Hva skjer når en syrisk flyktning, en israelsk hjelpearbeider og en amerikansk jøde kommer inn i et rom?
(Latter)
Nei, dette er ikke starten på en skikkelig dårlig vits, jeg lover. Dette skjedde faktisk med meg. Fra og med 2015 holdt jeg en rekke hemmelige møter i forskjellige europeiske hovedsteder med en liten gruppe syriske og israelske sivile. Og vi var der for å prøve å finne ut hvordan vi kunne få hjelp til det syriske folket som opplevde den verste humanitære krisen siden andre verdenskrig. Men hvordan endte vi opp ved dette bordet sammen? Tross alt er syrere og israelere edsvorne fiender, og teknisk sett har de vært i krigstilstand siden 1948. Likevel var vi her, bokstavelig og billedlig talt, og prøvde å finne en vei inn. Og her er poenget i den dårlige vitsen jeg lovet å ikke fortelle. Vi fant den. Vi fant en måte å få hjelp inn i Syria gjennom Israel.
Hvordan gjorde vi det? Jeg brukte en tretrinnsprosess som jeg har brukt i en rekke andre sammenhenger, og jeg håper at disse tre trinnene vil være nyttige for alle dere som ønsker å gjøre noe godt i møte med noen av de utallige overveldende konfliktene vi står overfor i dag, inkludert Ukraina. Så hva er mine tre trinn? Finn et inngangspunkt, identifiser et gap, og finn deretter noe gjennomførbart for å fylle det gapet. Det høres ganske enkelt ut, ikke sant? Så la meg veilede deg gjennom det.
Da jeg leste en rapport om Syria-krigen, traff det meg veldig hardt og det føltes veldig personlig. Jeg ble lamslått av omfanget av elendigheten, og det gjenspeilte lidelsene til min egen familie under Holocaust. Foreldrene mine overlevde konsentrasjonsleirer i Polen og Ungarn, og etter krigen måtte vi flykte og ankom USA som statsløse flyktninger. Så da jeg så ødeleggelsen av Aleppo, ble jeg satt i tankene om Budapest, min fødeby, den bombede fødebyen min. Og da jeg leste om sult under beleiring i Syria, husket jeg min egen mor som mistet et svangerskap mens hun slepte en sekk med råtne poteter hjem fordi det ikke var noe annet å spise. Og da jeg så de utmagrede likene av syrere som hadde blitt torturert i fengsler i Damaskus, så jeg også de vandrende skjelettene fra Auschwitz, Mauthausen og Bergen-Belsen, hvor så mange av mine egne familiemedlemmer bokstavelig talt gikk opp i røyk. Og da jeg så syriske flyktninger flomme over grensene, husket jeg også min egen fordrivelse som flyktningbarn.
Så som én person ... Som én person, hva kan du gjøre nå? Når du står overfor noe du vet må endres, må du finne et inngangspunkt. For meg var det å mobilisere en jødisk respons og deretter skalere den opp til den interreligiøse responsen i USA, utelukkende fokusert på Syria. Den kalles Multifaith Alliance for Syrian Refugees. Og i dag har vi mer enn 100 partnerorganisasjoner.
(Bifall)
Jeg så en mulighet til å bygge broer samtidig som jeg reddet liv. Og slik gjorde jeg det. Den sørvestlige delen av Syria var svært vanskelig tilgjengelig fordi den var omringet av regimestyrker. Det var et gap. Israel deler grense med den delen av Syria. Og gjett hva? Det er lett å få hjelp inn i sørvestlige Syria fra den israelske siden av Golanhøydene. Det ga oss noe gjennomførbart å fylle det gapet med. Alt vi trengte var hvordan. Og det er derfor kollegene mine og jeg befant oss i hemmelige møter over hele Europa. Vi argumenterte for at Israel burde brukes som et oppsamlingsområde for utgående internasjonal humanitær hjelp. Vi lobbyet det britiske parlamentet, EU-parlamentet og det kanadiske parlamentet. Vi banket på dører i Kongressen. Vi møtte alle regjeringsnivåer i Israel. Og ... Vi kom ingen vei. Men så skjedde det.
I september 2016 lanserte den israelske regjeringen Operasjon God Nabo. Det var nå offisiell regjeringspolitikk å åpne grensen slik at hjelp fra andre land kunne legges til rette for og sendes inn i Syria. Så kort tid etter, da vi var i stand til å få i gang Operasjon God Nabo, ble enorme lastecontainere med hjelp – mange av dem med varer fra syriske organisasjoner – losset i israelske havner av israelske soldater, sendt over til Golanhøydene, og derfra hentet våre partnere på bakken i Syria hjelpen og distribuerte den til et område med en befolkning på 1,3 millioner mennesker.
Vi leverte 120 millioner dollar i bistand på denne måten. Vi støttet tre medisinske fasiliteter, et bakeri som produserte 15 000 pitabrød om dagen. Israelerne sørget for vann, drivstoff og strøm. Vi sendte medisinsk utstyr, ambulanser, mat, klær, sanitærutstyr, medisiner og alt annet som var nødvendig. Og ved å samarbeide gjennom lokale råd kunne vi bidra til å stabilisere en hel region. I to år var dette den eneste delen av Syria som fungerte. Men så, på grunn av et angrep fra regimet og dets allierte, ble dette området fullstendig overtatt og ødelagt. Men det stoppet oss ikke. Vi utvidet leveransene våre til andre vanskelig tilgjengelige deler av Syria. I dag har vi levert nesten 245 millioner dollar i bistand.
(Bifall)
Det var ikke lett, og det var ikke uten problemer. Men ved å samarbeide med disse usannsynlige partnerskapene, klarte vi å hjelpe mer enn to og en halv million krigsofre, og tallet fortsetter å øke.
(Bifall)
Her kommer de gode nyhetene. Du trenger ikke å dra til en krigssone for å gjøre dette. Jeg har brukt formelen min i en rekke andre situasjoner. Så la meg dele et par kjappe historier med deg. Tidlig i karrieren min, nærmere bestemt i 1971, levde jeg et liv med kriminalitet. Kriminalitetsforebygging, altså.
(Latter)
Jeg var også dypt oppslukt av kvinnebevegelsen. Så hvor kunne jeg gjøre en forskjell? Mitt inngangspunkt var New York City Police Department. Ofre for seksuelle overgrep ble behandlet svært dårlig. Det var et gap. Den mulige måten å fylle det gapet på var å opprette den første enheten for seksualforbrytelser i landet. Vel, i dag har vi «Law and Order: SVU» som forteller oss hvordan det gjøres. Faktisk har de fortalt oss hvordan det gjøres de siste 23 sesongene. Men den gang, den gang var dette en ny idé.
Jeg har gjort det samme med store selskaper. Da det nye årtusenet nærmet seg, var personalfeltet laserfokusert på arbeidsplassen i år 2000, med mangfold som et sentralt mål. Men religion ble svært sjelden sett på som et aspekt av mangfold på arbeidsplassen. Likevel, hvis man så på den endrede demografien, var det åpenbart at dette kom til å bli et stort problem. Så det var et gap. En annen organisasjon jeg grunnla, Tanenbaum Center for Interreligious Understanding, fant en gjennomførbar måte å fylle dette gapet på ved å veilede store selskaper i å tilpasse religiøs tro på arbeidsplassen.
Vel, det har vært en lang vei til Syria fra mine tidlige forsøk som profesjonell forandringsagent. Men da jeg så den syriske tragedien utfolde seg, fortsatte et bibelvers, 3. Mosebok 19:16, å gjalle i hjernen min. «Du skal ikke stå passivt og se på mens din nestes blod roper fra jorden.» Vel, det er derfor jeg begynte å jobbe. Jeg håper du også vil gjøre det.
Takk skal du ha.
COMMUNITY REFLECTIONS
SHARE YOUR REFLECTION