Livet Gjennom Et Kameraobjektiv

Forrige uke, mens jeg satt sammen med en middelaldrende mann som het Paul, ble jeg spesielt rørt av samtalen vår. Han hadde nettopp kommet tilbake fra sin første ferie på flere år og beskrev høydepunktene. «Jeg kunne ikke tro hvor vakkert havet var», kommenterte han. «Jeg har aldri sett et hav før, og så å få se palmer i virkeligheten, og til og med berøre dem. Det var bare fantastisk.»

Han begynte å bla gjennom en serie fotografier på telefonen sin, som hvert viste et bilde av en palme. Noen trær sto rett ved stranden, mens andre sto langs veikanten, og hvert tilsynelatende tilhørte huset rett bak. Noen hadde flere stammer, og andre hadde én bøyende, elegant linje. Flere av bildene hans avbildet det samme treet, men fra forskjellige vinkler og perspektiver.

Selv om jeg har sett mange palmer i mitt liv, har jeg aldri opplevd at noen virkelig har satt pris på et palmetre. Det var dette som rørte meg. På alle mine ferier til varme, solrike steder har det aldri falt meg inn å legge så stor vekt på disse trærne. De har alltid bare vært en del av bakteppet og noe jeg har tatt for gitt.

Jeg har imidlertid møtt min egen versjon av Pauls palmetre. Da jeg reiste til Indonesia for flere år siden, stakk munnen min på åpen hånd av ærefrykt for de terrasserte rismarkene som dukket opp rundt hver sving og hvert hjørne. Jeg la merke til taxisjåførens forvirring over mine gjentatte forespørsler om å få ham til å stoppe slik at jeg kunne ta flere bilder av disse nydelige kunstverkene. For ham var de like vanlige som et palmetre for en floridianer, eller et eiketre for en av oss fra Midtvesten.

Da jeg kom hjem, begynte jeg å legge kameraet mitt i skuffen der det er trygt oppbevart til neste konsert eller bursdagskake-øyeblikk. Men så tenkte jeg meg om to ganger. Det slo meg at når jeg reiser til nye steder, tar jeg alltid frem kameraet for å ta nye og interessante bilder. Jeg tar meg tid, selv på min egen amatørmessige måte, til å se på objekter rett frem og fra siden, og jeg blir ofte overrasket over skjønnheten og unikheten som avsløres gjennom kameralinsen.

Jeg lurte på om dette kunne fungere omvendt?

Hva om jeg skulle trekke frem kameraet mitt, eller kanskje bare forestille meg å trekke frem kameraet mitt, i vanlige og kjente øyeblikk i hverdagen. Ville en slik gest oppmuntre meg til å begynne å se vanlige steder og gjenstander som verdige et fotografi – verdige på samme måte som palmene var for Paul, og det indonesiske landskapet var for mine besøkende øyne?

Ofte, når vi beveger oss raskt fra én ting til den neste, ser vi ikke egentlig hva som er rundt oss på samme måte som når vi reiser. Det ser ut til at denne oppmerksomheten er noe av det første vi mister når dagene fylles opp med forpliktelser og aktiviteter. Tenk bare om vi skulle ankomme kjøkkenet vårt hver morgen på samme måte som vi ankommer et feriemål, og ta inn og sette pris på de særegne trekkene til objektene rundt oss. Hvis vi skulle innta en slik holdning i hverdagen, ville vi kanskje tatt bilder av sollyset som kommer inn gjennom kjøkkenvinduet vårt, eller eggeplommen som stiger opp i pannen vår.

Det er verdt å eksperimentere med denne kamerapraksisen, enten vi velger å bruke objektivet bokstavelig eller metaforisk. Når vi tenker slik en fotograf kanskje ville gjort, begynner vi å se på ting på en ny måte – vi legger merke til usynlige detaljer i hverdagsobjekter og kanskje til og med blir gjenfortryllet av den kjente verdenen rundt oss.

Denne måten å legge merke til på er noe vi kan gjøre selv midt i en travel hverdag. Det er en av få ting vi kan gjøre som ikke krever ekstra tid ... bare en endring i hvordan vi følger med.

Etter hvert som du går gjennom denne dagen, legg merke til hvilke potensielle øyeblikksbilder som finnes. Hvordan kunne du rammet dem inn, og hvilke detaljer ville du fremhevet?

Vær oppmerksom på de mest ordinære og de mest ekstraordinære bildene øynene og sinnet ditt fanger opp i dag.