Min Bucketliste Med Takknemlighet

Jeg lager min egen slags ønskeliste. Ikke den vanlig liste over ting jeg ønsker å gjøre før jeg forlater denne jorden, men en beretning om de nådige dråpene av godhet som har fylt bøtta mi til randen.

Enten bidraget var en enkelt drypp fra en pipette eller liter på liter med generøsitet, har alt styrket sjelen min, vasket bort timer med smerte og båret meg gjennom turbulente prøvelser.

Så jeg har bestemt meg for å gjøre en bevisst innsats for å gjenkjenne disse ikke-så-tilfeldige handlingene. Noen var like midlertidige som morgenduggen, men like kjølende. Andre har vært som intravenøse injeksjoner, som kontinuerlig injiserer næring. Noen få var sommerstormer: elektriserende, kraftige og korte. Enten gjerningsmennene visste det eller ikke, gjorde hver og en en betydelig innvirkning. De slukket tørken min i ånden og etterlot meg oversvømmet av takknemlighet.

Varenummer 1: Rent hus – Varmt hjerte

Min første historie finner sted da jeg var ung mor til to småbarn: Albert, to og et halvt år gammel, og Nicholas, rett over ett år gammel. Familien vår på fire bodde i staten Washington, omtrent 1600 kilometer unna mesteparten av familien vår i Sør-California. I løpet av de 18 månedene siden vi flyttet dit, hadde vi blitt en hyggelig vennekrets. Vi var i den tidlige fasen av et nært og tett forhold. Bare tiden ville vise om stingene ville rakne eller veves sammen for livet.

Albert hadde blitt veldig syk med det som så ut til å være influensa. Vi fikk snart vite at den raske nedgangen hans skyldtes diabetes type 1 (T1D). Han ble først innlagt på sykehuset i 10 dager. Innen 24 timer etter at han kom hjem, fikk han mageinfluensaen igjen – en veldig farlig situasjon for enhver type 1-diabetes, og enda farligere for en nydiagnostisert smårolling. Han dro tilbake til sykehuset i nesten en uke til for å stabilisere seg.

Under begge sykehusoppholdene byttet mannen min, Matt, og jeg på å sove ved siden av Albert. Vi tilbrakte dagene våre der, og vekslet på hvem som skulle være hos ham om natten og hvem som skulle dra hjem for å ta vare på Nicholas. Heldigvis tilbød en av vennene våre seg å passe på Nicholas mens vi var på sykehuset. Den yngste datteren hennes var på samme alder som ham, og de var som to erter i en belge. Mens vi lærte om farene ved å over- eller underdosere insulin, koste vår yngste sønn seg med en lengre lekedate.

Det er vel unødvendig å si at Matt og jeg var helt utslitte. Mangel på søvn og bekymringer tok fra oss roen.

Frykten skrek gjennom hodene våre mens vi lærte på nytt hvordan vi skulle ta vare på vårt førstefødte barn. For ikke å nevne at vi hadde en ettåring som var forvirret av foreldrenes lange fravær. Og huset – å, huset! Det var enda en ting som ikke fikk en ren helseattest. Å se på denne støyen og forvirringen økte bare angsten min. Jeg følte meg fullstendig utilstrekkelig og fullstendig ute av stand til å gjøre noe med det.

Mellom sykehusbesøkene kom et annet medlem av gruppen vår innom for å komme med middag og se hvordan det gikk med oss. Denne vennen var den nøyaktige i kretsen vår. Du vet typen – personen hvis hjem er plettfritt – spic and span – rett og slett skinnende. Ingen støvkanin får noen gang lov til å forplante seg i hennes bolig. Man skulle tro at misunnelsen ville utvikle seg til hat, men det gjør den aldri, for hun er bare så hyggelig og sjarmerende.

Da hun kom, satt jeg blant hauger med klesvask som fylte hver eneste kvadratcentimeter av sofaen min. Ytterligere hauger med klær omsluttet føttene mine. Forferdet skjøv jeg haugene til side slik at hun kunne sitte ved siden av meg. Vi småpratet. Hun spurte om det var noe annet hun kunne gjøre.

Det lille som var igjen av mine mentale evner, skrek lydløst: VÆR SÅ SNILL – HJELP MEG Å RENSKE HUSET MITT!!!

Likevel ble jeg forferdet over synet av henne som så de voksende, svarte ringene som kroner toalettskålene mine.

«Nei, men takk. Det går bra med oss», løy jeg.

Hun lot det ikke som, men hun trodde ikke et ord av det jeg sa.

Det andre sykehusoppholdet gjenopptok barnepass-runden. En morgen, da Matt leverte Nicholas, spurte barnevaktvennen vår ham om en nøkkel til huset vårt.

«I tilfelle Nicholas trenger noen ekstra bleier», forklarte hun.

Uten å innse at jeg ville bli ydmyket hvis noen så hvor elendig en grisebing vi bodde i, ga han den villig til meg. I det øyeblikket han dro, startet gruppen vår sin siste vennlighetsreise.

Frem til dette punktet i denne spesielle rettssaken hadde jeg egentlig ikke grått. For meg var det en luksus jeg ikke hadde råd til. Ærlig talt var jeg redd for at jeg ville miste all funksjonsevne hvis jeg begynte. Så jeg holdt tårene tilbake og fortsatte.

Det var min tur til å bli hjemme med Nicholas. I det øyeblikket jeg låste opp døren, visste jeg at noe var galt. I stedet for den skitt- og muggduften som vanligvis strømmet over en hilsen, ble jeg møtt av den delikate duften av furusol. Det rufsete klesskapet var pent sortert og brettet. De skitne klærne som hadde fylt over i hver eneste soveromskurve var nå dunfriske og stablet ved siden av. Alt glitret – inkludert toalettene! Midt på kjøkkenbordet sto en vase fylt med friske blomster. Jeg tok en titt på arrangementet, falt sammen på gulvet og hulket.

Det øyeblikket av utløsning er for alltid tatovert i minnet mitt. Det er tidspunktet jeg klamrer meg til når jeg er overveldet; når jeg antar at jeg er alene.

Uten å vente på at jeg skulle spørre, forsto vennene mine hva jeg trengte og gikk til handling. De gjennomskuet min desperate bravado. De skar gjennom skitten og grusheten i situasjonen. Ved å vaske huset mitt, visket de bort deler av kaoset og polerte forstanden min.

Jeg er for evig og i all evighet takknemlig.