Kontorarbeidere Oppdrar 5 Dager Gammel Kattunge

Av Lori Stokes fra North Carolina

En torsdag kveld gikk jeg for å spise middag med en venn, og jeg hørte en liten kattunge mjau ved siden av huset da jeg åpnet døren for å gå inn. Venninnen min hadde ingen kjæledyr fordi hun ikke likte katter; hun sa at de ga henne «krypene». Da jeg gikk inn døren, sa jeg til henne "Jeg hører en kattunge." Hun sa: "Nei, det er fantasien din."

Som en katteperson visste jeg bedre. Jeg løp ut og fant babyen. Han var helt gjennomvåt. Huset hadde blitt vasket med strøm tidligere, men ingen visste at det var en kattunge i buskene eller at han hadde blitt våt. Jeg renset ham av med papirhåndklær i tilfelle han hadde støtende såpe på seg og la ham ned igjen og gikk inn igjen slik at mammaen kunne få babyen hennes. Etter å ha sittet mye der og sett ham gråte, gikk hun bort og kom ikke tilbake.

Jeg løp bort til Wal-Mart, fikk en kattungeflaske og kattungeerstatningsmelk og tok med babyen hjem. Jeg sto opp hele natten for å mate ham og hjelpe ham med toalettbehovet hans, og han sov i skuffen min. Den kvelden, tenkte jeg, skal jeg snike ham inn på kontoret i en skoeske fredag ​​morgen. Jeg planla å ta med melken hans og holde ham i Administratorens skrivebord fordi hun er en dyrevenn i 100. grad. Jeg planla å ta ham til det lokale dyremottaket ved lunsjtid.

Så jeg tok ham med på jobb, men da lunsjtiden nærmet seg begynte administratoren å gråte. Hun sa: "Du kan ikke ta ham til krisesenteret. De vil bare drepe ham."

Jeg sa: "Vel, jeg kan ikke holde ham oppe her og komme i trøbbel. Han må mates annenhver time."

Hun ringte personaldirektøren som kom opp og så hva vi hadde. Jeg fortalte henne at jeg skulle til krisesenteret til lunsj, og HR-direktøren sa: "Hvis de ikke har en mammakatt på krisesenteret for å fostre ham, ta ham med til kontoret mitt tirsdag morgen. Du kan beholde og mate ham der inne."

Gjett hva? De hadde ingen fostermødre på krisesenteret.

Babyen får bli...

For en reise. Hver kveld de neste fire ukene matet og elsket jeg denne lille babyen som tok opp navnet Baby Lucky. Hver kveld pakket jeg den lille kattebæreren hans med glidelåslommer med mat, tørr pusmelkerstatning, rene flasker, babyservietter, og til slutt la vi kattesand til forsyningene. Jeg dro for å se ham i pauser og lunsj, vanligvis med kolleger på slep, og hver gang Human Resource-kontoret trodde han trengte mammaen sin. HR-kontoret fikk mer trafikk på fire uker enn et helt år til sammen.

Lucky var fem dager gammel da jeg fikk ham, og vi var alle så begeistret på kontoret da de små øynene hans endelig åpnet seg for å se menneskene som hadde elsket ham hele den tiden. Folk kom hver dag for å se Lucky, og klokken 5 hadde han en rekke mennesker som ventet på at det ble tur til å holde ham. Vi var som foreldre, alle glade da han hadde sin første søppelkasseopplevelse helt alene. Han må ha tisset på alle her minst én gang. Det var en overgangsrite. Lucky elsket turene hans til jobb og ville ligge på ryggen i armen min og suge tåen hans på turen. Vi har videoer av ham som suger på tåen som en baby ville suge på tommelen.

Lucky vokste opp...

Dagen kom endelig da han var en stor gutt og kunne bli hjemme. Den første dagen Lucky var borte fra kontoret var en trist dag for mange. En medarbeider sa «Hva? Han er ikke her i dag. Jeg har en råtten dag og ønsket å holde ham for å føle seg bedre.»

I dag, seks måneder senere, er Lucky en stor gutt, og han er fortsatt savnet og ofte tenkt på på kontoret. Mange dager har gått siden den første dagen på kontoret. Og det er enda en glad vri på denne historien. Vennen som ikke likte katter, elsker og bryr seg nå om Luckys vilde mor. Jepp, min venn Joyce er den eneste som kan komme i nærheten av Luckys mamma. Hun heter Skiddy Kitty, og hun er også elsket, så høyt at da Joyce dro på ferie, sørget hun for at jeg passet godt på å mate Skitty Kitty. Flere bilder