Vær kjærlighet

Jeg drar ganske ofte til biblioteket i Santa Monica for å skrive.

Her om dagen dro jeg dit for å få unnagjort litt arbeid, og jeg ser denne mannen stå og se på noen bøker. Ny sakprosa. Han har et skilt på brystet hvor det står «Vær kjærlighet».

Jeg spør ham om jeg kan ta et bilde, og han svarer gladelig. Jeg snur meg for å få litt penger i lommeboken. (Han er hjemløs – det er tydelig. Det er mange hjemløse som henger på biblioteket i Santa Monica.) Jeg snur meg igjen, og han har tatt av skiltet.

«Bildet er gratis», sier han, «men du må ha dette på deg i to timer. Jeg er David, hva heter du?»

Jeg ber ham om å knyte den rundt halsen min. Han sier at hvis noen spør meg hva skiltet skal si, så er det et krav.

Jeg ga ham en klem og to dollar, og gikk opp trappen for å skrive. Smilene jeg fikk da jeg gikk bort til det lille bordet mitt ved vinduet. Vær kjærlighet, vær kjærlighet, vær kjærlighet. En del av boken min handler om budbringerne i livene våre. David var virkelig et slikt budbringer.

Han hadde heller aldri tatt et bilde med en iPhone før, og bildet av meg nedenfor var hans aller første. Ganske, ganske bra.

Senere den kvelden…

Jeg hadde på meg «Vær kjærlighet»-skiltet da jeg underviste i yogatimen min. Jeg kom inn og spurte: «Kan noen gjette hva temaet er i kveld?»

Alle lo av det åpenbare, men som noen sa etter timen, da hun kom bort til meg med tårer i øynene, «mykte rommet». Hun sa ordrett at hun aldri hadde sett noe lignende.

Jeg hadde på meg skiltet hele dagen. Jeg holdt ord og alt det der. Jenta med tårer i øynene sa at timen var som et dikt, noe som kanskje er det beste jeg kan si til meg.

Gjorde jeg det? Neida. Skiltet på brystet mitt gjorde det.

Du skjønner, ingen kunne motstå det. Selv de gretne karene bakerst som synes jeg snakker for mye og «kan vi ikke bare slappe av?» smilte og fniste av skiltet. Det myknet opp i rommet, for vel, kjærlighet gjør jo det.

Uansett hvordan man ser på det, burde vi egentlig alle ha på oss slike skilt som sier «Vær kjærlighet». Selv om de er usynlige. Selv om bare vi kan se det.

Mens jeg kjørte til timen, lå jeg bak en fyr som kjørte langt under fartsgrensen og svingte uten å bruke blinklys – en fyr jeg selv anså som en «idiot». Høyt. I bilen min. Noe som fikk meg til å humre. Der sto jeg, med et stort, gammelt BE LOVE-pappskilt på brystet, og jeg kalte en fremmed en dust?

Jeg lo av meg selv og takket ganske raskt pappen for å ha holdt meg i sjakk.

Vær kongruent, Jen.

Du er kjærlighet. Vær kjærlighet. Eller, som Jesse i Breaking Bad ville sagt: «Vær kjærlighet, yo.» (Jeg beklager alle interne vitser fra BB. Besettelsen min stikker dypt.)

Måtte jeg alltid ha et tegn på brystet mitt. Enten jeg kan se det eller ikke. Måtte vi alle huske at vi har disse tegnene på brystet vårt. Måtte vi alle huske å være KJÆRLIGHET.

Takk, David, den hjemløse mannen jeg møtte på biblioteket, som ga meg kjærligheten videre. Jeg håper du vet hva du har gjort, min kjære herre. Min store, kjære herre. Jeg håper bare du har en liten anelse, hvem og hvor du enn er.