Arun Dada Og Mira Ba

For to uker siden besøkte noen av oss et eldre Gandhian-par i Baroda – Arun Dada og Mira Ba. Nå i 80-årene har hele livet deres vært forankret i raushet. Som studenter av Vinoba har de aldri satt en prislapp på arbeidet sitt. Deres tilstedeværelse taler til en livslang praksis med likevekt, tillit og medfølelse. Og det samme gjør historiene deres.

"For ni år siden fikk vi dette huset i gave," fortalte Arun Dada oss. Uken de flyttet inn, oppdaget de at naboen deres var en fylliker, utsatt for vold. Bare et par dager etter flyttingen la de merke til at hagen deres var full av matvarer og alkohol.

Det viste seg at naboen også drev cateringvirksomhet, og mente han kunne bruke Arun Dadas forgård til lagerplass. Arun Dada protesterte naturligvis. "Sir, dette er hjemmet vårt nå, vi drikker ikke eller tar ikke-vegetarisk mat, og dette er upassende." På en eller annen måte klarte han å overbevise cateringpersonalet om feilen deres.

Men den natten, klokken 12:30, ristet portene til bungalowen hans voldsomt. "Hvem er Arun Bhatt?" skrek en høy stemme. Mira Ba er rullestolbundet og ubevegelig, men hun våknet og så ut av vinduet. Arun Dada tok på seg brillene og gikk ut til porten.

«Hei, jeg heter Arun», sa han mens han hilste på den illevarslende fulle mannen. Umiddelbart tok mannen 73 år gamle Arun Dada i kragen og sa: "Du sendte personalet tilbake i morges? Vet du hvem jeg er?" Det var naboen som var opptatt av å påføre frykt og straff. Mens han bannet heftig, slo han ansiktet til Arun Dada og slo brillene hans i bakken - som han deretter kastet ut i en nærliggende bekk. Uavskrekket av de voldelige handlingene holdt Arun Dada medfølende stand. "Min venn, du kan ta ut øynene mine hvis du vil, men vi har nå flyttet inn i dette huset, og det ville vært flott om du kunne respektere våre grenser," sa han.

"Å ja, du er den Gandhian-typen, ikke sant? Jeg har hørt om folk som deg," hånet inntrengeren. Etter noen flere verbale overfall ga den berusede naboen opp for natten og dro.

Neste morgen oppsøkte naboens kone unnskyldende Arun Dada og Mira Ba. "Jeg er så lei meg. Mannen min blir veldig uregjerlig om natten. Jeg hørte at han kastet brillene dine i går kveld, så jeg har tatt med dette til deg," sa hun og tilbød penger for et par nye briller. Arun Dada svarte med sin vanlige sinnsro, "Min kjære søster, jeg setter pris på tanken din. Men brillene mine, de var ganske gamle og resepten min har økt betraktelig. Jeg var uansett lenge på ventetid for nye briller. Så ikke bekymre deg for det." Kvinnen prøvde å insistere, men Arun Dada ville ikke ta imot pengene.

Noen dager senere, i løpet av dagen, krysset naboen og Arun Dada stier i deres lokale gate. Naboen, flau, hang med hodet og så ned i bakken, uten å få øyekontakt. En vanlig reaksjon kan være en av selvrettferdighet ("Ja, du bør se ned!"), men Arun Dada følte seg ikke bra med møtet. Han dro hjem og reflekterte over hvordan han kanskje kunne bli venn med sin vanskelige nabo, men ingen ideer dukket opp.

Ukene gikk. Det var fortsatt utfordrende å være naboer. For det første var nabomannen alltid på telefonen, forhandlet en eller annen avtale, og hvert annet ord fra munnen hans var et forbannelsesord. De hadde ikke mye lydisolasjon mellom veggene, men Mira Ba og Arun Dada ble stadig gjenstand for stygt språk, selv om det ikke ble adressert til dem. Igjen, med sinnsro, tålte de det hele i stillhet og fortsatte å lete etter en vei til denne mannens hjerte.

Så skjedde det. En dag, etter en av hans rutinesamtaler med stygt språk, avsluttet naboen samtalen med tre magiske ord: "Jai Shree Krishna". En hyllest til Krishna, en legemliggjøring av medfølelse. Allerede ved neste anledning gikk Arun Dada bort til ham og sa: "Hei, jeg hørte deg si 'Jai Shree Krishna' her om dagen. Det ville vært fint om vi kunne si det samme til hverandre, hver gang vi krysset veier." Det var umulig å ikke bli berørt av en så mild invitasjon, og riktignok takket mannen ja.

Nå, hver gang de gikk forbi hverandre, utvekslet de den hellige hilsenen. 'Jai Shree Krishna'. 'Jai Shree Krishna'. Ganske snart ble det en vakker skikk. Selv på avstand var det 'Jai Shree Krishna'. 'Jai Shree Krishna.' Da han dro hjemmefra om morgenen, ropte han 'Jai Shree Krishna'. Og Arun Dada ville ringe tilbake, "Jai Shree Krishna". Og en dag kom ikke den vanlige samtalen, noe som fikk Arun Dada til å spørre: "Hva er galt?" "Å, jeg så at du leste så jeg ville ikke forstyrre deg," kom svaret. "Ikke en forstyrrelse i det hele tatt! Som fuglene som kvitrer, vannet som renner, vinden blåser, dine ord er en del av naturens symfoni." Så de begynte på nytt.

Og praksisen fortsetter til i dag, ni år senere.

Mens han avsluttet denne historien, minnet han oss om Vinobas maksime om å søke etter det gode. "Vinoba lærte oss at det er fire typer mennesker. De som bare ser det dårlige, de som ser det gode og det dårlige, de som kun fokuserer på det gode, og de som forsterker det gode. Vi bør alltid sikte mot det fjerde." Det traff en dyp akkord hos oss alle som lyttet til historien, spesielt siden den kom fra en mann som praktiserte det han forkynte.

Midt i havet av negativitet, fysiske trusler og forbannelsesord fant Arun Dada disse tre magiske ordene av positivitet - og forsterket det.

Jai Shree Krishna. Jeg bøyer meg for det guddommelige i deg, det guddommelige i meg, og det stedet hvor det bare er en av oss.?