Lærdommer Fra å Skrive kjærlighetsbrev Til Fremmede

Jeg begynte å legge igjen kjærlighetsbrev over hele New York City som fremmede kunne finne.

Selv om ideen høres romantisk ut, var det egentlig en måte å glemme mine egne følelser av tristhet og ensomhet for en stund og fokusere på andre i storbyen som kanskje følte seg like skuffet som meg. Hver morgen siden det første kjærlighetsbrevet har jeg festet kursivskriften min til å skrive og sende kjærlighetsbrev til folk over hele verden, fulle av ord som forhåpentligvis vil hjelpe, helbrede og støtte dem i en tøff tid.

Med hvert pennestrøk og forsegling av konvolutten har jeg samlet livsleksjoner som jeg vet aldri vil forlate meg uansett hvor brevene mine havner.

Vi er modigere enn vi gir oss selv æren.

Jeg pleide å tro at mot alltid betydde å være sterk, aldri felle tårer, å være den som kunne holde alt sammen selv når alt så ut til å falle fra hverandre. Vi lærer det helt fra begynnelsen – hvordan vi redder ansikt, hvordan vi stoler på oss selv, hvordan vi alltid er sterkere, men aldri (noensinne) svakere.

Her om morgenen mottok jeg en brevforespørsel fra en ung kvinne i Israel. Hun skammet seg, følte seg litt feig og egoistisk, over å be om et kjærlighetsbrev til seg selv. Meg? Jeg syntes det var den modigste handlingen jeg noen gang har opplevd.

Det krever mot og styrke å be en fremmed om å skrive et kjærlighetsbrev til deg, å innrømme at du ikke vet ordene for å fortelle deg selv om hvordan du kan gjøre ting bedre. Mot er å være villig til å smuldre opp noen ganger, å få noen andre inn, å be om hjelp, å innrømme at du bare er et menneske og faktisk trenger andre for å vokse seg sterkere.

Vi er mer like enn vi er forskjellige.

Jeg har aldri likt utsagnet «å sette meg inn i andres sko». Det virker nesten umulig, og jeg lærer mer og mer med livet at det ikke alltid er nødvendig.

Som oftest er historiene våre tydelig forskjellige, selv om vi bærer på de samme følelsene – tristhet, ensomhet, sjalusi, smerte, lykke og håp. Vi kan relatere oss bedre enn vi noen gang forventer hvis vi bare åpner oss for det. Vi trenger ikke å bære den samme kampen som noen andre for å vise den personen medfølelse eller være et lyspunkt i hans eller hennes dag. Vi trenger bare å bry oss.

Det er en frykt: vi kommer ikke til å si det rette. Vi kommer til å gjøre vondt verre. Vi bør bare ikke si noe i det hele tatt, for vi kan virkelig ikke engang forestille oss hva den personen går gjennom.

Det er ikke sant.

Selv om vi ikke tilsynelatende klarer å gå den milen i andres sko, er vi fortsatt i stand til å stå ved deres side og være en støttespiller inntil den dagen de lærer å smile igjen.

Små handlinger betyr mer enn vi aner.

Selv da jeg skrev de første 400 kjærlighetsbrevene, trodde jeg aldri at jeg faktisk gjorde en forskjell i verden. Jeg kunne ikke tro at jeg var betydningsfull eller at det betydde noe at jeg var her.

Lite ante jeg – jeg gjorde en forskjell i livene rundt meg, ikke bare bokstav for bokstav, men små handlinger for små handlinger. Jeg viste tilstedeværelse for en annen person. Jeg svarte på telefonen i stedet for å sende tekstmeldinger. Jeg holdt døren åpen. Jeg sendte ordene mine ut i verden. Disse små tingene virker ofte for små til å gjøre en forskjell, men ringvirkninger kommer fra én enkelt handling. Det trengs bare én person for å begynne å berøre dusinvis av liv.

Bare i går tvitret en ung mann i Australia at han nettopp hadde lagt igjen et kjærlighetsbrev på universitetet sitt. Han sendte meg et bilde. Ikke engang tjuefire timer senere fant en kvinne ved navn Ellen kjærlighetsbrevet og sendte meg tilbake en e-post der hun sa at hun hadde slitt med følelser av tvil og tristhet, og at brevet hun fant var det beste hun kunne lese for å gjøre det bedre.

Noen ganger skal det noe så lite som å legge igjen et brev, gjøre en tjeneste eller gi et råd til for å skape en ringvirkning.

Noen ganger venter en ringvirkning på deg; du må bare begynne.