To Ender Og Deres 7 år Gamle Helt

Skrevet av Robert Knight fra Kentucky

Da jeg var rundt 7 år gammel, så jeg et par ender i forgården min. Jeg visste at ender likte brød, så jeg bestemte meg for å mate dem før de hadde en sjanse til å fly bort. Jeg visste det ikke da, men disse to endene endte opp med å være en av de mest innflytelsesrike faktorene i hvem jeg har blitt i dag.

Rundt en uke etter deres første besøk fant endene veien inn i hagen min igjen. Jeg syntes dette var rart, siden innsjøen i nabolaget vårt ikke var veldig nær huset mitt. Men jeg matet dem igjen, siden det var alt jeg visste at jeg kunne gjøre med ender.

De kom tilbake hver dag etter det i en måned eller to og lærte til og med å komme opp til inngangsdøren min og kvakke når de ville ha mat. Det falt deretter til bare en av dem omtrent en eller to ganger i uken. Jeg er ikke sikker på hvor lenge dette varte, men en dag etter en stor storm havnet de begge i forgården min.

Denne gangen var det noe fryktelig galt

Jeg var spent på å se dem begge sammen igjen, så jeg tok frem ekstra mat til dem. Men de virket annerledes, opprørte. De sluttet ikke å kvekke da jeg kom ut slik de pleier. Faktisk kvakk de mer. Da jeg kastet den første lille brødbiten til dem, tok hannen den faktisk opp og kastet den tilbake på meg og gjenopptok sitt hektiske kvakk. Jeg tok noen skritt mot dem da for å se om de ville gå tilbake slik de pleier å gjøre, men bare hunnen beveget seg denne gangen. Dette undret meg, men måten de opptrådte på minnet meg om filmer jeg hadde sett da et dyr ville at noen skulle følge dem. Jeg gikk inn igjen og forklarte det til min mor og fikk tillatelse til å prøve å følge dem.

Da jeg gikk ut igjen, hadde de flyttet til hjørnet av hagen min, tydeligvis forutsatt at jeg hadde gitt dem opp. De hørte døren lukkes og hannen løp tilbake til meg og kvakk hele veien. Jeg fulgte dem til hjørnet av gården, nedover veien, rundt hjørnet, over en gate, og så var innsjøen i sikte. Hunnen fløy ned i nærheten av innsjøen da, men hannen førte meg ned til fots. Da vi kom til innsjøen, gikk de begge til et stormsluk i kanten av det og begynte å kvekke ned i det. Jeg kom bort og så ned, og det jeg så sjokkerte meg. Jeg så syv andunger omtrent åtte fot rett ned i bunnen av dette avløpet, bare så opp på oss.

Jeg løp etter hjelp

Jeg visste at jeg måtte gjøre noe for å hjelpe, så etter å ha forklart endene at jeg ville komme tilbake, løp jeg hjem igjen. Det tok meg omtrent 10 minutter å overbevise faren min om å komme og hjelpe meg, men han fikk fiskenettet sitt som var festet til en lang stang og ble med meg. Det tok ikke lang tid før han kom ut syv, men han sa at en annen var der nede. Den svømte stadig inn og ut av røret i bunnen for å unngå nettet.

Jeg løp tilbake over gaten og ned bakken for å finne hvor røret slapp ut. Da jeg fant den, var andungen i enden av den, men jeg skremte den tilbake gjennom røret til der nettet til faren min var. Denne andungen tok oss rundt 20 minutter å få, men vi gjorde det til slutt. Så snart den var ute, eskorterte foreldrene andungene bort fra avløpet og begynte å sjekke dem. På dette tidspunktet var det på tide å spise middag, så vi dro hjem igjen.

Nok et kvakk på døren

Dagen etter hørte jeg nok et kvakk ved døren. Jeg gikk ut for å se de to endene og alle de åtte andungene i forgården min. Jeg visste allerede bedre enn å prøve å ta på dem, så jeg bare så på dem og så at selv om de hadde vært gjennom mye, var de alle bra. Etter et par minutter gikk de alle tilbake nedover hagen min og begynte å gå nedover veien, motsatt vei fra innsjøen.

Jeg så dem aldri igjen, så jeg kan bare anta at det å vise meg barna deres igjen var en måte å si takk og farvel på.

Brakt til deg av The Great Animal Rescue Chase .