Blåbær Og Kunsten å være Til Stede

Når frukten er moden, er det alltid en tendens til å forhaste innhøstingen. ALANDA GREENE deler sin erfaring med å ha en rolig holdning og være til stede i nuet i stedet for å forhaste seg med å fullføre oppgaven.

LÆRDOMMER FRA HAGEN

Mer enn med noe annet bær i hagen, fremkaller det å plukke blåbær en følelse av at det haster. Jeg føler det når jeg ser klasene av dypblåsvarte kuler, og så ser jeg en klase til og en til. Følelsen er: skynd deg, det er så mange, det er så mye som må gjøres, og det er mer der, og der bak deg, og borte i den busken. En annen følelse fremkalles også: at det plutselig er så mye å gjøre, ikke nok tid. Jeg må plukke dem og fryse dem, eller koke dem til syltetøy, eller legge dem frem for å spises senere, eller bake dem til noe godt eller levere dem til en nabo. Det følger en mild panikk med en oppgave som fremkaller tidspress.

Jeg må innrømme at jeg har en mistanke om at disse bærene, som manglende sokker i vask, kan komme inn og ut av andre dimensjoner. Jeg mistenkte dette først med bringebær, da jeg høstet dem. Jeg knelte ned, spredte stokkene fra hverandre, så fra venstre og høyre, og så opp og ned. Etter å ha beveget meg nedover raden til neste område, så jeg noen ganger tilbake til der jeg nettopp hadde vært, bare for å oppdage store røde, modne bringebær som hang der. De gjemte seg i en annen dimensjon! Det er den eneste forklaringen. De kan ikke unnslippe hvis jeg holder øye med dem, holder dem på plass og deretter plukker dem, men hvis jeg slipper blikket for å fullføre det jeg plukker for øyeblikket, forsvinner bærene.

For å være ærlig, noen ganger får blåbær meg til å føle
akkurat som et lite barn i en godteributikk.

Derfor, med disse blåbærene, når en moden klase dukker opp like i utkanten av synsfeltet mitt, må jeg snu meg og plukke dem. Men så dukker en annen usynlig klase opp. Hold den ene. Og hvor var jeg? Hvor var de andre bærene? De er borte. Jeg må jobbe raskt for å få tak i dem før de slipper unna.

For å være ærlig, noen ganger får blåbær meg til å føle meg som et lite barn i en godteributikk. Jeg husker at jeg tok med min 93 år gamle svigermor på shopping i rullestol. Shopping var en aktivitet som alltid ga henne stor glede, og hun hadde ikke vært ute av huset på lenge. Hun var trollbundet. Hun var alltid en sjokoladeelsker, og stativene med diverse barer og esker i øyehøyde ga henne det blikket i øynene. Hun rakte ut og grep alt som var innen rekkevidde. Med små gisp, mens hun beveget hånden hit og dit, og til tross for mine forsøk på ikke å bevisst lokke til dette, hadde hun en overfylt fangst av diverse sjokoladeskatter da vi kom til kassen. Jeg kjenner igjen noe av den lokkingen, kallet fra disse søte delikatessene, overveldelsen av overflod. Snart har jeg en overfylt beholder med blåbær, og fortsatt er presset der for å fortsette å plukke.

Å velge med fullt fokus i øyeblikket forandrer alt.
Etter en stund kommer en mildhet. …
Jeg fortsetter å plukke, men det finnes øyeblikk med tidløs absorpsjon …
Det hele føles perfekt. Litt magi har virket på hjernen min.

I dag møter jeg utfordringen med blåbær-imperativet. «Nei!» sier jeg når følelsen dukker opp, når jeg føler meg overveldet av så mange bær som trenger oppmerksomhet, og roper: «plukk meg, plukk meg.»

«Nei, vi trenger ikke å forhaste oss. Vi har all den tiden vi trenger. Bare denne handlingen i akkurat dette øyeblikket er akkurat det rette. Det vil aldri være mer verdifullt enn akkurat nå, aldri mer komplett, aldri mer meningsfullt enn å være til stede med det jeg gjør, i forhold til blåbærene, i erindring og takknemlighet.»

Alt forandrer seg med denne tilnærmingen. Opplevelsen av disse bærene, formen og duften, skjønnheten og overfloden på de skinnende bladene, er mer levende og mer komplett. I dag så jeg ikke på denne plukkingen som enda et ork på listen over mange ting å gjøre. Listen er en del av det å ha en hage når ting modnes, når tiden for innhøsting følger sin egen rytme og ikke min pålagte tidsplan. Ja, jeg må plukke blåbær når de er klare, siden de ikke reagerer på en tenkt dato om noen dager, når jeg kan planlegge en åpning, mellom bjørnebær og brokkoli.

Men å velge med fullt fokus i øyeblikket forandrer alt.

Etter en stund kommer en mildhet. Skjønnheten til disse dyp, frostblå kulene, den krøllete kanten på den ene stangen, smaken og den myke følelsen på tungen min ... alt begynner å virke på meg, begynner å mykgjøre sinnet mitt slik myk tale vil roe ned en nervøs hest. Jeg fortsetter å plukke, men det er øyeblikk av tidløs absorpsjon, der jeg tar inn bildet av runde bær i grønne blader, fnisingen og klynkingen fra de nyklekkede spettmeisfamiliene i skogkanten, hviskingen av hasselnøttblader som beveges til å kommentere av den myke brisen. Alt har en følelse av perfeksjon. Litt magi har virket på sinnet mitt.