Den Nye Og Eldgamle Historien Om Interbeing

Hvorfor skinner solen? Et tilfeldig resultat av koaleserende gasser som antenner kjernefysisk fusjon? Eller er det for å gi sitt lys og varme til Livet? Hvorfor faller regnet? Er det det meningsløse produktet av blinde kjemiske prosesser med fordampning og kondensering? Eller er det å vanne livet? Hvorfor søker du å helle ut sangen din? Er det for å vise frem din genetiske form for å tiltrekke seg en kompis, eller er det for å bidra til en vakrere verden? Vi kan frykte de første svarene, men det er det andre som bærer ringen av sannhet.

Hver kultur, så vidt jeg vet, har noe som jeg kaller en historie om verden. Den historien er en vev av myter, betydninger, fortellinger, ord, symboler, ritualer og avtaler som sammen definerer verden. Den historien forteller oss hvem vi er, hvordan vi er mann eller kvinne, hva som er viktig og verdifullt, hva som er ekte, hva som er hellig, hva menneskehetens rolle og hensikt er på jorden.

Verdens dominerende kultur, den som kalles moderne, har også en historie om verden. Jeg kaller det historien om separasjon. Det er historien som holder oss som separate individer og holder menneskeheten atskilt fra naturen. Her kommer det ikke naturlig å gi. Faktisk sier den historien at vår standardnatur er egoisme, ned til det genetiske nivået. Hvis jeg er atskilt fra deg, så er mer for meg mindre for deg.

I Story of Separation kommer heller ikke tillit naturlig. Verden er vår motstander, full av andre konkurrerende separate individer, menneskelige og andre, som vi må overvinne for å ha et godt liv – ugress, bakterier, russerne, hva som helst. Utover det er naturkreftene også motstandere, fordi de er helt tilfeldige, og hele universet har en tendens til entropi. Det er ingen intelligens eller hensikt utenfor oss selv. Derfor, for å etablere en komfortabel menneskelig bolig i verden, må vi dominere og kontrollere disse kreftene, isolere oss fra dem og utnytte dem til våre formål. Det sier historien om adskillelse.

Hvor i den historien er det rom for takknemlighet? Hvor er det plass til gave? I Story of Separation må du i utgangspunktet heve deg over menneskets natur, heve deg over verdens måte, for å være uselvisk, sjenerøs eller altruistisk. Å bli et godt menneske innebærer altså en slags erobring, en erobring av seg selv. Det er samme herredømme over naturen, denne gangen vendt innover.

Nå må jeg si, denne historien begynner raskt å bli foreldet. Selv dens vitenskapelige dimensjon innen genetikk, fysikk og biologi smuldrer opp. I kompleksitetsteori forstår vi at orden kan dukke opp spontant ut av kaos, uten en ekstern organiserende kraft. I økologi forstår vi at velvære til en er uatskillelig fra velvære til alle. Så la meg snakke om gave, raushet og takknemlighet fra perspektivet til en annen historie, en ny og eldgammel historie jeg liker å kalle Interbeing.

I historien om Interbeing er livet en gave. Verden og alt i den er en gave. Vi tjente ikke livet. Vi tjente ikke solen; det er ikke takket være vår harde innsats at det skinner. Vi tjente ikke plantenes evne til å vokse. Vi tjente ikke vann. Vi fikk ikke unnfangelsen eller pusten vår. Hjertene våre slår og leverene våre metaboliserer helt av seg selv. Livet er en gave.