro vi... uvitende og likevel veldig sikker.

Og stedet og huset overgikk våre villeste forventninger.

Nå er vi her på jakt etter vårt eget hjem.

Nå er jeg på mange forskjellige måter veldig takknemlig for at jeg får lov til å hjelpe andre på deres vei til å bevege seg ut av hodet og inn i hjertet deres.

Slik at vi ikke følger andre, men vår egen lidenskap og mening.

Hvis vi gjør det, støttes vi av universet i hvert eneste trinn.

Hvis vi gjør det gir vi det beste av oss selv til en ny verden som ønsker å oppstå.

Vår store boligcamper ble solgt for noen uker siden.

En liten varebil har kommet i retur.

For selv om vi ser ut til å leve stødig nå.

Det reisende blodet ønsker å fortsette å flyte.

For meg gir den ytre reisen næring til den indre reisen og omvendt.

***

For mer inspirasjon, bli med i en spesiell sirkel og skriveverksted med Sandra Lensink, flere detaljer og RSVP-info her.