Kan medfølelse Forandre verden?

Daniel Goleman snakker med Greater Good om sin nye bok, A Force for Good: The Dalai Lamas visjon for vår verden .

Dalai Lama har en lang historie med å møte og samarbeide med samfunnsvitere – psykologer, nevroforskere, økonomer og andre som ønsker å forstå vitenskapen om menneskelige følelser og atferd. Gjennom disse samarbeidene har han lært om forskningen på dette området og har oppmuntret forskere til å forfølge forskningsfelt som er mer direkte rettet mot å tjene det offentlige beste.

Nå som Dalai Lama fyller 80 år i år, ba han psykologen og bestselgerforfatteren Daniel Goleman om å skrive en bok som skisserer hans visjon for en bedre verden og hvilken rolle vitenskapen kan spille. Resultatet av samarbeidet deres, *A Force for Good: The Dalai Lama's Vision for Our World* , er både en oversettelse av Dalai Lamas idealer og en oppfordring til handling.

Nylig snakket jeg med Goleman om boken.

Jill Suttie: Etter å ha lest boken din, virket det som om Dalai Lamas visjon for en bedre fremtid i stor grad handler om å dyrke medfølelse for andre. Hvorfor er medfølelse så viktig?

Dalai Lama og Daniel Goleman

Daniel Goleman: Han snakker ikke fra et buddhistisk perspektiv; han snakker faktisk fra et vitenskapelig perspektiv. Han bruker vitenskapelige bevis fra steder som Stanford, Emory og University of Wisconsin – også Tanya Singers prosjekt ved Max Planck-instituttet – som viser at folk har evnen til å dyrke medfølelse.

Denne forskningen er svært oppmuntrende, fordi forskere ikke bare bruker hjernebilder til å identifisere de spesifikke hjernekretsene som kontrollerer medfølelse, men viser også at kretsene styrkes, og folk blir mer altruistiske og villige til å hjelpe andre mennesker, hvis de lærer å dyrke medfølelse – for eksempel ved å gjøre tradisjonelle meditasjonspraksiser med kjærlig godhet. Dette er så oppmuntrende, fordi det er et grunnleggende imperativ at vi trenger medfølelse som vår moralske ror.

JS: Du bruker begrepet «muskulær medfølelse» i boken din. Hva mener du med det?

DG: Medfølelse er ikke bare en slags søndagsskolehyggelighet; det er viktig for å angripe sosiale problemer – ting som korrupsjon og samarbeid i næringslivet, myndighetene og i hele den offentlige sfæren. Det er viktig for å se på økonomi, for å se om det finnes en måte å gjøre den mer omsorgsfull og ikke bare handler om grådighet, eller for å lage økonomisk politikk som reduserer gapet mellom rike og fattige. Dette er moralske spørsmål som krever medfølelse.

JS: Medfølelse kan dyrkes gjennom mindful meditasjon. Men jeg tror mange begynner å meditere av personlige årsaker – for å redusere stress og for å lære å akseptere det som er. Hvordan fører det til sosial aktivisme?

DG: Jeg er ikke enig i den tolkningen av hva meditasjon eller spirituell praksis er til for. Dette synet på mindfulness utelater den tradisjonelle koblingen mellom mindfulness og omsorg for andre mennesker – praktisering av kjærlig godhet og medfølelse. Jeg tror Dalai Lamas syn er at det er utilstrekkelig. Meditasjon betyr ikke passiv aksept av sosial urettferdighet; det betyr å dyrke holdningen om at jeg bryr meg om andre mennesker, jeg bryr meg om mennesker som blir utsatt for ofre, og jeg vil gjøre hva jeg kan for å hjelpe dem. Det ser han på som ekte medfølelse i praksis.

JS: Finnes det noen forskning som støtter ideen om at mindfulness og sosial aktivisme er knyttet sammen?

DG: Det finnes bevis for at mindfulness ikke bare beroliger deg og gir deg mer klarhet, men det gjør deg også mer lydhør overfor mennesker i nød. I én studie, der folk fikk sjansen til å hjelpe noen i nød – ved å tilby et sete til noen på krykker – økte mindfulness antallet personer som gjorde det. Og hvis du ekstrapolerer derfra til å hjelpe de trengende når de krysser radaren din på noen måte du kan, tyder det på at mindfulness ville hjelpe. Det finnes imidlertid enda mer direkte bevis for at det å dyrke medfølelse og kjærlig vennlighet øker sannsynligheten for å hjelpe noen. Å sette de to sammen er kraftig.

JS: I boken din refererer Dalai Lama til noe han kaller «emosjonell hygiene» – eller å lære å håndtere vanskelige følelser med mer dyktighet og sinnsro. Han sier at det bør være like viktig som fysisk hygiene, og at vi alle bør forbedre vår «emosjonelle hygiene» før vi prøver å takle sosiale problemer. Hvorfor det?

DG: Det er Dalai Lamas perspektiv – vi må få kontroll over alle våre destruktive og forstyrrende følelser før vi handler i verden. Hvis ikke, og hvis vi handler ut fra disse følelsene, vil vi bare skape mer skade. Men hvis vi kan håndtere våre plagsomme følelser på forhånd, og ha ro, klarhet og medfølelse når vi handler, vil vi handle for det gode, uansett hva vi gjør.

Det er ikke slik at én enkelt følelse er destruktiv; det er ekstremene som kan skade andre og oss selv. Når følelser blir destruktive, må du håndtere dem og ikke la dem styre deg. For eksempel sinne: hvis det mobiliserer deg og gir deg energi og fokuserer deg på å rette opp sosiale feil, er det en nyttig motivasjon. Men hvis du lar det ta overhånd og du blir rasende og fylt med hat, er det destruktivt, og du vil ende opp med å forårsake mye mer skade enn godt.

Bantam, 2015, 272 sider .

JS: Jeg tror det er vanskelig for noen mennesker å faktisk vite når følelsene deres får dem til å handle upassende.

DG: Derfor er selvinnsikt helt avgjørende. Mange blir kapret av følelsene sine og aner ikke, fordi de er uvitende, fordi de mangler selvinnsikt. Og det meditasjon og mindfulness-praksis kan gjøre er å øke selvinnsikten din, slik at du kan gjøre disse skillelinjene mer nøyaktig og med større klarhet.

JS: En av Dalai Lamas prinsipper som du formulerer i boken er at vi bør ha en universell etikk om medfølelse for alle. Foreslår han at vi skal vise medfølelse selv til de som begår grusomheter, som mord eller folkemord?

DG: Han holder frem et ideal om universell medfølelse, uten unntak. Det er noe vi kan bevege oss mot. Men han gir oss også en veldig nyttig instruksjon: Han sier, skill mellom aktøren og handlingen. Motsett den onde handlingen – uten tvil – men hold åpen for muligheten for at folk kan forandre seg. Det er derfor han motsetter seg dødsstraff, fordi en person kan snu livet sitt, og vi bør ikke utelukke den muligheten.

Universell medfølelse er en høy standard, og jeg tror ikke de fleste av oss kan oppfylle den. Men vi kan bevege oss mot den ved å utvide vår omsorgskrets. Paul Ekman har hatt omfattende dialoger med Dalai Lama om dette, og han sier at dette er et godt mål, men at det er veldig vanskelig å nå. Det går imot naturlige mekanismer som gjør at vi favoriserer vår egen gruppe – familien vår, selskapet vårt, etniske gruppen vår osv. Så det første skrittet er å overvinne den tendensen og bli mer aksepterende og omsorgsfull overfor en bredere krets av mennesker. Å ta vare på alle er det siste skrittet, og jeg tror ikke mange kan komme dit. Men vi kan alle ta et skritt nærmere.

JS: Det høres ut som mange av Dalai Lamas forslag er av ambisiøs art.

DG: Dalai Lama snakker ofte med folk med store ambisjoner, og etter at han har fått dem alle i gang, sier han: «Ikke bare snakk om det, gjør noe.» Det er en del av budskapet i boken min: Alle har noe de kan gjøre. Uansett hvilke midler du har for å gjøre verden til et bedre sted, må du gjøre det. Selv om vi ikke vil se fruktene av dette i vår levetid, begynn nå.