Hvordan Det å Kreve Oppmerksomhet gjør Deg Mindre Kreativ

Først og fremst, takk for oppmerksomheten din. Det er ingenting som å være i et rom fullt av mennesker som dette, hvor dere alle gir meg oppmerksomheten deres. Det er en sterk følelse å få oppmerksomhet. Jeg er skuespiller, så jeg er litt av en ekspert på, vel, ingenting, egentlig.

(Latter)

Men jeg vet hvordan det føles å få oppmerksomhet – jeg har vært heldig i livet mitt som har fått mye mer enn min rettmessige andel av oppmerksomhet. Og jeg er takknemlig for det, for som sagt, det er en sterk følelse. Men det er en annen sterk følelse som jeg også har vært heldig som har opplevd mye som skuespiller. Og det er morsomt, det er liksom den motsatte følelsen, for den kommer ikke av å få oppmerksomhet. Den kommer av å være oppmerksom.

Når jeg spiller, blir jeg så fokusert at jeg bare følger med på én ting. Som når jeg er på settet og vi skal til å filme, og den første regissøren roper «Ruller!» Og så hører jeg «fart», «markør», «sett», og så roper regissøren «Action!» Jeg har hørt den sekvensen så mange ganger, liksom, det har blitt denne pavlovianske magiske trylleformelen for meg. «Ruller», «fart», «markør», «sett» og «action». Noe skjer med meg, jeg kan ikke engang noe for det. Oppmerksomheten min ... innsnevres. Og alt annet i verden, alt annet som kan plage meg eller fange oppmerksomheten min, alt forsvinner, og jeg er bare ... der. Og den følelsen, det er det jeg elsker, det er for meg kreativitet. Og det er den største grunnen til at jeg er så takknemlig for at jeg får være skuespiller.

Så, det er disse to sterke følelsene. Det er å få oppmerksomhet og å gi oppmerksomhet. Selvfølgelig, i løpet av det siste tiåret eller så har ny teknologi gitt flere og flere mennesker denne sterke følelsen av å få oppmerksomhet. For alle typer kreative uttrykk, ikke bare skuespill. Det kan være skriving eller fotografering eller tegning, musikk – alt. Distribusjonskanalene har blitt demokratisert, og det er bra.

Men jeg tror det er en utilsiktet konsekvens for alle på planeten med en trang til å være kreative – inkludert meg selv, for jeg er ikke immun mot dette. Jeg tror at kreativiteten vår blir mer og mer et middel til et mål – og det målet er å få oppmerksomhet. Så jeg føler meg tvunget til å si ifra, for etter min erfaring er jeg lykkeligere jo mer jeg går etter den sterke følelsen av å være oppmerksom. Men jo mer jeg går etter den sterke følelsen av å få oppmerksomhet, desto ulykkeligere er jeg.

(Én person klapper)

Og -- takk.

(Latter)

(Bifall)

Så dette er noe som går langt tilbake for meg. Jeg tror den første gangen jeg kan huske å ha brukt skuespillet mitt for å få oppmerksomhet, var jeg åtte år gammel på sommerleir. Og jeg hadde gått på auditions i omtrent et år da, og jeg hadde vært heldig som fikk noen små roller i TV-serier og reklamer, og jeg skrøt mye av det den sommeren på leir. Og i starten fungerte det. De andre barna ga meg mye ekstra oppmerksomhet, fordi jeg hadde vært med i «Familiebånd». Det er et bilde av meg på «Familiebånd».

(Latter)

Så snudde tidevannet – jeg tror jeg tok det for langt med skrytingen. Og så begynte de andre barna å gjøre narr av meg. Jeg husker at det var en jente jeg var forelsket i, Rocky. Hun het Rachel, og hun gikk under navnet Rocky. Og hun var vakker, og hun kunne synge, og jeg var betatt av henne, og jeg sto der og skrøt. Og hun snudde seg mot meg og kalte meg en skrytepike. Noe jeg fortjente 100 prosent. Men du vet, det gjorde fortsatt veldig vondt. Og helt siden den sommeren har jeg nølt litt med å søke oppmerksomhet for skuespillet mitt.

Noen ganger spurte folk meg: «Vent litt, hvis du ikke liker oppmerksomheten, hvorfor er du da skuespiller?» Og jeg sa: «Fordi det er ikke det skuespill handler om, mann, det handler om kunsten.» Og de sa: «Greit, greit, kompis.»

(Latter)

Og så kom Twitter ut. Og jeg ble helt hekta på det, akkurat som alle andre, noe som gjorde meg til en komplett hykler. Fordi på det tidspunktet brukte jeg absolutt skuespillet mitt til å få oppmerksomhet. Jeg mener, hva, trodde jeg at jeg bare fikk alle disse følgerne på grunn av de strålende tweetene mine? Jeg trodde faktisk at – jeg tenkte –

(Latter)

«De liker meg ikke bare fordi de så meg i «Batman», de liker det jeg har å si, jeg er flink med ord.»

(Latter)

Og så, på kort tid, begynte det å påvirke min kjære kreative prosess. Det gjør det fortsatt. Jeg prøver å ikke la det skje. Men du vet, jeg satt liksom der og leste et manus. Og i stedet for å tenke: «Hvordan kan jeg personlig identifisere meg med denne karakteren?» Eller «Hvordan kommer publikum til å forholde seg til denne historien?», tenkte jeg: «Hva kommer folk til å si om denne filmen på Twitter?» Og «Hva kommer jeg til å si tilbake som er bra og sarkastisk nok til å få mange retweets, men ikke for hardt, fordi folk elsker å bli fornærmet, og jeg vil ikke bli kansellert?» Dette er tankene som dukker opp i hodet mitt når jeg skal lese et manus og prøve å være en kunstner.

Og jeg er ikke her for å fortelle deg at teknologi er kreativitetens fiende. Jeg tror ikke det. Jeg tror teknologi bare er et verktøy. Den har potensial til å fremme enestående menneskelig kreativitet. Jeg startet til og med et nettsamfunn kalt HITRECORD, hvor folk over hele verden samarbeider om alle slags kreative prosjekter, så jeg tror ikke at sosiale medier eller smarttelefoner eller noen teknologi er problematisk i seg selv. Men ... hvis vi skal snakke om farene ved at kreativitet blir et middel for å få oppmerksomhet, må vi snakke om den oppmerksomhetsdrevne forretningsmodellen til dagens store sosiale medieselskaper, ikke sant?

(Bifall)

Dette vil være kjent territorium for noen av dere, men det er et veldig relevant spørsmål her: Hvordan tjener en sosial medieplattform som for eksempel Instagram penger? Den selger ikke en fotodelingstjeneste – den delen er gratis. Så hva selger den? Den selger oppmerksomhet. Den selger brukernes oppmerksomhet til annonsører. Og det er mye diskusjon akkurat nå om hvor mye oppmerksomhet vi alle gir ting som Instagram, men spørsmålet mitt er: Hvordan får Instagram så mye oppmerksomhet?

Vi forstår det. Hver gang noen legger ut noe på Instagram, får de en viss mengde oppmerksomhet fra følgerne sine, enten de har noen få følgere eller noen få millioner følgere. Og jo mer oppmerksomhet du klarer å få, desto mer oppmerksomhet kan Instagram selge. Så det er i Instagrams interesse at du får så mye oppmerksomhet som mulig. Og derfor trener det deg til å ønske den oppmerksomheten, å lengte etter den, å føle deg stresset når du ikke får nok av den. Instagram gjør brukerne sine avhengige av den sterke følelsen av å få oppmerksomhet. Og jeg vet at vi alle tuller, som: «Herregud, jeg er så avhengig av telefonen min», men dette er en ekte avhengighet. Det er en hel vitenskap bak det. Hvis du er nysgjerrig, anbefaler jeg arbeidet til Jaron Lanier, Tristan Harris og Nir Eyal.

Men her er hva jeg kan fortelle deg. Å være avhengig av å få oppmerksomhet er akkurat som å være avhengig av noe annet. Det er aldri nok. Du starter og tenker: «Hvis jeg bare hadde 1000 følgere, ville det føles fantastisk.» Men så tenker du: «Vel, når jeg kommer til 10 000 følgere», og: «Når jeg kommer til 100 – når jeg kommer til en million følgere, vil jeg føle meg fantastisk.»

Så jeg har 4,2 millioner følgere på Twitter – det har aldri fått meg til å føle meg fantastisk. Jeg kommer ikke til å fortelle deg hvor mange jeg har på Instagram, fordi jeg føler genuin skam over hvor lavt tallet er, fordi jeg ble med på Instagram etter at «Batman» kom ut.

(Latter)

Og jeg søker etter andre aktører, og jeg ser at antallet deres er høyere enn mitt, og det får meg til å føle meg forferdelig. Fordi antallet følgere får alle til å føle seg forferdelig. Den følelsen av utilstrekkelighet er det som driver deg til å legge ut innlegg, slik at du kan få mer oppmerksomhet, og den oppmerksomheten du får er det disse selskapene selger, det er slik de tjener pengene sine. Så det er ingen mengde oppmerksomhet du kan få der du føler at du har kommet frem, og du tenker: «Ah, nå er jeg bra.»

Og selvfølgelig finnes det mange skuespillere som er mer berømte enn meg, har flere følgere enn meg, men jeg vedder på at de ville sagt det samme til deg. Hvis kreativiteten din er drevet av et ønske om å få oppmerksomhet, vil du aldri bli kreativt tilfredsstilt.

Men jeg har noen gode nyheter. Det er denne andre sterke følelsen. Noe annet du kan gjøre med oppmerksomheten din i tillegg til å la et gigantisk teknologiselskap kontrollere det og selge det. Det er den følelsen jeg snakket om, hvorfor jeg elsker skuespill så mye – det er å kunne fokusere på bare én ting.

Det viser seg at det faktisk ligger noe vitenskap bak dette også. Psykologer og nevroforskere – de studerer et fenomen de kaller flyt, som er dette som skjer i den menneskelige hjernen når noen vier oppmerksomhet til bare én ting, som noe kreativt, og klarer å ikke bli distrahert av noe annet. Og noen sier at jo oftere du gjør dette, desto lykkeligere blir du.

Nå er jeg ikke psykolog eller nevroforsker. Men jeg kan fortelle deg at for meg er det helt sant. Det er ikke alltid lett, det er vanskelig. Å virkelig være oppmerksom på denne måten krever øvelse, alle gjør det på sin egen måte. Men hvis det er én ting jeg kan dele som jeg tror hjelper meg å fokusere og virkelig være oppmerksom, er det dette: Jeg prøver å ikke se andre kreative mennesker som mine konkurrenter. Jeg prøver å finne samarbeidspartnere. For eksempel, hvis jeg spiller i en scene, hvis jeg begynner å se de andre skuespillerne som mine konkurrenter, og jeg tenker: «Herregud, de kommer til å få mer oppmerksomhet enn meg, folk kommer til å snakke mer om sin egen prestasjon enn min» – jeg har mistet fokuset. Og jeg kommer sannsynligvis til å bli dårlig i den scenen.

Men når jeg ser de andre skuespillerne som samarbeidspartnere, blir det nesten lett å fokusere, fordi jeg bare følger med på dem. Og jeg trenger ikke å tenke på hva jeg gjør – jeg reagerer på hva de gjør, de reagerer på hva jeg gjør, og vi kan liksom holde hverandre i det sammen. Men jeg vil ikke at du skal tro at det bare er skuespillere på et sett som kan samarbeide på denne måten. Jeg kan være i en hvilken som helst kreativ situasjon. Det kan være profesjonelt, det kan være bare for moro skyld. Jeg kan samarbeide med folk jeg ikke engang er i samme rom med. Faktisk har jeg laget noen av favorittingene mine noensinne, med folk jeg aldri fysisk har møtt.

Og forresten, dette er for meg det fine med internett. Hvis vi bare kunne slutte å konkurrere om oppmerksomhet, ville internett blitt et flott sted å finne samarbeidspartnere. Og når jeg først samarbeider med andre mennesker, enten de er på settet eller på nett, hvor som helst, gjør det det så mye enklere for meg å finne den flyten, fordi vi alle bare følger med på den ene tingen vi lager sammen. Og jeg følte at jeg var en del av noe større enn meg selv, og vi skjermer hverandre liksom fra alt annet som ellers ville fanget oppmerksomheten vår, og vi kunne alle bare være der.

Det er i hvert fall det som fungerer for meg. Noen ganger. Noen ganger – det fungerer ikke alltid. Noen ganger blir jeg fortsatt helt fanget i den avhengighetsskapende syklusen av å ville få oppmerksomhet. Jeg mener, liksom, selv akkurat nå, kan jeg ærlig si at det ikke er en del av meg her som sier: «Hei alle sammen, se på meg, jeg holder et TED Talk!»

(Latter)

Det er – det er, du vet, en del. Men jeg kan også ærlig si at hele denne kreative prosessen med å skrive og holde dette foredraget har vært en enorm mulighet for meg til å fokusere og virkelig vie oppmerksomhet til noe jeg bryr meg mye om.

Så uansett hvor mye oppmerksomhet jeg får eller ikke får som et resultat av dette, er jeg glad jeg gjorde det. Og jeg er takknemlig for at dere alle lot meg gjøre det. Så takk, det var det, nå kan du gi oppmerksomheten din til noen andre.

Takk igjen.