En del av sommerpraksisoppholdet mitt hos ServiceSpace.org innebar å innlede samtaler med folk jeg ikke kjente, og ett spørsmål jeg stilte dem var hva de vet sikkert om livet? Noe de vet med sikkerhet. Da jeg først ble stilt dette spørsmålet, var det umiddelbare svaret som slo meg døden. Døden er overalt. Og jeg mener ikke at døden er overalt i en kynisk eller sykelig forstand, men døden er en uunngåelig del av livet. I stedet for å se døden som noe godt eller vondt, er det bare noe som skjer.
Da jeg var 12 år gammel, gikk jeg på en internatskole som også var et tempel. Foreldrene mine kom for å hente meg til vinterferien. Moren min planla å bli i tempelet for et retreat, men jeg tryglet henne om å komme tilbake siden jeg endelig skulle være hjemme. Moren min hørte på meg, og vi begynte å dra tilbake til huset mitt. Skumringen nærmet seg, og regnet småregnet. For første gang siden jeg hadde gått på internatskole, hadde foreldrene mine og jeg en hyggelig samtale i bilen uten tegn til krangling. Jeg kan ikke si at jeg husker nøyaktig det øyeblikket det skjedde; jeg kan ikke engang si at jeg husker at det skjedde i det hele tatt. Det neste jeg vagt kan huske er at jeg våknet opp i en sykehusseng, og de neste dagene drev jeg inn og ut av bevissthet.
Døden river deg ut av et forhold, og vi er i stor grad summen av våre forhold. Forholdet mellom en mor og et barn er spesielt unikt og uerstattelig. Hvordan forteller man et barn at forholdet er blitt brutt av døden? Jeg husker ikke eksplisitt at jeg ble fortalt at moren min døde på stedet for bilulykken, men det slo meg da det bare var broren min, pappa og jeg på veien hjem.
Det finnes et sitat som sier: «Når noen du er glad i dør, og du ikke forventer det, mister du henne ikke på én gang; du mister henne i biter over lang tid.» Og slik føltes det lenge. Å takle sorg som barn er en veldig merkelig ting. Morens begravelse var nøyaktig en uke etter at hun døde, og jeg klarte knapt å bearbeide det som hadde skjedd da. Jeg var nummen og visste ikke hva jeg skulle føle.
Døden kommer så brått og plutselig at vi får et slags sjokk. Den brå slutten, og så er det ikke mer. Ikke mer å ta tilbake alt som ble gjort, ikke mer av det som ville ha vært. Det er etter det ene øyeblikket som forandrer alt at alt annet er for sent. Og det var sannsynligvis det verste av alt – sorgen over å ikke vite hvordan det ville være hvis mamma var der for de store og små hendelsene i livet mitt, i verden. I årevis visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre med sorgen, og den manifesterte seg sannsynligvis på måter jeg ikke engang var klar over.
Men over tid forsoner du deg med dette tapet. Det er ikke det at du er ok med det, men du lærer å akseptere det for hva det er.
«Sorg kan være en byrde, men også et anker. Du blir vant til vekten [og vant til] hvordan den holder deg på plass.» Mors død ble et anker – på noen måter tynget den meg ned. Jeg tok meg selv i å snakke om døden hennes mye mer enn nødvendig. Det var som en trist sang som gjentok seg på en ødelagt platespiller. Jeg prøvde å få det til å virke som om det at jeg var så forutinntatt og ansvarlig etter mors død på en måte var triumferende og viste styrke. Selv om hennes død har vært en av de verste opplevelsene i livet mitt, forsto jeg at dette ikke var den første vonde tingen som skjedde med meg, og det ville sannsynligvis ikke bli den siste. Døden kan gi et uklart og forvrengt bilde av virkeligheten.
På andre måter var morens død et anker i den forstand at det hjalp meg å holde meg jordet. Når andre ikke-så-bra ting skjer, og jeg gir meg selv litt tid og tar et skritt tilbake, blir opprøret mindre. I stedet for å se det som en isolert hendelse av noe vondt, kan jeg se det større bildet. I den store sammenhengen komplementeres disse øyeblikkene med lidelse av glede. Uten moren min i nærheten har jeg kommet mye nærmere faren min, og forholdet vårt er flott. Denne møtet med døden har fått meg til å sette pris på andre forhold jeg har i livet mitt også. Enten det er på grunn av døden eller noe annet, vet du aldri når noen kan være permanent borte fra livet ditt, og du vil ikke ta tiden du har med dem for gitt. Hennes død har hjulpet meg å være mer åpen og søke støtte fra andre, og jeg har møtt en overflod av dynamiske mennesker. Og på subtile måter har hennes død lært meg å være mer ydmyk overfor livet.
Døden er en merkelig ting. Selv om den skjer hele tiden, kan den overrumple deg. Å være menneske er å fullt ut forstå hvordan du reagerer og håndterer døden. Ikke å bli overveldet av den, ikke å bli besatt av den. Men ikke å la den gli så langt unna at du mister umiddelbarheten i denne virkeligheten. Fordi det er i å miste noe vi identifiserer oss så nært med at vi kan begynne å finne oss selv.
Klikk på avspillingsknappen nedenfor for å lytte til ovenstående med forfatterens stemme:
COMMUNITY REFLECTIONS
SHARE YOUR REFLECTION
17 PAST RESPONSES
I came close to losing my husband a year ago. He has struggled and suffered tremendously this last year and now I see he is slowly getting ready to pass on. I've been learning what grief is, when life takes from you, that which you experience as a foundation is gone. Everything you relate to, formed by the relationship molding your your experience is transformed. Change is the one thing we can learn to embrace and are certain to face, as we proceed down the path of life. Finding who we are as individuals woven into the threads of the fabric of life, ever intertwined. Knowing that what we have shared with those close to us, never ceases to influence and in some instances becomes more pronounced, when a person is no longer in direct contact physical contact with us. The tracks of the aura left by that person seem to comfort and remind us how we've been shaped by our experiences with them.
I appreciate you sharing such a personal story, in such a mature way. It is all about perspective and thank you for your wisdom.
amazing... I have lost a loved one recently but I hVE TO ACCEPT IT..(
THANK YOU FOR SHARING ...
Thank you Thao for sharing your life and for me to learn my lessons . My father and father in law passed away 21 years ago within a month of each other and till today there is an emptiness within me . They were good human beings and I keep remembering and implementing in my life the values and examples they set forth in their lives . Blessings to you .
Thao-- you have no idea what it meant for me to read your story today. Yesterday I asked my mother (whom I also lost when I was 12) to send me a sign about a really tough relationship decision I have recently made. Was it the right one? Could she somehow let me know that I had done the right thing? And, to my disbelief, 6 hours later, your words appeared in my inbox. Through you, she has reminded me of that critically important aspect of life that we often lose touch of: perspective. When you can cope with losing the most important person in your life, you learn that life will go on and to take nothing for granted--especially yourself. So thank you for being the messenger through whom my mother could reach me today. All the best to you.
Thao Phi, The last words you spoke, in the recording of your story, were "thank you for listening". Well I'd like to say "thank you for sharing!" Please continue "talking" (writing) . . . we WILL glad-fully listen to you as your mother now does from heaven. Though physically not present, spiritually, your mom is more present than she has ever been before. You are a strong young lady! Much love to you!
Mothers unconditional love never dies, Life andDeaths are two side of the same coin,spiritualy death is to physical body not soul.we just change clothes.one of my 92 yearfriend use to say every morning with cup of coffee - I hope you live always and I never die.life is creation of lord,we are all his children so our true self is also eternal always love navin
As a parent I can say that if I had to go in a car accident like your mom did, it would mean a lot to me that the last act I did was show my willingness to be flexible for the girl I adore the most. Knowing that you survived and found the power to keep living is that much more valuable. Make the most of your life, find your way and experience it to it's fullest and her dreams will continue to come true. If I had one wish it would be for my children to have that.
We
bereaved are not alone. We belong to the largest company in all the world--the
company of those who have known suffering - Helen Keller
We
bereaved are not alone. We belong to the largest company in all the world--the
company of those who have known suffering - Helen Keller –
A person dies but a relationship never dies.
That is the beauty of death.
Bless you, Thao.
At 16 I performed CPR on my mom in the middle of the night, and although she never regained consciousness she remained alive three more days - long enough for the rest of the family to say their good-byes.
You have captured the feeling of the finality of death very well here. That helpless feeling of not being able to go back, and the final acceptance that it is, what it is.
It is hard to go through the big milestones of life without a mother. I married, had two children (buried my dad, two brothers and a sister along the way too), and at age 50 I still wonder. . . who was she? Who would she be as an older woman? What were her dreams? What would she say about my choices in life?
I don't think about her as much as I used to, but did today reading your story. I like your reminder to "not ... let it slip too far away that you lose the immediacy of this
[Hide Full Comment]reality. Because it's in losing something that we so closely identify
with that we can begin to find ourselves."
Thanks for sharing this Thao. You describe your experience of loss so poignantly. I've posted your final words on my Facebook page, Joyful Mourning. Check it out. http://facebook.com/joyfulm...
sorry, and thank you, i understand completely, Ive loss so many pple, im almost alone, and it does make you realize whats important and whats not. theres one thing I checked on was 150 000 pple die every day, so if you are going through it know your your not alone, there is 149 999 other pple feeling the same as you. :)
My closest encounter with death was in 2011, July when i lost my dearly adored wife. We had been married for 7 years. I had never been so deeply devastated in my entire life. My central purpose for existence had been shifted, and shifted forever. Since then, i have learned to appreciate the gift of life more than ever before, but most importantly, i am constantly happy that i once shared my life with the most beautiful and sweetest soul on earth.
My mother was killed when I was 15, and I can so relate to this writer. I am 71 now, and I still think of my mother every day. I believe that experience has enlarged my life in so many ways I can still hardly imagine. We will all experience it, but an early death changes everything forever.
I am not scared of death, but have a feeling that it must be the most peaceful passage from earthly dwelling to the unknown. Feel like experiencing it