Hvis Dette Var Moren din, Hva Ville Du gjort?

[Følgende er utskriften av en andel som fant sted under en Laddership Circle for leger , avholdt tidligere i år. Temaet som ble utforsket var "holde plass". Venu Julapalli, en gastroenterolog som er med på å konspirere en Health 3.0- bevegelse, delte følgende historie om et gripende møte med en radiolog, som intuitivt visste hva det betyr å ha plass til en annen.]

Min venn hadde en opplevelse rundt farens død. Han måtte ta en beslutning om å trekke støtten, og familien hans overbeviste ham om å trekke den. Medisinsk, etter at han fortalte meg detaljene, tror jeg det var den eneste avgjørelsen han kunne ha tatt. Men han hadde aldri tilgitt seg selv for i hovedsak – etter hans oppfatning – å gi opp faren sin. Ved å trekke ut støpselet ødela han seg selv for det i årevis.

Da han fortalte meg om dette, gjorde det meg vondt, fordi, jeg mener, det minnet om historien min om min mor som hadde sprukket en hjerneaneurisme og hun overlevde. Hun er sakte i ferd med å komme seg nå, men hun hadde øyeblikk hvor vi ikke visste om hun kom til å klare det. Du vet, snakk om usikkerhet og forgjengelighet. Jeg mener, jeg tror så mye av medisin er usikkerhet, og vi må, som fagfolk, takle hvordan vi håndterer den usikkerheten. Jeg ville ikke ønsket dette til noen, men det var ikke før jeg faktisk måtte gå gjennom det personlig – du vet, utover profesjonelt, med mitt eget familiemedlem – at det virkelig kom hjem. Det er som, ok, bam! Brudd hjerneaneurisme. Innen en time, svarer ikke. Har akuttoperasjon. Overlever. Men er nå i koma. Hva er neste? Det er ingen umiddelbare svar.

I en mørk situasjon fikk vi en skanning. Det var et angiogram hun hadde tatt, og vi ønsket å få en ny mening om det. Så jeg ringte en venn av meg som kjente en meget fremtredende intervensjonell nevroradiolog i byen. Så vi sendte disse filmene -- eller disse digitaliserte bildene -- til ham. Vi ringte ham tilbake på ettermiddagen, etter at han hadde sett på ham. Broren min var i telefonen og snakket med ham. Jeg hører bare brorens side av den samtalen. Broren min er en ganske stoisk fyr, men på slutten av den samtalen legger han bare på røret og kollapser til bakken, bare i tårer.

Jeg sa: "Hva skjer?

Han sa at denne nevroradiologen fortalte oss at han så på bildene og at det i hans øyne var denne totale mangelen på perfusjon i ett område av min mors hjerne, i pons-området. Og han fortalte oss, etter hans mening, selv om moren min overlevde, ville hun egentlig være som Tornerose. Hun ville ikke kunne bevege seg, og til slutt ville hun stort sett sove. I de øyeblikkene hun kanskje våkner, ville hun ikke kunne bevege seg. Og så ville hun bare sovne igjen. Denne mannen sa at det var slik det bare skulle være resten av dagene hennes.

Så jeg mener, jeg kollapset sammen med broren min. Det er akkurat som, hva gjør du nå? Hvordan kommer du forbi dette?

Det var en svært pålitelig radiolog på vårt eget sykehus, som er som en gammel radiolog, en gammeldags fyr som hadde kjent faren min i over 25 år på dette sykehuset. Dette var sykehuset vårt. Vi var som en familie der. Jeg ringte ham og det var en litt bisarr samtale, fordi jeg visste at han allerede hadde snakket med radiologen som vi snakket med på telefonen, som vi fikk en second opinion fra. Så jeg visste at vår lokale, gamle radiolog visste hva han allerede hadde sagt. Han ville ikke si det til meg, men jeg visste allerede at de hadde hatt den samtalen. Og i tårer spurte jeg hva vi alle blir bedt om som leger på et tidspunkt, før eller siden. Men dette var nå veldig bokstavelig.

Jeg spurte ham: "Hvis dette var moren din, hva ville du gjort? Hva gjør du?"

Og jeg vil aldri glemme hvordan han taklet det. Han stoppet, han holdt plass med meg og han sier: "Moren din har ansiktet til en engel, og du vet, du er en god gutt." Han liker å kalle meg et barn. "Fordi du er en god gutt. Jeg ville gjort dette. Jeg ville gjort denne prosedyren."

Det var en prosedyre som han hadde de tekniske ferdighetene til å gjøre, men han hadde aldri gjort det. Så vi diskuterte om mamma skulle gå gjennom denne prosedyren. Så det var det jeg spurte ham, jeg sa: "Ville du gjort dette hvis dette var moren din?" Og han sa: Jeg ville gjort det hvis dette var moren min, jeg ville gjort det. Jeg vil gjøre det for deg fordi du er en god gutt, og jeg vil hedre faren din."

Du vet, i det øyeblikket hjalp han meg. Han hjalp meg, og når det gjelder det emnet behandling kontra helbredelse, gjorde han prosedyren. Jeg kan si at medisinsk nok gjorde det ingenting. Bare det at han stoppet, reflekterte og ga den behandlingen -- det handlet ikke om den spesifikke behandlingen han gjorde (som han gjorde, og han hadde de tekniske ferdighetene til å gjøre det). Det var bare det at han holdt oss. Han holdt oss og det var helbredelsen vi trengte for å komme forbi det mørke øyeblikket.

Med tiden ble mamma frisk. Hun går fortsatt ikke, men hun er våken og våken og har samtaler med oss. Hun kan holde barna våre, barnebarna hennes.

Jeg så i det øyeblikket -- med denne radiologen, denne gudegaven til et menneske -- kraften i å bare holde plass, uansett hva som ender opp med å bli bestemt. Det var et så rørende øyeblikk for meg. Og jeg tar det nå til mine egne interaksjoner med pasientene at jeg ser det. Det var bare en gave.