Pierz Newton-John Om Stephen Jenkinson

Et

[ler].

"Og din døende vil ha de samme nydelige detaljene ivaretatt!" Hva var den første linjen i Anna Karenina? Vet du det?

Ja, "Alle lykkelige familier ser like ut, alle ulykkelige familier er ulykkelige på sin egen måte."

Ok. Alle de administrerte dødsfallene ser like ut, og jeg har nettopp beskrevet dem for deg. Og alle de ukontrollerte dødsfallene var bemerkelsesverdig ikke-kompatible med denne normen jeg nettopp har artikulert. Ikke med vilje ikke-kompatibel. En minoritet av mennesker hadde ganske enkelt funnet, eller snublet over, eller rygget inn i, en vilje til å engasjere seg i deres død som en gud. Ikke at noen har sagt det på den måten. Og dødsguden er en gud, som kornguden, og havets gud, og så videre. Og alt det betyr er for deg å skape en viss forståelse av og bli litt av en utøver av etiketten som det å nærme seg en gud krever av oss.

Det er det det er. Det er ikke underdanighet. Det er etikette, men av en dyp og radikal art. Og hvis du forstår at din død er en guddom, ikke en bøddel, hvilket repertoar trekker du da på? Ikke utholdenhet, ikke mestring, ikke aksept. Hva? Noe nærmere hengivenhet. Noe nærmere læring. Selve opphevelsen av traumer. Hvorfor så jeg ikke legioner av denne andre typen? Du kan slå meg på det jeg skal si. Men de trengte meg ikke, skjønner du? Det var ingen grunn for meg til å være på de gode.

Per definisjon, hva er jobben min? Å bli foreldet i folks liv. Jeg kjenner folk i denne bransjen som synes det er deres ansvar å være på dørstokken til folk annenhver dag når de døende blir aktive. Å bli en del av familien? Mitt syn på det er at hvis jeg i det hele tatt er verdt noe for disse menneskene, er jeg borte med døende tid. Høyre? Ellers er jeg litt av en ghoul ærlig talt. Hvor jeg har utarbeidet en ordning der de kan ha fortsatt ty til meg: hvordan høres det ut? Høres ut som jobbsikkerhet. Høyre? Og mange mennesker handlet med jobbsikkerhet. Lat som om folket trengte dem. Men du laget den nødvendigheten. Så mer feilbehandling, skjønner du? Sikkert ditt ansvar er å jobbe deg selv ut av jobben.

Så når de kom inn og forsøkte å hjelpe folk til å se deres død som en engel i stedet for en bøddel, kan det hende at noen av dem har tatt det når du kom inn for å knuse alle møblene og kaste stedet?

Ja. Vel, her er greia. La oss ikke handle utilsiktet på ideen om at folk med en terminal diagnose får det og folk uten en terminal diagnose ikke. Og at når du dør, blir du et åndelig geni på mystisk vis. Eller når du ikke dør, er du en lunkhead som resten av oss.

Ja!

Det er ingenting tildelt deg i form av forståelse eller intuisjon eller noe som kommer med en terminal diagnose, ærlig talt. Det er en livsendrende hendelse innenfor svært spesifikke grenser. Og dette er det groteske i det hele, at jeg ikke så en terminal diagnose forandre alt. Endret en terminal diagnose en døendes forståelse av hva det vil si å elske og bli elsket? Det så jeg nesten aldri. Det de gjorde i stedet var at de på nytt forankret sin pre-morbide forståelse av kjærlighet. De bygget den høyere og sterkere. Kjærlighet gir ikke opp. Og kjærligheten blir med det, og prøver en ny runde med cellegift. Ærlig til Kristus, jeg forteller deg at dette er det jeg så. Hvordan har deres forståelse av hva det vil si å elske noen blitt endret av det faktum at de dør? Med andre ord, hvem er guden her?

Alt som motstår å dø er guddom i en kultur som ikke tror på avslutninger. Og alt som er villig til å ta slutt er demonisk i en kultur som ikke tror på avslutninger.

Se? Det var det jeg kjempet med. Er det noen som formulerer det på denne måten? Selvfølgelig ikke. De bare levde det. Dødsfobiens hvite lys er usynlig. Ok? Så jeg måtte finne et prisme for å bryte det, så jeg kunne begynne å se dets bestanddeler. Og det var det jeg klarte. Og hvis jeg har noen nominell bruk for noen andre, tror jeg nok at det er det som kan være nyttig. Det er å ha funnet et språk som artikulerer bestanddelene i denne dødsfobien, slik at den blir lesbar og vi på en eller annen måte blir klare i denne forbindelse.