Tami Simon (på Insights at the Edge) I Dag Snakker Jeg M

Ernest Holmes grunnla en religion kalt «Sinnets vitenskap». Han skrev en bok kalt «Sinnets vitenskap», som jeg synes er nesten uforståelig, men han skrev mange enklere bøker, blant dem en bok kalt «Kreative ideer» (som på en måte er grunnfjellet i mitt trossystem) og en annen bok kalt «This Thing Called You». Om kvelden, når jeg er i sengen, leser jeg to eller tre bønner fra bønneboken jeg skrev, så leser jeg to eller tre bønner fra Ernest Holmes, og jeg føler meg oppløftet og optimistisk.

TS: Når du sier at Ernest Holmes og hans idéforklaring er kjernen i din tro eller ditt livssynssystem, kan du fortelle meg hva det er, hvilke prinsipper disse er?

JC: Prinsippet er at det finnes ett sinn, én kreativ kraft, som vi alle er i og av. Når vi ønsker å utvide oss kreativt, er det faktisk kraften fra det guddommelige sinnet som ønsker å utvide seg selv, så det er et svar. Du vet, mange ganger sier folk: «Jeg vil skrive en roman, men jeg er redd det bare er egoet mitt.» Ernest Holmes ville sagt: «Hvis du vil skrive en roman, er det det guddommelige sinnet som lengter etter å uttrykke seg.» Det fjerner hele problemet med: «Det er bare egoet mitt.»

TS: Vakkert. Nå har jeg et annet sitat fra deg som jeg gjerne vil at du skal kommentere. Her er det: «For å vokse som kunstnere må vi være villige til å ta risiko. Vi kan ikke fortsette i det uendelige med å gjenskape suksessene fra fortiden vår. Store karrierer er preget av store risikoer.» Jeg er nysgjerrig på å vite hvilke, om noen, risikoer du tar i livet ditt for tiden, [som] du identifiserer [som] «Å, det er en risiko jeg tar.»

JC: Aha. Akkurat nå er jeg inne i en leseperiode. Som sagt, jeg leser Mozarts Ghost, jeg leser John Bowers bok, End of Story, og jeg leser Tim Farringtons bok, The Monk Upstairs. Det jeg skal gjøre er å underholde meg selv akkurat nå, slik at jeg ikke bare stirrer på veggene og tenker: «Hvorfor kan jeg ikke komme på noe å skrive?» I stedet ser jeg etter ting som er deilige. Jeg leter etter hva jeg vil gjøre videre. Jeg har tre musikaler som trenger litt arbeid, og jeg håper at jeg kan lokke Emma tilbake til å jobbe litt med dem sammen med meg. Jeg har nettopp fått stemt pianoet mitt, noe som betyr at jeg forplikter meg til musikk igjen.

TS: Det gir mening for meg å være i en periode med deilig lesing. Jeg er imidlertid nysgjerrig, når du tenker på denne ideen om å ta risikoer, selv om du ser tilbake på de siste årene, hva er noe du ville identifisere som noe der du ville sagt: «Vel, det var risikabelt!»

JC: Jeg skrev en memoarbok.

TS: Det hørtes risikabelt ut!

JC : Det var risikabelt. I memoarene snakket jeg om vanskelighetene jeg har hatt. Jeg har hatt tre nervøse sammenbrudd og vært innlagt på sykehus. Memoarene snakker om det. Det jeg oppdaget da jeg publiserte memoarene, var at verden er delt mellom de menneskene som syntes det var flott at jeg snakket om alt, og de menneskene som bare ikke ville vite. Boken fikk svært ujevn anmeldelse. Halvparten av folket var fornærmet over at jeg hadde trådt ned fra pidestallen, og halvparten av folket var henrykte over at jeg hadde gjort det.

TS: Vel, jeg vil gjerne takke deg, Julia, og jeg er helt klart en av dem som roser din vilje til å være transparent og åpen om livet sitt. Jeg synes det er så nyttig for folk å ikke ha sine prognoser, men å vite den virkelige sannheten om folk de beundrer. Jeg synes det er nyttig. Det menneskeliggjør oss alle. Jeg vil gjerne applaudere deg!

JC: Jeg håper det er nyttig.

TS: I memoarene – jeg har ikke lest dem, og det er sannsynlig at mange av lytterne våre ikke har det – hva kom du frem til da du beskrev disse nervøse sammenbruddene, med tanke på hvordan de ga deg forståelse eller innsikt i livet ditt? Hva var konteksten for disse opplevelsene, når du ser tilbake på dem?

JC: Jeg tror det som går igjen i memoarene er at jeg fortsatte å jobbe. Jeg fikk ikke et nervesammenbrudd og sa: «Vel, det var det!» Jeg fikk et nervesammenbrudd, og jeg skrev om et nervesammenbrudd. En venn av meg [som nettopp hadde lest memoarene] sa til meg at han syntes jeg var som en Energizer Bunny, at jeg bare fortsatte. Jeg tror det er noe sant i det, og jeg tror det kanskje er inspirerende for folk å lese at jeg ikke sluttet å skape.

TS : Det er inspirerende! Jeg tror det er veldig, veldig meningsfullt for folk å høre det.

Vel, Julia, når vi nå nærmer oss slutten av samtalen vår, er dette en litt uvanlig forespørsel, men jeg lurer på om du er villig til å gi lytterne våre en slags velsignelse knyttet til deres kreative liv.

JC: Det er en sang jeg synger, som går, [Synger] «Tid er som en elv. Vi vasker våre bein som steiner. Tid er som en elv. Vi vasker våre bein som steiner. Tid er ikke svaret. Tid er ikke søken. Tid er der vi reiser mens vi lærer resten. Vasker i selvets elv.»

Når jeg underviser, får jeg klassen min til å synge den sangen, og det ser ut til å gjøre folk jordnære og villige til å gå videre med å ta risikoer.

TS : Fantastisk! Tusen takk, Julia. Takk for ærligheten din, hjertet ditt, motet ditt og åpenheten din. Jeg setter virkelig pris på det.

JC : Bare hyggelig! Det er hyggelig å få sjansen til å snakke med deg igjen.