Fru Tippett: Dette er et så viktig poeng du kommer med som profesjonell lytter, og det er noe jeg også vet, at ekte lytting handler om å være sårbar.
Herr Hempton: Ja.
Fru Tippett: Riktig, og men – jeg mener, jeg vet ikke engang hvordan jeg skal forklare det. Jeg mener, hvordan – hvordan forklarer du det?
Herr Hempton: Vel, når du virkelig lytter, når du virkelig holder sinnet åpent og lytter til en annen person – og forresten, jeg anbefaler på det sterkeste at hvis en person ønsker å øke sin evne til å forstå en annen person, så begynner de med å lytte til naturen fordi man er fullstendig uinvestert i naturens resultater. Man kan bare ta alt inn, alle uttrykkene. Og er det ikke fantastisk at når en fugl synger, at vi hører det som musikk? Fuglen synger ikke til vår fordel. Så det er mye glede i den lyttingen, og når vi blir bedre lyttere til naturen, blir vi også bedre lyttere til hverandre, slik at når en annen person snakker med deg, trenger du ikke å lete etter hva du vil at de skal si. Du kan, du vet, våge å risikere det de egentlig prøver å si, og, du vet, spørre dem også: Er det virkelig dette du sier? Og føle din egen emosjonelle respons når de snakker om risikable emner som hvordan det er å være forelder i verden slik den er i dag.
Fru Tippett: Så jeg tror faktisk at det er noe som bygger seg opp her i kulturen generelt. Jeg vet ikke, det var en artikkel i The New York Times av Pico Iyer, som er, eh …
Herr Hempton: Å ja.
Fru Tippett: Du vet, og så du det? «Gleden ved stillhet»?
Herr Hempton: Ja.
Fru Tippett: Han er journalist, forfatter av bøker, intellektuell. Og det – det var bare det siste jeg har sett. Det er ikke det eneste. Men det handlet om folk som lever veldig moderne liv, vet du; han ga en rekke eksempler. Det ender med at han støter på – han går til et kloster og møter noen som jobber på MTV som tar med barna sine til dette stille stedet. Og han avslutter med å si – Pico Iyer avslutter med å si: «Morgendagens barn, innså jeg, kan faktisk være foran oss når det gjelder å sanse ikke hva som er nytt, men hva som er essensielt.» Og han snakker om stillhet, og stillhet er elementet av akkurat som du sa, å skjelne hva som er essensielt.
Mr. Hempton: Mm-hmm. Ja, og det er derfor det er så spennende å leve i dag, fordi vi tar disse valgene i stedet for å leve et liv med antagelser der stillhet ikke er viktig. For ikke så lenge siden antok man at rent vann ikke var viktig, men nå er det det, og vi rydder opp i det; at det å se stjernene ikke er så viktig. Og nå tror jeg vi innser at stillhet er viktig, og at vi trenger stillhet, at stillhet ikke er en luksus, men at den er essensiell. Den er essensiell for livskvaliteten vår og for å kunne tenke klart.
Fru Tippett: Dette får meg også til å tenke på noe jeg sporer, nemlig hvordan våre eldgamle åndelige tradisjoner får en ny type relevans, deler av dem får det i denne ultramoderne verden, fordi Pico Iyer også gikk i kloster. Det finnes religiøse rom, noen av de siste stedene som er reservert for ro, og det har vært veldig motkulturelt, men det kan være mindre sånn igjen. Jeg vet ikke.
Herr Hempton: Mm-hmm. Vel, nylig har det blitt oppdaget at hulemalerier i Frankrike, for eksempel, som viser forskjøvne bilder av bison og andre jaktdyr, forekommer i akustisk unike miljøer inne i hulen. Og det antas at ved å lytte og lytte til ekkoene deres, var det mulig å kommunisere med den åndelige verden.
Fru Tippett: Interessant.
Herr Hempton: Men du har tatt opp noe veldig viktig for meg, og det handler om vår eldgamle fortid. Når jeg går til et stille sted, får jeg utfordre antagelser. Og en av de viktigste antagelsene er at det menneskelige øret er innstilt til å høre den menneskelige stemmen. Hvis det var sant, er det en antagelse som audiologer, forskere som studerer menneskelig hørsel, har trodd lenge, at ørene våre utviklet seg til å høre den menneskelige stemmen.
Fru Tippett: Riktig.
Mr. Hempton: Men hvis, hvis – ja, jeg vet. Men hvis det var sant, ville vi vært den første arten på planeten Jorden, OK, som hadde utviklet seg så atskilt og beskyttet fra resten av naturen.
Så min naturlige nysgjerrighet var å se på omfanget av menneskelig hørsel og disse konturene med like høy lydstyrke. Og vi har en veldig diskret båndbredde av overfølsom hørsel, og det er mellom 2,5 og 5 kilohertz i de residente frekvensene i hørselsgangen. Finnes det noe i våre forfedres miljø som samsvarer med vår menneskelige maksimale hørselsfølsomhet? Fordi det meste av det jeg sier akkurat nå, bortsett fra "s"-lydene og de høyfrekvente lydene, faller godt under det området. Og det er faktisk en perfekt match: fuglesang. Fuglesang [latter].
Fru Tippett: Mm-hmm.
Herr Hempton: Hvorfor skulle det være noen fordel for våre forfedre å kunne høre svak fuglesang? Hvorfor skulle ørene våre muligens ha utviklet seg slik at vi kunne gå i retning av svak fuglesang? Fuglesang er den primære indikatoren på leveområder som er velstående for mennesker. Er ikke det utrolig? Når du er på et stille sted, hva er lyttehorisonten? Hvis du spør en person som bor i en by, kan de gjette villt og si: «Å, du kan lytte i en kilometer.» De vet at det er et lurespørsmål, så de kommer til å velge noe veldig stort. Du kan lytte i en kilometer. Spør du noen på landet? Å, du kan lytte i tre eller fire kilometer. Og jeg har hørt lyder 20 kilometer unna. Hvis du regner ut det, er det størrelsen på 1276 kvadratkilometer. Vet du hvordan det er å lytte til 1276 kvadratkilometer når solen står opp?
(Lydklipp av fuglesang)
COMMUNITY REFLECTIONS
SHARE YOUR REFLECTION
5 PAST RESPONSES
I hiked in the Hoh rainforest when I was stationed in Washington in the mid1970's. There was a moment when, lying on my back in a grove of trees and looking up at the sky. Save for the light movement of wind through the trees, it was the quietest place I've ever been. Some 40 years later, that memory haunts me. What I wouldn't give to be back there again.
Wonderful. I find that as I grow older, silence is more important to me. I appreciate a quiet home, peaceful surroundings. I'm lucky living In Scotland where there are still many remote places and some not too remote, that can be visited to taste complete silence. When you walk up into the hills not too far away, there comes a point where the presence of the silence embraces you.
After literally stumbling upon this article, and after reading only the first few sentences, I thought that my "quiet place" was the best I have found, and one of the reasons I'm moving closer to it.
I was pleasantly surprised to see that our beautiful Olympic National Park and Rainforest was considered by others to be as much of a treasure as I've always thought it was.
Thank you for giving words to that which I've never been able to adequately explain to others.
Lovely article and gives me an even greater love of the Olympic National Park. I have been blogging about a recent trip there and calling it the "Faerie Wood", a bit further down near Lake Cushman and the Skokomish River. I need to get up to the Hoh very soon AND I need to practice a bit more silence while I am there. www.justonlyjudy.com
I love, love, love this article. My friends tease me all the time because of how often we'll drive somewhere, and I'll turn the radio off, or I'll just be sitting somewhere staring out the window. I love and need silence.