[Nedenfor Er En Tilpasset Transkripsjon Av

Wesley Auttrey var i ferd med å ta et rutinetog med sine to døtre. Plutselig får en medpassasjer - en fremmed - et anfall og faller ned på skinnene. Wesley legger merke til at et tog kommer og mannens skjelvinger vil ikke tillate ham å klatre opp igjen. Så han hopper på skinnene, spenner ham fast og legger seg oppå ham mens T-banetoget krysser ham. Før togkonduktøren innser dette, hadde alle unntatt to bogeyer allerede krysset den falne mannen og Wesley. Hatten på Wesleys hode hadde fett på seg.

Wesleys intelligens er ikke forutsigbar. Han hadde to døtre med seg, på akkurat den togstasjonen, og han var fortsatt villig til å ofre sitt eget liv for en helt fremmed på skinnene. Det er ikke et resultat av noe som er formelt, men snarere et øyeblikk av skjønnhet som dukker opp fra et komplekst sett av sammenkoblinger i hans indre økologi. Hvordan lærer vi å hedre den dype intelligensen som allerede er hjemmehørende i oss alle? Hvordan lærer vi å kombinere det med den fantastiske datakraften, de enorme store dataene og de sofistikerte algoritmene som nå er tilgjengelige for oss? Viktigst av alt, hvordan sørger vi for at vi leder med denne typen kjærlighet? Hvordan sørger vi for at i stedet for å prøve å dominere naturen, er vi faktisk i samsvar med dens fremvekst?

Jeg tror det er invitasjonen -- til å holde alle disse spørsmålene, og lage en ny fortelling.

Til slutt, hvis vi noen gang blir sittende fast mellom valg ABC eller D, håper jeg at algoritmene våre alltid viser oss til kjærlighet.