Tre Korte Stykker for å Omformulere Dagen Din

Postkontoret
Jeg har en uhelbredelig kjærlighet til køer på postkontoret. Dette er en luksuriøs nytelse, jeg vet. De snille, viktige menneskene har knapt råd til. Men jeg er komfortabelt ubetydelig. Ingenting katastrofalt skjer med verden når jeg må vente i ubestemte perioder, så jeg står fritt til å elske disse køene og hastigheten på melassen de beveger seg med. De gir meg muligheten til å beundre den muntre kompetansen til postarbeiderne våre. Hvor kvikke og godmodige de er. Selv de surmulende blant dem, de som snakker skarpt, kritiserer slurvete emballasje, påpeker manglende postnumre, virker til syvende og sist snille innerst inne. Før du drar, vil de spørre bryskt om du trenger frimerker. Som den strenge bestemoren som holder skarpe forelesninger og deretter prøver å stikke penger i lommen din. Jeg elsker også den lange tålmodigheten til menneskene som venter i postkøene, den ene bak den andre, slik vi pleide å vente overalt da vi var barn. Mine favoritter er de som venter på gammeldags måten, uten digital hjelp. De som står og klamrer seg til pakker og pakker i alle størrelser og beskrivelser, med øynene fulle av drømmer og middagsmenyer. Jeg elsker til og med hyllene med tomme esker og konvolutter som står langs veggene og venter på å bli fylt med en liten bit av noens historie. Jeg elsker hyllene med bunker av uadresserte etiketter, og jeg elsker de fastbundne kulepennene som ikke alltid fungerer. Hvor mange kjære navn på mennesker jeg aldri har møtt og aldri vil møte har blitt registrert på akkurat dette stedet! Hvor mange brever har blitt sendt hit. De uttrykker takknemlighet og kjærlighet, formidler lengsel og anger, synger glede og trøst, sorg og overraskelse og enhver strålende tilstand, og enhver vanærefull tilstand imellom! I de lange køene på postkontoret blir jeg bremset nok til å se menneskehetens utsvevende og skinnende ansikt. Og jeg lærer igjen hvor mye jeg elsker å være i live i denne verden. Et bankende hjerte blant mange bankende hjerter.
På fredag ​​subbet en mann foran meg i køen bort til disken. Luften knitrer rundt det hvite håret hans. Han var kledd i en gammel, mørk genser, krøllete bukser og misnøye. «Jeg vil ikke ha dette», sa han. Ordene traff luften som småstein på glass. Ingenting knust, men oppmerksomheten min ble fanget. Han dyttet en bred blå og hvit konvolutt over disken. Den så feilfri ut. «Er denne adressert til deg?» spør kvinnen i disken. Hun har langt hår og et bredt ansikt, rolig som en innsjø. «Ja», sier mannen, «den kom for meg, og jeg vil ikke ha den.» Stemmen hans er ettertrykkelig, anstrengt i kantene, og utfordrer verden til å stå i veien for ham. «Du har ikke åpnet den», observerer kvinnen, stemmen hennes lys og festlig. «Nei», sier mannen. «Men HVORFOR?» Jeg vil rope ut fra min plass i køen. Jeg er opplyst av forbløffelse og forferdelse. Pakker som kommer til deg i posten er uendelig uimotståelige. Hvilken tragedie eller bitterhet har satt seg så dypt inn i denne mannens sjel at den har overmannet nysgjerrigheten hans? Eller vet han allerede innholdet? Og i så fall – hvem er denne pakken fra, og hva er det de har sendt som gjør at han ikke kan tolerere å ha den i sin besittelse? Spørsmålene mine flagrer uuttalte i luften, ivrige og beskjedne som sommerfugler. En del av meg ønsker å invitere denne lutende gamle mannen og stormene hans til te. «La oss snakke om dette, skal vi?» ville jeg sagt forsiktig. Så ville jeg knust kardemommekapsler i dampende tekopper, og alle triste historier og urimelige nag ville bli feid bort på en sky av duft.
«Så du nekter å motta pakken?» bekrefter kvinnen mens hun sprer min krydderduftende dagdrøm.
«Ja», sier mannen. Et frimerke blir satt på den problematiske pakken. Og den blir kastet ut av syne.
Men tre dager senere sitter jeg fortsatt igjen i tankene. Jeg forteller denne historien til mannen min, og lurer på hvorfor jeg føler meg så involvert i denne fremmede og hans uåpnede pakke, så involvert i deres skjebne. «Rart å føle det slik når det teknisk sett ikke angår meg», tenker jeg.
«Bare teknisk sett?» smiler mannen min.
«Ja, bare teknisk sett», svarer jeg, «for sannheten er at vi alle er forbundet.»
Det er mandag ettermiddag, og nå som jeg sitter og lytter til kirkeklokkene som ringer over åsene, begynner den virkelige grunnen til at jeg ville invitere den misfornøyde gamle mannen på postkontoret på te å ringe inni meg. Jeg tror jeg ville fortelle ham noe jeg trengte å høre: at livet er en pakke, og mens vi ånder på denne jorden, kan ingen del av den avvises. Ingen del kan returneres til avsenderen. Det som sendes bort ulevd, vil alltid komme tilbake. Stranden har ikke lært dette ennå. Selv etter all denne tiden prøver den å forvise bølger tilbake til havet. Men det vi prøver å forvise, vil alltid finne oss igjen med det urokkelige instinktet til bølger og andre ville ting som aldri har krevd postnumre.
Jeg ville si disse tingene til den fremmede. Slik at jeg kunne høre dem selv. Vi ville begge ha smilt da, og nippet til teen vår med friskt åpne hjerter. Fylt med en ny beredskap til å stå på våre livs bredder og ønske bølgene velkommen.

••••••

Tidssensitiv
Skritt i gangen og den kjente lyden av en nøkkel som vrir seg om i låsen. Mannen min er hjemme. Han slipper matposen sin ved døren som en skolegutt. Skynd deg, sier han, det er noe tidssensitivt du må se. Jeg blir dratt på beina av nysgjerrighet og hastverket i stemmen hans. Vi haster inn i de kjølige, mørke armene på en januarkveld.
«Der», sier han og peker.
Og jeg ser det. Lavt på en blekksvart himmel, en glødende vokal. Den glødende månen. Flyter i dalen som en forfallen julekule, så vidt på toppen av en gammel furu.
Jeg vil strekke ut hendene mine mot den som et barn. Hvor mange årtusener gammel er den impulsen? Hvor gammelt er forholdet mellom dødelige og månen?
Tidssensitiv…
Som fallende blader flagrer og glimter frasen i måneskinnet. Jeg tenker på dens sannhet og poesi for første gang, uroet av ærefrykt.
Skynd deg (hvem-hvor-når-hvem du enn er). Det er noe tidssensitivt du må se.

••••••

Hensynsløs forlatelse
I morges kikket jeg ut av vinduet akkurat i tide til å se en stupbombende blåskrike. Synet imponerte meg veldig. Måten den falt ned fra en høy tregren, og formte seg som en liten komet eller en superhelt. Han stupte oppover bare i aller siste mulige sekund.
Fordi han ikke så ut til å ha et, ga jeg ham et navn. Jeg kalte ham: Hensynsløs Forlatelse. Det kler ham godt. Denne dristige, vingede skapningen.
Jeg tror han er skjebnebestemt til å bli berømt i min verden. For han viste meg hvor alarmerende det å fly kan se ut som å falle. Han viste meg også hvor forferdelig jeg er. Hvor motvillig jeg er til å gi opp noe som helst.
«Hvorfor?» forlangte han å vite. «Denne blå, skingre fuglen.»
Jeg hadde ikke noe svar. Men en dag, gammel, tidsforvirret, lykkelig, skal jeg se ut av vinduet. Klar til å forlate plassen min. Jeg skal huske flukten til Reckless Abandon. Og hvordan den forandret alt.

Disse tekstene er hentet fra Pavithras blogg.