I Dag Er Gjesten Min Elizabeth Gilbert. Elizabeth Er forfatter, essayist, Novelleforfatter Og romanforfatter. I 2006 Skrev Hun Sin Banebrytende memoarbok, «Eat, Pray, Love», Som lå I 199 Uker på New York Times Bestselgerliste Og Solgte Over 10 Millione

Så jeg er egentlig ikke så opptatt av temaet folk velger å skape i kunsten sin. Jeg er opptatt av måten de engasjerer seg i selve den kreative prosessen på.

Så jeg gikk gjennom mye smerte under skilsmissen min [og] under depresjonen min. Gjennom den smerten fikk jeg inspirasjonen til å legge ut på denne reisen og skrive denne boken. Da tiden var inne for å skrive boken, kjempet jeg ikke med boken. Gir det mening? Jeg skrev om ting som hadde skjedd med meg som var smertefulle, men jeg var ikke i krig mot mitt kreative jeg.

Det beste eksemplet jeg kan gi på dette er at jeg nylig ble ferdig med å skrive den nye romanen min, og jeg likte virkelig, virkelig, virkelig å jobbe med den – selv om det er noen veldig mørke ting i den boken. Jeg likte prosessen med å skrive boken. Jeg sa til en venn av meg – som også er romanforfatter – «Jeg har aldri hatt mer glede i livet mitt enn jeg har hatt med å skrive denne boken i fire år av livet mitt.» Og han sa: «Jeg ville aldri gitt ut en bok som jeg likte å skrive.» Og jeg sa: «Hvorfor?» Og han sa: «Jeg ville ikke trodd at den var noe bra.»

Det er det jeg kjemper mot, ikke sant? Denne ideen om at det finnes denne mistilliten til nytelse, mistilliten til kjærlighet. Jeg syntes det var så hjerteskjærende. Jeg tenkte: «Så det eneste du stoler på er din egen lidelsesprosess?» Dette er noen som virkelig slår hodet i skrivingen sin. Og jeg tenkte bare: «Herregud, du er så avhengig av dette» – denne ideen om å være den rasende, sliterende kunstneren at det ikke engang ville falle deg inn å skrive noe du elsket å skrive – som betyr at du nekter oss et produkt av kjærlighet når du skriver bøkene dine. Og det du gir oss er bare et produkt av smerte.

EG: Den avklaringen er nyttig. Den leder meg til dette spørsmålet jeg ville stille deg om din egen terskel for fantastiskhet, om du vil – eller herregud. Jeg tenkte, her er «Eat, Pray, Love» en så vellykket bok. Du er i det som ser ut til å være i et dypt og meningsfullt ekteskapsforhold. Din terskel for suksess. Du skal på en åtte-by-turné med Oprah i høst. Jeg lurer på om du har truffet – på noe tidspunkt – en slags næringsperre, om du vil. Som: «Kan jeg virkelig oppleve så mye fantastiskhet?» Hvordan gjør du det? Utfordrer det deg på noen måte?

EG: Jeg liker ideen. Nei – jeg forstår helt hva du mener, og jeg tror det er to ting som faller meg inn for å svare på det. Den ene er at det var en periode rundt 2008 [til] 2009. Eat, Pray, Love kom ut i 2006, og den ble «steril» i 2007, 2008. Innen 2009 hadde jeg nådd et punkt der jeg fysisk og følelsesmessig ikke lenger kunne gå ut offentlig og være den personen for alle, fordi jeg ikke kunne fylle på ånden min like mye som jeg ga ut.

Så jeg tok en pause. Jeg ble hjemme i nesten et år, og jeg skrev ikke engang. Jeg bare drev med hagearbeid. Jeg tror jeg trengte å komme tilbake til jorden på en veldig – jeg måtte skitne på hendene. Jeg måtte dyrke ting som ikke hadde noe med bøker og ord å gjøre. Det var veldig gjenopprettende, og til slutt kunne jeg skrive en ny bok og liksom gå tilbake til verden igjen på en annen måte.

Jeg er mer forsiktig nå med å styre hvor mye av meg selv jeg legger ut, og sørger for at jeg fyller på med energi på måter som gjenoppretter meg. Så jeg har ikke hatt en lignende opplevelse igjen. Det var ganske – jeg tror ikke jeg noen gang vil ha det, for det var liksom Ground Zero av hele greia.

Men jeg skal fortelle deg hvordan jeg endte opp med å bearbeide hele «Spis, be, elsk» -fabelaktigheten. Jeg innså ganske tidlig at jeg ikke kom til å klare det. Det var for stort. Det var rett og slett for usedvanlig. Ingen ville noen gang ha forventet det. Jeg ville aldri ha forventet det. En film med Julia Roberts, og alt dette er – det ble bare så stort. Så jeg tenkte bare: «Vet du hva, jeg kommer ikke engang til å prøve å bearbeide det. Jeg tror jeg bare skal se på det som om det er en slags fantastisk parade som pågår rett utenfor huset mitt – hele dagen og hele natten. Men jeg kommer ikke til å prøve å bli med på den paraden, for jeg tror jeg bare blir oppslukt av den.»

Følelsen jeg hadde under hele greia var at jeg var hjemme, vasket klær, vasket opp og så ut av vinduet innimellom på denne paraden som fortsatt pågikk. Og jeg tenkte: «Herregud, den paraden pågår fortsatt. Det er fantastisk.» Så gikk jeg tilbake til oppgavene mine.

Det er fortsatt sånn jeg føler om det. Jeg bruker mesteparten av livet mitt på mine egne oppgaver og i mitt eget tempo, og innimellom ser jeg opp og tenker: «Wow! Det karnevalet er fortsatt der.» Og så går jeg tilbake til meg selv. Hvis det gir mening.

TS: Det gjør det. Det virker imidlertid som om du må ha en stor kapasitet for nytelse, for suksess, for økonomisk suksess – for alt det der. At noe i ditt vesen kan være så ekspansivt at det tillater det.

EG: Det er et godt poeng. Jeg hørte at forfatteren Junot Díaz – som skrev Drown og The Brief Wondrous Life of Oscar Wao, [og] er en fantastisk forfatter – hadde en nesten ti år lang hvileperiode etter sin første bok som ble så vakkert mottatt og så elsket. Han sa senere i et intervju: «Det var ingenting i livet mitt som hadde forberedt meg på å bli elsket så mye som jeg ble elsket etter at jeg skrev denne boken. Og det fikk meg bare til å stenge av.»

Det knuste hjertet mitt å høre det. Jeg syntes det var en veldig ærlig, granskende og trist kommentar. Han måtte gjøre noe ganske alvorlig åndelig og psykologisk arbeid for å bli frisk fra kjærlighetsoverbelastningen – noe som virker som noe som ikke ville skade noen. Men selvfølgelig ser vi tilfeller av det i folks liv hele tiden.

Jeg tror jeg er velsignet nok til å føle det motsatte – at alt i livet mitt forberedte meg på det. Jeg har hatt et veldig fint liv. Jeg mener, ikke alt har ordnet seg – men jeg har kjent kjærligheten hele livet. Jeg følte – uansett hvilke problemer eller utfordringer jeg har hatt med familiemedlemmene mine – har jeg generelt bare følt at jeg har blitt ønsket velkommen til denne verden av foreldrene mine. De var ikke perfekte, men de likte meg virkelig godt. De likte å ha meg rundt seg. Jeg var ikke en inntrenger i livet deres. Den slags grunnleggende følelsen i barndommen at jeg fikk lov til å være her og at jeg skulle være her, og de var glade for at jeg var her. [Det er] her du finner fotfestet ditt – tror jeg – i verden.

Jeg tror det gjorde det lettere for meg å akseptere lykke. Jeg vet det virker så rart å si at man må lære seg å forberede seg på å akseptere lykke, det finnes en slags absolutt verdi på skalaen til menneskelige følelser. Vi lever livene våre liksom midt imellom: store nederlag kaster oss ut i skammens skuffende mørke, men stor suksess kan også blinde oss ved å kaste oss for langt i den andre retningen.

Jeg var heldig nok til å ha nok kjærlighet i livet mitt til at det ikke forgiftet meg. Jeg tror også at jeg var heldig nok til at det skjedde til rett tid. «Eat, Pray, Love» ble en gigantisk hit da jeg var nesten 40, ikke da jeg var 22. Så jeg hadde ikke Miley Cyrus syndrom. Jeg hadde allerede vært gjennom nok av livet til å vite på det tidspunktet hvem jeg var og – enda viktigere – hvem jeg ikke var. Det skjedde da jeg var i mitt gode, solide, støttende ekteskap [og] ikke da jeg var i mitt ungdommelige, uansvarlige ekteskap. Det skjedde da jeg allerede hadde vært gjennom årevis med terapi [og] da jeg allerede hadde vært på min spirituelle reise.

Så når folk sier til meg: «Det må være så sprøtt. Alt som skjedde etter Eat, Pray, Love», tenker jeg alltid: «Nei! Alt det gale var før Eat, Pray, Love !» [ Ler. ] Den gode delen kom etterpå.

TS: OK, Liz, jeg har bare to siste spørsmål til deg. Det første er: For å leve på denne store magiske måten, med samarbeidet med Mysteriet, virker det som om du må ha mye tillit – eller noen kan til og med si tro. Jeg er nysgjerrig på hva du har tillit til.

EG: Jeg har tillit til det faktum at jeg ikke tror vi ville blitt formet eller utviklet med denne evnen til kreativitet hvis det ikke er noe vi skal gjøre og [får] lov til å gjøre.

Jeg har reist mye og har vært i andre kulturer der kunstnere ikke er isolert på samme måte som i Vesten. Der kreativitet ikke ble dette merkelige, forvridde, skjeve, ødelagte huset man bor i langt borte fra resten av samfunnet. I stedet er det noe som virkelig er integrert i alles liv. Alle synger. Alle danser. Alle maler. Noen gjør det bedre, men det er ikke slik at man blir så utpekt i ung alder og skjøvet bort.

Det er det jeg tror skjer – ofte – i Vesten. Hvis du har et talent, blir du plukket ut eller fjernet deg selv, og du blir en slags stor S-forbokstavs «spesiell person».

Det finnes et nivå der – selv om jeg elsker og ærer kreativitet – kan jeg leke med den, fordi jeg noen ganger tror at vi har kommet til å tro at det er mye viktigere enn det er. Beklager å måtte si det. Jeg vil ikke mene det på en nedsettende måte. Den beste replikken jeg noen gang har hørt om dette var da jeg var journalist og gjorde et intervju med sangeren Tom Waits. Han sa: «Du vet, artister – vi tar det så seriøst. Og vi blir så skremt av det, og vi tror at det vi gjør er så livsviktig. Men egentlig, som låtskriver, er det eneste jeg gjør å lage smykker for innsiden av folks sinn. Det er det.»

Når man reduserer det til det, og tenker at som kunstner og skaper er alt man egentlig gjør å lage pene smykker til innsiden av folks hjerner – på en eller annen måte tar det bare bort storslåttheten. Man tenker bare: «Dette er hva mennesker gjør. Vi lager vakre ting.»

Vi har laget dem for alltid, og jeg er heldig som får være en del av den lange, vakre tradisjonen. Og jeg vil ikke tilsmusse den lange, vakre tradisjonen ved å gå inn i en slags narsissistisk spinn der jeg tror at jeg eller arbeidet mitt eller lidelsen min er det viktigste i verden – når vi egentlig bare er smykkemakere. Og vi har lov til å gjøre dette. Du har all rett i verden til å lage en vakker ting. Eller å prøve.

Ingenting har noen gang gitt meg mer tilfredsstillelse enn det. Så jeg stoler liksom på at vi har lov til det – at vi har krav på det, og at vi ikke trenger å få tillatelse fra noen til å gjøre det. Det er inngrodd i vår menneskelighet å være skapere, så skap det.

TS: Og mitt siste spørsmål: Dette intervjuprogrammet heter Innsikt i kanten. Jeg er alltid nysgjerrig på å vite hva folks nåværende «kant» er når det gjelder deres egen indre utvikling – liksom din egen sans, når du ser på livet ditt og din vei. Kanten du er på akkurat nå.

EG: Åh, wow. For meg er det mellommenneskelig. Det er alltid mellommenneskelig. Jeg tror jeg liksom beveger meg – forhåpentligvis – inn i denne nye perioden i livet mitt hvor jeg blir bedre til å ikke sette opp scenarier i forhold som uunngåelig vil utvikle seg til bitterhet, skuffelse og et brudd i vennskapet.

Jeg er en veldig intens person, og jeg har generelt skapt veldig intense forhold hele livet. Noen ganger er de veldig tilfredsstillende. Noen ganger kan de bli litt knusende over tid.

Så jeg tror at – på en merkelig måte – er min grense akkurat nå å liksom trekke meg tilbake fra den grensen og lære å være litt mindre avhengig, litt mindre muliggjørende, litt mindre overinvolvert i livene til menneskene jeg elsker – og stole på.

Når vi går tilbake til spørsmålet om tillit, å liksom bare la historien utspille seg uten at jeg føler at jeg må ha kontroll over historien til enhver tid. Jeg tror at det vil være en stor kilde til fred i tidene som kommer, både for meg og menneskene i livet mitt. Jeg håper det. [ Ler. ]

TS: Jeg har snakket med Elizabeth Gilbert. Liz, tusen takk for samtalen og for at du kom til Sounds True's Wake Up Festival 2014.

EG: Takk. Jeg er veldig glad. Det var hyggelig å snakke med deg, og jeg gleder meg veldig til arrangementet.

TS: Liz skal snakke om «Stor magi: Tanker om kreativ livsstil». Wake Up Festival finner sted fra 20. til 24. august i Estes Park, Colorado. Se Wakeupfestival.com for mer informasjon.