Forskjellen Mellom Utdanning Og opplæring

For meg er utdanningsprosessen nært knyttet til helbredelsesprosessen. Rotordet til utdanning – educare – betyr å lede frem en skjult helhet i en annen person. En ekte utdanning fremmer selvinnsikt, selvtillit, kreativitet og det fulle uttrykket av ens unike identitet. Det gir folk mot til å være mer. Likevel har så mange helsepersonell gjennom årene fortalt meg at de føler seg personlig såret av sin erfaring med profesjonell skolegang og dypt svekket av den. Dette var også min erfaring.

Det har fått meg til å lure. Kanskje det vi alle har opplevd ikke er en utdanning i det hele tatt, men en opplæring, noe som er noe helt annet. Innen medisin har opplæringsdimensjonen ved skolegang blitt mer og mer sentral og fått større betydning etter hvert som de mange teknikkene i den vitenskapelige tilnærmingen har blitt utviklet. Målet med en opplæring er kompetanse og replikerbarhet. Unikhet frarådes ofte og kan til og med bli sett på som farlig.

En opplæring handler om riktig og feil måte å gjøre alt på. I en opplæring kan din egen måte å gjøre noe på ofte bli irrelevant. I et slikt miljø opplever studentene ofte læringen sin som en konstant kamp for å være gode nok. Opplæring skaper en kultur av ustanselig evaluering og dømmekraft. Som svar prøver studentene å bli noen andre enn den de er.

På slutten av Healer's Art-undervisningen står studentene i en stor sirkel, gjennomgår i stillhet minnene sine fra kurset og identifiserer det viktigste de lærte eller husket i løpet av kurset. Deretter gjør de denne innsikten om til en bekreftelse: en liten frase som begynner på en av tre måter: Jeg er ... Jeg kan ... eller jeg vil. Én om gangen går studentene rundt sirkelen og sier hver sin frase høyt. I år blir det 24. året jeg har undervist i kurset på medisinstudiet mitt. Det vanligste studentene sier i denne delingen er en enkel treordsfase: JEG ER NOK. År etter år er det den samme frasen jeg selv sier også. Det er begynnelsen på alt.

Innen medisin er opplæring avgjørende for teknisk kompetanse. Det virkelige spørsmålet er om opplæringen er god nok?

[...]

Min drøm innen medisin var ikke å bli kompetent. Min drøm var å bli en venn av livet. Det var denne drømmen som gjorde meg i stand til å holde ut den ustanselige jakten på kompetanse som kreves av meg. Men kompetansen oppfylte meg ikke den gangen, og kunne ikke ha oppfylt meg i hele mitt medisinske liv. Bare en drøm kan gjøre det.