Omtrent en gang i måneden støter jeg på en person som utstråler et indre lys. Disse menneskene kan være i alle samfunnslag. De virker dypt gode. De lytter godt. De får deg til å føle deg morsom og verdsatt. Du fanger dem ofte på å passe på andre mennesker, og når de gjør det, er latteren deres musikalsk og måten deres er preget av takknemlighet. De tenker ikke på hvilket fantastisk arbeid de gjør. De tenker ikke på seg selv i det hele tatt.
Når jeg møter en slik person lyser det opp hele dagen min. Men jeg innrømmer at jeg ofte har en tristere tanke: Det går opp for meg at jeg har oppnådd et anstendig nivå av karrieresuksess, men jeg har ikke oppnådd det. Jeg har ikke oppnådd den sjenerøsiteten i ånden, eller den karakterdybden.
For noen år siden skjønte jeg at jeg ønsket å bli litt mer lik disse menneskene. Jeg innså at hvis jeg ville gjøre det, måtte jeg jobbe hardere for å redde min egen sjel. Jeg måtte ha den typen moralske eventyr som produserer den slags godhet. Jeg måtte bli flinkere til å balansere livet mitt.
Det gikk opp for meg at det var to sett med dyder, CV-dydene og lovtaledydene. CV-dydene er ferdighetene du bringer til markedet. Lovtaledydene er de som snakkes om i begravelsen din - enten du var snill, modig, ærlig eller trofast. Var du i stand til dyp kjærlighet?
Vi vet alle at lovtaledydene er viktigere enn CV-ene. Men kulturen vår og utdanningssystemene våre bruker mer tid på å lære ferdighetene og strategiene du trenger for karrieresuksess enn de egenskapene du trenger for å utstråle den slags indre lys. Mange av oss er tydeligere på hvordan man bygger en ekstern karriere enn på hvordan man bygger indre karakter.
Men hvis du lever for ytre prestasjon, går årene og de dypeste delene av deg blir uutforsket og ustrukturert. Du mangler et moralsk vokabular. Det er lett å gli inn i en selvtilfreds moralsk middelmådighet. Du graderer deg selv på en tilgivende kurve. Du regner med at så lenge du åpenbart ikke skader noen og folk ser ut til å like deg, må du ha det bra. Men du lever med en ubevisst kjedsomhet, atskilt fra livets dypeste mening og de høyeste moralske gleder. Gradvis åpner det seg et ydmykende gap mellom ditt faktiske selv og ditt ønskede selv, mellom deg og de glødende sjelene du noen ganger møter.
COMMUNITY REFLECTIONS
SHARE YOUR REFLECTION
2 PAST RESPONSES
David Brooks ought to forgive himself. The kind of radiant people he justifiably admires are exceptional people, like Einstein, Gretzky, Mozart, or Shakespeare, in their respective fields.
The quality he wishes he had, like every human quality, is governed by the normal curve. Some people will be very deficient, some people will be greatly gifted, and most will be, plus or minus, clustered around the average.
The fact that he (and I) can see the pinnacles of radiant goodness, and appreciate it, means he is already above average in this quality. But very few people will ever achieve that, like very few can score 90 goals in an NHL season or write the next Hamlet.
Normal people, those close to the average on the normal curve, can only do the best they can. We ought to also admire those who, through effort, do a little better than their natural limitation.
Thank you!
This concept should be the starting point for where we change our educational system. The old "It's nice to be important but more important to be nice" If children learn that first, they will be important and they will be successful.