Kjærlighetens Fotspor

Kollegene mine som kjenner til Pet Grief sa: «Skaff deg et poteavtrykk fra Stella før hun dør.»

Fast bestemt på å hedre hennes bortgang på helt riktig måte, lovet jeg: «Jeg skal få det fotavtrykket.»

Stella og Barties føtter. Foto av Bonnie Rose.

Så midt i en rekke uavklarte veterinærbesøk og nettsøk etter forferdelige hundesykdommer, vaklet jeg bort til en hobbybutikk for å se nærmere på deres Pet Memorial Products. Der fant jeg The Pet Memorial Stepping Stone. Bildet på esken viste at man kunne sementere et uberørt fotavtrykk fra hunden sin og dekorere det med mosaikkfliser.

Perfekt. Jeg fikk to.

Jeg kom hjem og blandet sementen. Så kom oppgaven med å overtale Stella til å blande seg inn ...

I dagevis hadde hun vansmektet, nesten for svak til å gå. Ett blikk på den våte sementen kombinert med hennes oppfatning av mine uhellige intensjoner, og hun stormet inn gjennom hundedøren. Hun snek seg rundt frukttrærne i bakgården vår og unngikk meg mens jeg kvitret og lokket bak henne med karet mitt med stivnende klump.

Den første omgangen stivnet før jeg innhegnet henne.

Så kom det to, et snikende forsøk. Jeg blandet det i hemmelighet og holdt det bak ryggen. Jeg snek meg opp bak Stella, satte meg overskrevs på henne og rettet poten hennes mot den våte sementen. Nok en gang kom den døende hunden min seg sammen. Egenviljen hennes overgikk min dyktighet. Resultatet viste tegn til kamp og så ut som et månekrater.

For å bevare Stellas komfort ga jeg opp. Hun var ikke interessert i å skape et kjært minne; så ingen fotavtrykk for meg.

Jeg har lagt dette til på listen min over skuffelser…

Noen dager senere døde Stella fredelig i armene mine. Mannen min og jeg kjørte den urørte kroppen hennes til Santa Clara Valley Vet Clinic for kremasjon. Jeg strøk henne overalt. Jeg luktet på ørene hennes og holdt henne i potene. Jeg skulle ønske jeg hadde det fotavtrykket. Men det hadde jeg ikke. Fiasko. Vi sa farvel. For alltid.

Så kom kortet hjem til meg.

Veterinærteknikerne hadde kopiert et dikt om en regnbuebro og festet det på et stykke papir. Til venstre for diktet var en liten flekk av Stellas røde pels, og nederst til høyre et blekkavtrykk. Stellas fotavtrykk.

Jeg sto i stuen min. Jeg berørte fotavtrykket og gråt.

I det øyeblikket adopterte jeg veterinærteknikerne.

Jeg bakte for å vise min takknemlighet. Jeg tok med kake til dem for hvert veterinærbesøk. Trenger Sara valpevaksinen sin? Gresskarkrydderkake . Har Bartie en ørebetennelse? Høres ut som tid for sjokoladekake med hull.

Bakingen har blitt et ritual. Så nå, når jeg ikke klarer å ta med kake, hører jeg om det ...

For noen uker siden jaget Sara et ekorn inn i et kratt og kom ut med et hovent øye. Det var en delvis nødsituasjon uten tid til kake. Hos veterinæren kom Megan inn på undersøkelsesrommet for å hjelpe oss med å holde Sara tilbake. Midt i en anspent prosedyre, fjerningen av en revehale fra Saras venstre øye, antok Megan et indignert uttrykk og spurte: «Vent litt ... hvor er kaken?»

Så, mens Josie forberedte regningen min, sa hun: «Beklager at det tar så lang tid. Jeg er litt svak fordi ... vel, du vet ... det er ingen kake denne gangen ...»

De erter meg og ber om unnskyldning med en gang. «Du vet at vi tuller, ikke sant?» sier de.

Jeg sier til dem: «Jeg skal holde denne vitsen med mangel på kake i live så lenge som mulig.»

Stille legger jeg til: «Fordi det føles som familie. Det føles som hjemme. Det føles som kjærlighet. Kjærlighetens fotspor.»

Kjærlighetens fotspor…

Jeg tenker på kortet veterinærteknikerne lagde til meg. Var fotavtrykket de ga meg bare blekk på et ark, eller var det kjærlighet som drepte meg med tårer og håp? Vet veterinærteknikerne i det hele tatt hva de gjorde? Og er de veterinærteknikere, eller er de bodhisattvaer, oppvåknede vesener som lever i sannhet og hengivenhet, skaper forbindelser og ærer det som betyr mest?

Jeg tror de er opplyste vesener. Hvis de er opplyste vesener, så er alle vesener som tjener det også, og holder hender, poter, sårhaker, termometre, hjertesorger og ambisjoner.

Denne konspirasjonen av opplyste vesener overalt inviterer til et enda større bilde. Hva om en hemmelig, hellig kjærlighet venter tålmodig i alle og alt? Og hva om denne kjærligheten setter fotspor, bevis på sin utfoldende evige omsorg for oss alle?

Jeg nyter den evige energien og tenker på mitt eget liv og hvordan kjærlighetens fotavtrykk har etterlatt bevis. Ja, jeg kan se fotavtrykkene når jeg ser.

Det var en sti som startet i en rulleskøytebane i New York på 1940-tallet ... En gutt som het John gikk bort til en jente som het Emily og spurte: «Vil du gå på skøyter med meg?» Fotsporene ledet gutten og jenta ned en brudevei. De giftet seg og stiftet en familie med fire små jenter. De lærte oss å elske musikk, utdanning og dyr. Denne kjærligheten, disse fotsporene, førte meg til college i Nord-Carolina hvor jeg møtte Debbie og Jeff. Så førte fotsporene meg tilbake til New York hvor jeg møtte mannen min, Hugh. Han ga meg en katt til jul – Miranda – som vekket min ærbødighet for dyr igjen.

Cirka 1994 – Buster, Bonnie, Miranda, julenissen, Audrey, Hugh og Marsvin Bob.

Nye fotavtrykk førte oss til California, hvor vi gjenforentes med Debbie og Jeff. De overtalte oss til å skaffe oss en vizsla, selv om jeg påsto «Jeg vil ikke ha hund, de er for mye arbeid.» Jeg hadde rett. Hunder er for mye arbeid, for hjerteskjærende, og likevel visste fotavtrykkene bedre.

De brakte oss Stella, som trampet på sjelen min og knuste hjertet mitt med sin skjønnhet.

Flere fotavtrykk. Stella gikk tusenvis av kilometer ved siden av meg helt til fotavtrykkene hennes, kjærligheten hennes, ledet meg til øyeblikket da jeg sto i stuen min og gråt over et kondolansekort. Og Stellas sta avslag, mine mislykkede forsøk på å sementere poten hennes – også dette var en del av planen med fotavtrykkene.

Jeg fikk ikke det fotavtrykket jeg ønsket meg.

Jeg fikk fotavtrykket jeg trengte.

Jeg fikk fotavtrykket fra veterinærteknikerne, fotavtrykket som ledet meg til et sted utenfor all forståelse. Jeg fikk fotavtrykket som lærte meg noe uutgrunnelig, men likevel uendelig tilstede.

Kanskje får vi alltid de fotavtrykkene vi trenger. Og kanskje handler hemmeligheten bak et godt liv mindre om å tvinge frem fotavtrykk. Det er som å prøve å få en vizsla til å stikke poten sin i våt sement. I stedet for å tvinge frem, kan vi lære å se de usynlige fotavtrykkene, den varige kjærligheten som opprettholder og leder oss nå og alltid.

Ja, hemmeligheten bak et godt liv er å stole på kjærlighetens fotspor.

Først ser vi fotavtrykkene vi tar for gitt – omsorgen til milliarder, (ja milliarder) av storhjertede mennesker som utfører små hengivenhetshandlinger.

Vi ser hvordan disse ydmyke fotavtrykkene bygger forbindelse, kjærlighet, latter, manna fra himmelen, næring – kake om du vil.

Så ser vi alle fotavtrykk omfavnet av større fotavtrykk – fotavtrykkene som hyrder livene våre. Vi kan motstå, unngå og ignorere disse fotavtrykkene. Likevel holder fotavtrykkene seg på sporet. De leder oss nådeløst til det større som ennå ikke er kommet. De knuser illusjonen av ubetydelige øyeblikk mens de veileder oss til en intim, uendelig betydning.

Så i dag, stol på kjærligheten. Stol på kjærlighetens fotspor. La kjærlighetens fotspor bære deg på denne reisen som kalles hjem, akkurat der du er.

Tanker å tenke over:

Ta deg tid til å legge merke til menneskene i livet ditt som tjener deg på utallige måter.

Legg merke til hvordan du tjener andre gjennom enkle handlinger av hengivenhet. Hva er ditt «vennlighetsavtrykk»?

Velg et øyeblikk i livet ditt. Se nå bakover for å legge merke til alle de tilsynelatende ubetydelige detaljene som bar deg dit.

I motgang, stol på den usynlige veien som bærer deg hjem, akkurat der du er.