Skjult Av Et morbærtre

Foto av Kevin Laminto på Unsplash

Moren min var en tidlig trehvisker. På kvelende sommerdager pleide hun å dra sine tre små barn inn i slentrende bøtter med vann over veien til en ledig forstadspark, slik at vi kunne slukke nyplantede små trær og lokke dem til å få blader. Mer enn seksti år senere er disse trærne muskuløse kjemper som tilbyr skygge og skjønnhet og et sjenerøst grønt lysthus.

I hagen vår lå en frukthage med fiken, eple og sitrusfrukter, men best av alt et bredt, valmet, robust morbærtre som vokste knapt et steinkast fra bakdøren. Onkel George, en mann som elsket treets årer så høyt at han laget vakre treboller i verkstedet sitt, var en ungkar med en rampete ånd. Han spikret planker mellom grenene for å lage et gjemmested hvor vi klatret opp for å unnslippe trøbbel, late som eller sitte og tenke.

Opplyst av flekkete lys gjennom et tett tak av knudrete grener var skapet vårt en versjon av garderobedøren som barnebokforfatteren C.S. Lewis forestilte seg. Da vi var i det treaktige grepet, krysset vi en terskel inn i fortryllelse der scenariene, karakterene og kongedømmene ble stokket og delt ut avhengig av hvem som var kaptein på arken vår.

I tillegg til å oppmuntre til fantasifull flukt til andre verdener, lærte denne trelevende grandtanten oss å sette pris på verden vi bebodde da vi kom tilbake til jorden. Uten tavler eller kritt ble vi vist årstidenes gang og den innbyrdes sammenhengen mellom fugler, frø, insekter, bark, frukt, mark og jord.

Spenningen ved å mate silkeormer oppbevart i skoesker med morbærblader eksponerte våre fruktbare sinn for en fengslende livssyklus. Disse første kjæledyrene forvandlet seg korpulent til larver mens de spiste mot sin store finale og spant spinnende tråder til myke, kremete kokonger. Dette miniatyrpappdioramaet viste naturens geniale design på nært hold.

Om sommeren knoppet de første morbærene, tett knyttet i delikate rosa nyanser. Vi så og ventet utålmodig til de rynket seg, fete, søte og svarte, og oset av en lilla saft som farget klærne våre, huden vår og belegningssteinene under, mens vi knuste den frodige frukten under føttene og trasket etter skarlagenrøde fotspor inni oss med et dunk fra moren vår, som hadde fortalt oss utallige ganger at vi skulle være forsiktige med teppet sitt.

Morbærtreet ga oss et skjul når vi var til sjøs i oss selv. Vi kunne forsvinne opp hit for å slikke sår og finne trøst og lytte til lydene av vinden som kruset og raslet over oss. Etter hvert som dagene ble kortere og morgenene ble kaldere, mistet vi klosteret vårt mens løvet tynnet ut og dekket bakken i gult.

Ingen skadet seg noen gang ved å falle ned fra plassen vår. Barndommen vår var ikke frittgående. Vi forsvant ikke på sykler gjennom beitemarker eller svømte i bekker. Vi dro ikke engang på camping. Foreldrene våre var leselystne innemennesker. Men vi hadde treet vårt som bar oss over gjerdet.

Jeg har tenkt på dette treet og dets trøstende armer mange ganger de siste årene, siden jeg fordypet meg i livene til eventyrerne Kate og Gustav Weindorfer fra tidlig på 1900-tallet, som var fascinert av naturen. Da Gustav, født i Østerrike, gikk av båten i Fremantle i Vest-Australia, ble han trist av de triste, innskrumpede eukalyptustrærne om sommeren. Men han lærte å elske vår opprinnelige flora. På armen til sin tasmanske kone, Kate, oppdaget han den høye villmarken i Cradle Mountain. De bygde en hytte ved siden av en skog av myrt, bøk og kong Billy-furu, et sterkt og smidig treslag som er endemisk for Tasmania. Gustav kløyvde tømmerstokker for hånd til skoghjemmet sitt.

Hver gang de var fra hverandre, snakket de med hverandre i brev om trær, Sassafras-trærne som blomstret i bursdagshagen hennes, eller den fremmede hun ikke kunne identifisere fra togvinduet da hun fløy forbi på vei til Gordon-elven, «et ganske høyt tre med gule pigger» som spurte om han visste navnet. De forsto skogenes langsomme vekst og den lille jordbyggende hæren av moser og lav, og lurte selv da på hva århundregamle stammer kan avsløre om tidligere klimamønstre gjennom årringene i kornet deres.

De lærte meg å se trær som individer med navn, styrker og særegne trekk. Jeg har blitt minnet på andre betydningsfulle trær fra fortiden min på denne reisen. Det viltvoksende peppertreet som vokste i den lille bakgården vår da vi bodde i Washington DC. Jeg tenker på de fiskebregneformede bladene og de små pepperkornene, og den grønne bufferen dette treet dannet mot det dystre i vårt tøffe nabolag i indre by. Vi plantet et blomstrende kirsebærtre i jordflekken foran huset vårt. Tjue år senere står dette treet høyt og elegant, og dusjer rosa blomster om våren som konfetti langs gaten.

Etter hvert som jeg har flyttet mellom byer som knirker under påkjenningene fra den raske ekspansjonen, har jeg telt fellingen av store, gamle trær i etablerte hager mens eneboliger blir bulldosert for å gi plass til nykommere i rekkehus og leiligheter. Det er ikke plass til grøntområder i klekket tett for å få plass til boliger.

Forsvinningen av trær fra vår urbane syltetøy og avskoging mer generelt over hele kloden kan delvis forklare en gjenoppblomstring av ærbødighet for disse naturlige underverkene i litterær fiksjon og bøker som utforsker hvordan trær snakker med hverandre, advarer om forestående rovdyr eller sørger for at svake i skogfamilien deres får en større andel av knappe næringsstoffer.

I en tid hvor livet kalibreres av et sveip og gir momentum, stopper jeg opp oftere enn jeg burde for å minnes morbærtreet i hagen vår med takknemlighet og en dyp hengivenhet for dets milde, solide omfavnelse.