Trær: Den Alternative Katedralen

Kontakt med naturen gir en gave av tilstedeværelse. Jeg prøver å åpne meg for den i stedet for å forfølge distraherende tanker eller følelser. Som byboer fyller det å gå i en park meg med en følelse av mine røtter i naturen. Strand, fjell, enger, skoger og ørken inviterer oss alle til å oppdage vår egen natur i deres, til å møte deres tilstedeværelse med vår egen. Så når jeg føler meg for langt fra mitt dypeste ønske, ute av balanse, rystet av livets slag eller fanget i tregheten av å ikke bry meg, søker jeg kontakt med naturen – en primær kilde til resentrering.

Hver av oss reagerer dypere på ett eller annet stort naturscene, kanskje avhengig av hvor vi mottok våre tidligste inntrykk. På dette tidspunktet i livet mitt kommer det dypeste kallet til meg fra trær, deres triumferende oppreisthet så vel som deres dype røtter i bakken. Når jeg er under trær, er jeg tilbake der jeg hører hjemme. For alt jeg vet, er dette stedet uoppnåelig med noen bevisst innsats jeg kan gjøre. Men overskygget av store stammer og skyggelagt av spredte grener, klamrer jeg meg ikke lenger til fortiden eller skynder meg med å holde tritt med dagens plikter. Jeg er rett her.

Etter et par timer med arbeid ved datamaskinen liker jeg å slippe løs energien min i parken. Når jeg går den kjente stien, kan jeg bli stanset, stilnet av kraften fra trærne som ruver på hver side av meg. Om vinteren følger øynene mine styrken til de kraftige grenene deres, som bryter ut i mindre og mindre grener og kvister, artikulert mot himmelen. De minner meg om venene og stilkene til de utallige bladene som skal komme, og om mine egne vener og arterier, og hele systemet mitt blir styrket.

Da jeg spurte David Wagoner om hans usedvanlig stemningsfulle dikt, fortalte han meg at det var inspirert av en gang han var fortapt i skogen. Det er tydelig at opplevelsen av trærnes tilstedeværelse brakte ham tilbake til sin egen tilstedeværelse og stilnet frykten hans. Et slikt eventyr setter vår frykt for det ukjente i et annet perspektiv. Vi er også ukjente.

I parken blir jeg minnet på at alt liv er i bevegelse. Ekorn hopper, bier og sommerfugler utforsker blomstene. Trær øser energien sin oppover i svaiende grener og griper dypt ned i jorden. Jeg hører en fuglekvring. Jeg er altfor ofte uvitende om alt som lever rundt meg, helt til jeg er på et transformerende sted hvor jeg kan bli ett med naturen og min egen indre natur – uten frykt, uten press. Noe dypt inni meg slapper av. Når jeg bøyer meg ned for å luke uønsket ugress fra en forsømt hage på promenaden ved elven, føler jeg at det som griper tak i meg slipper taket.

Selv på skitne bygater, hvor jeg går mye, sender rufsete trær et delikat budskap. De minner meg både om min natur og deres store gave til planeten vår, å rense luften vi puster inn. Jeg klatrer opp T-banetrappen på vei hjem, sliten og sulten, tankene mine fortsatt opptatt av dagens aktiviteter. Så fokuserer jeg på et tre jeg går mot, puster bevisst inn friskheten og puster ut angsten og trettheten min.