Feil Er Redd for Deg

En klok abbed bestemte seg for å lære elevene sine om lysets og mørkets natur. Han tok dem med til en øde hule og forseglet døren. Det var helt mørkt. «Finn en måte å fordrive mørket på», sa han til dem.

En munk fant en stor pinne. «Jeg skal beseire mørket», sa han. «Det vil fikse det.»

Den andre munken fant en kost og sa: «Jeg skal feie mørket bort.»

Den tredje munken dro frem en spade og sa: «Jeg skal grave et dypt hull, så vil mørket slippe unna.»

Ingenting virket. Mørket vedvarte.

Så fant en fjerde munk et lys. Han tente lyset og avslørte andre lys som var gjemt i hulesprekkene. Munkene tente dem og fjernet mørket med lysets kraft.

Denne historien er en metafor for vårt forhold til frykt – og fiasko er en av våre største frykter. Vi er så redde for å mislykkes at vi bekjemper den ved metaforisk å slå den, feie den bort eller gjemme den i et dypt hull.

Hva om vi kunne tenne et lys i stedet?

Eller tre lys, Visdom, Medfølelse og Glede. Hvis du tenner på selv en liten mengde av noen av disse egenskapene – da er fiasko redd for deg .

Hva om fiasko egentlig er noe annet? Hva om fiasko er en reise gjennom et uventet resultat som avslører en mulighet til å fortelle en vennligere historie om hva som skjer underveis?

Da jeg først ble seniorprest ved vårt åndelige senter, forventet jeg å lykkes. Jeg hadde vært en «stjerne» i min tidligere kirke. Etter at jeg byttet kirke, spurte medlemmer av min tidligere menighet hver gang de så dem: «Så hvordan går det? Den nye kirken din må jo vokse og blomstre, ikke sant?»

Jeg ristet på hodet og sa: «Vel, nei. For å være ærlig, er det litt som scenen fra De ti bud der Moses deler Rødehavet og hele det hebraiske folket løper som en maursverm vekk fra farao. Jeg er farao i dette scenariet, og de kan ikke komme seg unna meg fort nok.»

Det var et uventet resultat. Jeg brukte dette resultatet til å si til meg selv at jeg var et patetisk og ufortjent eksempel på en prest.

Det tok litt tid å se forlatelsen som en utvandring av gode mennesker som ikke passet inn i en ny versjon av kirke som oppsto gjennom endret lederskap. Gradvis, med utholdenhet og bønn, fant folk som resonnerte med mitt budskap og min stil veien til oss. I dag har vi en flott kirke – og noe av dens storhet skyldes den tidlige utvandringen.

Når vi feiler, kan vi se det som et uventet resultat. Vær da oppmerksom på historien vi forteller om det. I stedet for å bruke påståtte feil til å bevise utilstrekkelighet, se det som et overgangssteg til det større som ennå ikke er skjedd.

Medfølelsens lys : De fleste av oss tror vi er medfølende mennesker. Hvis jeg skulle be deg si høyt: «Jeg er en medfølende person», ville du sagt det, og det ville sannsynligvis føles sant.

Det er sant til en viss grad. Men tenk på dine indre reaksjoner på fiasko. Skeller du av deg selv når du mislykkes? Du er kanskje ikke så medfølende som du ønsker hvis du torturerer deg selv med selvkritikk.

Å sette søkelyset på den indre kritikeren kan hjelpe. Tro det eller ei, den indre kritikeren er et fiksjonsverk, fullstendig oppdiktet for å bruke ineffektive selvhjelpsstrategier. Hvis vi har en fiktiv indre kritiker, er det rimelig å anta at vi også kan dyrke frem en indre forkjemper. Vi kan implantere en medfølende helt i våre sinn. Vår indre forkjemper kan være Quan Yin, Buddha eller en betrodd venn. Det kan være en elsket dyrevenn. Vår indre forkjemper kan være ethvert vesen som er villig til å filtrere retorikken til den indre kritikeren gjennom medfølelsens prisme.

Når vi har funnet vår indre forkjemper, forteller vi den vår skjellsordhistorie og ser hva som skjer.

Når min indre kritiker blir overivrig, påkaller jeg bilder av Jesus og/eller hunden min Stella. Hvis Jesus himler med øynene eller Stella gjesper og sovner, vet jeg at kritikken min ikke har noen verdi. Jeg gir slipp på historien om min utilstrekkelighet og velger en mer medfølende historie som omfavner og overskrider frykt.

Gledens lys: Min venn Birju delte nylig dette sitatet: Glede er alle følelsers mor. Men gleden vil ikke gå dit barna hennes ikke er velkomne.

Det høres rart ut, men jeg tror følelsene vi har rundt fiasko er fortrengt glede. Det kan være vanskelig å finne glede i fiasko. Men å ønske de «negative» følelsene velkommen vil hjelpe. Når vi ønsker dem velkommen, er vi vitne til vår indre prat fra et objektivt ståsted. Vi lytter. Vi elsker. Og til syvende og sist ler vi.

Noe åpner seg inni oss, og vi innser at det å mislykkes er morsomt. Seriøst.

Google « tauskantbilder », « scenefeil», « dyr som oppfører seg dårlig », så ser du hvor glad vi er i å le av oss selv.

Å tenne lys av visdom, medfølelse og glede hjelper oss å se på fiasko som en venn. I ånden av Failure Clubs , som dukker opp over hele verden, kan vi til og med bestemme oss for at fiasko er et mål som skal oppnås. Intensjonen om å ha drømmer store nok til å mislykkes forstørrer vår villighet til å nærme oss det umulige. Gjennom vår tilnærming blir det umulige mulig. Reisen blir viktigere enn destinasjonen. Vår dristighet fratar fiasko kraften vi har gitt den. Og når vi prøver og mislykkes, blir fiasko til suksess.