Lykke: Å få Prioriteringene våre Riktige

Det er et viktig skifte på gang i hvordan vi tenker om fremgang. Et økende antall økonomer, politiske ledere og ekspertkommentatorer etterlyser bedre målinger av hvor godt samfunnet gjør det; målinger som ikke bare sporer vår økonomiske levestandard, men vår generelle livskvalitet. Dette skiftet speiler også måten mange av oss føler det på: at den moderne forbrukerøkonomien ikke har klart å levere rettferdige resultater og meningsfulle liv.

I de siste tiårene har livene våre blitt stadig mer orientert i økonomiens tjeneste, snarere enn omvendt. Likevel er økonomisk vekst egentlig bare et middel til et mål; det spiller bare rolle hvis det bidrar til sosial fremgang og menneskelig velvære. Og tragedien er at tiår med vekst og materiell fremgang ikke har gitt en målbar økning i livstilfredshet.

Da statsminister David Cameron annonserte at han ba Office for National Statistics (ONS) om å begynne å måle Storbritannias nasjonale velferd, ble dette møtt med latterliggjøring og himling med øynene i media. Kritikere antydet at det var et kynisk forsøk på å distrahere oss fra våre økonomiske problemer, eller rett og slett sløsing med penger i en tid hvor det finnes viktigere ting å bekymre seg for.

Disse bekymringene er forståelige, men malplasserte. Det er selvsagt vanskelig å stole på en regjering som hevder å forplikte seg til velvære samtidig som den kutter ned på finansieringen av offentlige tjenester som bidrar til det. Men å bare se dette gjennom et politisk perspektiv ville være å misforstå poenget. Å fokusere på velvære er ikke en distraksjon, det handler om å finne ut hva som virkelig vil forbedre folks liv og deretter handle ut fra det, noe som vel er det god regjering bør handle om?

For aller første gang måler og verdsetter Storbritannia nå offisielt folks subjektive følelser om livene sine. Dette er ikke et orwellsk mareritt der vi er tvunget til å være fornøyde med vår skjebne; det er faktisk det motsatte. Det er en mulighet for myndighetene til å lytte til hvordan vi føler oss og lære hva vi verdsetter mest. Over tid kan det føre til et større fokus på initiativer som er bra for folks velvære, og en erkjennelse av at disse ikke alltid er det samme som det som er bra for å få økonomien til å vokse.

Så hva lærte vi av den første publiseringen av ONS velværedata i desember 2011? Til tross for all den økonomiske nedturen, ser det ut til at mer enn tre fjerdedeler av befolkningen vurderte sin generelle livstilfredshet som syv eller mer av ti.

Land som Danmark og Canada scorer imidlertid konsekvent over åtte av ti for gjennomsnittlig livstilfredshet, så vi kunne gjort det bedre. Enda mer bekymringsfullt er det at 8 % av befolkningen vurderte sin livstilfredshet som mindre enn 5 av 10. Dette er en svært lav livstilfredshetsscore, tilsvarende gjennomsnittsscoren i land som Bangladesh og Kambodsja.

Mest bekymringsfullt av alt er det at 27 % av befolkningen registrerte høye nivåer av angst. Noe av dette kan relateres til det økonomiske klimaet, men mye av det gjenspeiler utvilsomt det enorme presset folk er under i vårt stadig mer konkurransepregede samfunn. Mange som tilsynelatende er vellykkede i det ytre, materielle perspektivet, lider faktisk av alvorlige emosjonelle og psykologiske traumer.

Å forstå disse funnene og hva som driver dem, bør være en topprioritet for beslutningstakere. Det tyder på at et fokus på velvære kan føre til større vekt på å fremme god mental helse; sette økonomisk stabilitet foran økonomisk vekst; lære bort livsferdigheter i skolene; og støtte familier i nød – spesielt små barn i formative år. For eksempel, på lokalt nivå, kan et kommunestyre som vurderer å stenge et bibliotek eller lekeområde for å gi plass til et nytt kommersielt utbyggingsprosjekt, handle annerledes.

Men kanskje viktigst av alt, det å tenke nytt om hva vi prioriterer har også implikasjoner for hver enkelt av oss som individer. De selvsentrerte verdiene som har fulgt vår søken etter økonomisk vekst har oppmuntret altfor mange av oss til å sette vår økonomiske suksess foran bekymringer for våre familiers, våre lokalsamfunns og til og med vår egen velvære.

Vi kan også dra nytte av en endring i prioriteringer og en erkjennelse av at ekte lykke handler mindre om hva vi tjener eller eier og mer om våre forhold og sinnstilstand; det handler like mye om hva vi kan bidra med som hva vi kan få for oss selv. Et lykkeligere samfunn starter med hver enkelt av oss.

Å oppnå et samfunn der så mange mennesker som mulig trives og så få mennesker som mulig er ulykkelige, krever både politikk og sosial endring. Hvis politikere skal kritiseres, bør det være for å ikke forbedre folks velvære, ikke for å ville måle den. Men la oss også erkjenne at vi alle kan bidra til å skape et lykkeligere samfunn.