Pakker Ut En Gave Fra 21 år Siden

Mens jeg ryddet i kommoden min, fant jeg en liten håndvevd pose i rød, blå og grønn, med en sølvglidelås på toppen. Fru Macias, en engelsklærer jeg hadde i mitt siste år på videregående, hadde gitt den til meg femten år før jeg besøkte Guatemala, landet der den ble laget. Jeg husker at jeg satt ved fru Macias' skrivebord hver dag, på høyre side av klasserommet, i nærheten av min beste venninne Tia. Vi bombarderte henne begge med spørsmål om livet og alt som er viktig for en tenåring. Hun deltok villig i mange samtaler med oss.

En dag tok hun frem denne lille vevde vesken fra skrivebordet sitt, gikk bort til skrivebordet mitt og spurte om jeg likte den. Jeg sa at den var vakker. Og hun sa: «Den er til deg.» Jeg har hatt den i 21 år nå. Noen ganger glemmer jeg at jeg har den, men ofte finner den veien tilbake til vesken min, hvor den oppbevarer livets små nødvendigheter. Jeg tenkte aldri så mye på den, og likevel kvittet jeg meg aldri med den på alderdommen, selv om den passer med absolutt ingenting annet jeg har.

Da mannen min, Nipun, la merke til at jeg ikke la en gammel, utslitt liten pose i Goodwill-haugen min mens jeg gjorde rent, syntes han det var en så omtenksom – og uvanlig – gest fra en lærer. «Hvorfor tror du hun ga den til deg?» spurte han. Jeg ble litt forvirret av det spørsmålet. På en eller annen måte hadde den tanken aldri falt meg inn. «Hvorfor tror du hun ga den til deg og ikke noen andre?» spurte han igjen. Videregående skole var ikke en tid da jeg følte meg spesiell eller unik på noen måte, så det var ikke det. Jeg tapte ord, og hadde egentlig ikke et svar.

Da jeg nylig snakket med en venninne som underviser på videregående skole, slo det meg at fru Macias var i stand til å se langt utover den tiden jeg ville dele med henne. Hun visste at familien min hadde immigrert til USA i likhet med hennes. Jeg er sikker på at hun la merke til at jeg bare hadde noen få par klær som jeg stadig vekk brukte. Frøken Macias var den typen dame som var veldig interessert i garderoben sin, alltid matchet skoene og skjørtene sine, og alltid stelte håret og neglene sine. I tenårene husker jeg at jeg spurte henne en gang hvorfor hun alltid matchet. Det viste seg at fru Macias hadde en veldig beskjeden oppvekst, og nå som hun hadde råd til noen få enkle gleder, bestemte hun seg for å gå all-in bare fordi hun kunne. Historien hennes, og måten hun oppførte seg på, kan ha vært et frø av selvtillit som inspirerte meg til å være uavhengig som kvinne. Ved å gi meg den lille gaven ga hun meg en påminnelse for livet mitt – om å ikke ta ting for gitt, å leve opp til idealene mine og å dele.

Bare det å tenke på fru Macias gir meg en nostalgisk følelse av takknemlighet. Og det får meg til å lure på hvor mange påvirkninger jeg har hatt i livet mitt som jeg aldri helt gjenkjenner. Lærerne som så meg da jeg ville være usynlig, og som trodde på meg da jeg var redd for å snakke foran klassen. Tantene og onklene som elsket meg selv når jeg ikke ga dem noe tilbake, altfor oppslukt av oppveksten og mitt eget liv. Søsknene som elsket meg uansett hvor hard jeg var mot dem. De gode vennene jeg har hatt som kunne ta telefonene mine klokken to om natten, og hvis samtaler jeg kunne ta når som helst. Sjefene som tok seg tid til å lære meg det de visste. De eldre gjennom livet som har lært å elske ubetinget, noe som kanskje er det vakreste noen kan ha æren av å være vitne til. Munkene og kloke menneskene jeg har vært heldig nok til å tilbringe tid med, og hvis innsikt fungerer som veivisere for hvilken vei vi skal gå.

Jeg tror vi alle virkelig blir oppdratt av en landsby. Som min seks år gamle niese helhjertet tror: «Alle som elsker meg er min store, enorme familie!» I likhet med henne vet jeg innerst inne at dette er mitt folk. Og jeg fortsetter å bli oppdratt av både unge og gamle.

I julestemningen vil jeg feire hele min store familie som har vist meg veien og tatt vare på meg på måter jeg aldri kan gjengjelde. Det eneste jeg kan gjøre er å bukke dypt i takknemlighet for verdens fru Macias, som tar seg tid til å ta hensyn til behovene til de rundt seg. Kanskje denne videoen fanger følelsen bedre enn ordene mine kan si: