Et Brev Til Meg Selv (etter å Ha gått 900 kilometer)

Å ta det første skrittet med full overbevisning garanterer nesten at målet vil bli nådd, gitt at du holder ut gjennom midtveien med full oppriktighet.

Etter den lengste dagen på hele turen – 38 kilometer – berører føttene mine endelig det romerne trodde var verdens ende. Det har vært en lang og interessant reise fra St. Jean Pied-de-Port i Frankrike til Kapp Finisterre, Spanias vestligste spiss.

Man kan aldri forestille seg hvilken innvirkning slike pilegrimsreiser har på livene våre. Å sitte på en stein ved fyret og se den mest fantastiske solnedgangen i mitt liv, føles som en perfekt avslutning på en reise på 900 kilometer.

Det er så mye jeg har lært av å gå de trettisju dagene. Jeg har lært at hvis du tar det første skrittet, og fortsetter uansett hvor sakte du går, haltende eller krypende, i regn eller solskinn, syk eller frisk, glad eller trist – så kommer du dit. Avstanden kan virke lang og bred i starten, men steg for steg, dag for dag, bygger du sakte bro over gapet mellom begynnelsen og slutten.

Jeg har lært at du må være klar over hvor du skal. Det skal ikke være noen tvil i tankene dine, så når du møter distraksjoner på veien, vil de ikke vare lenge fordi du vet nøyaktig hvor du skal. Du er jordet på veien din.

Når du har fått klarheten i visjonen: nyt reisen. Destinasjonen kan aldri være så søt som reisen. Fokuset må alltid være på hver dag, hvert øyeblikk. Det finnes ingen forbedring i morgen, alt ligger i nåtiden. Livet fødes akkurat nå.

Og hvis du kommer bort fra stien, ikke ignorer skiltene. Ikke prøv å ta den enkle veien ut, ikke se etter snarveier. Du må møte stien på et tidspunkt. Det er ingen forskjell på oppoverbakke og nedoverbakke. Begge er avgjørende for reisen, to identiske vinger av samme fugl.

Husk at stien noen ganger vil være full av skjønnhet, natur og elver som renner uanstrengt. Og noen ganger vil du gå på motorveien mot trafikken; prøve å ikke bli påkjørt og bare håpe å komme deg gjennom dagen. Det er det samme, ingen av veiene er permanente – terrenget vil stadig endre seg. Det viktigste er å fortsette i samme retning.

Hver dag har sine overraskelser; husk å omfavne det gode og det vonde. Ta deg tid til å nyte skjønnheten rundt deg. Og stopp alltid opp og gi en hjelpende hånd. Det er viktigere å komme i godt humør enn å komme i tide.

Vær god mot kropp og sinn. Du får ut av det samme som du legger i det. Ikke overspis mat, men sørg for at du gir kroppen nok næring. Undervurder aldri kraften i en god natts søvn. Og for sinnet – ikke heng lenge rundt pøbelsnakkere og sladdermakere. Ikke la sinnet venne seg til det. Det er mye bedre å være stille og alene.

Ikke prøv å gå i andres tempo; hvis du går raskere enn beina dine klarer, vil du fort bli utslitt. Hvis du går saktere, vil du også bli lei av det. Finn ditt eget tempo i livet. Og gå i rytmen som lar deg høre ditt eget hjertes slag, og hold deg innstilt på de stille sangene som kommer fra sjelen din.

Ha fokus, men vær fleksibel. Å være rigid kan gjøre deg skjør. Fleksibilitet i sinnet gjør livet mer holdbart. La de negative tingene passere raskt gjennom deg og vær takknemlig for alt det gode i livet – for det er den magiske formelen for å mangedoble det. Prøv å huske at når du har blemmer på føttene, smerter i knærne og vondt i ryggen – har leppene dine fortsatt evnen til å bli til et smil.

Fremfor alt er svaret alltid – kjærlighet. Alltid.