Unu Spiro: One Breath Meditation Paintings

Filiz Emma Soyak ble født i 1979 i Belgia av en tyrkisk far og en svensk mor, og visste i en alder av fem at visuell kunst var hennes kall og uttrykksmåte. Hennes arv, reiser og vandrelyst gir kontinuerlig inspirasjon og perspektiv. Morskap forandret hennes verden og betydde et stort skifte i arbeidet hennes til en mer oppmerksom praksis og en bevisst tilnærming. Mer enn noen gang reflekterer hun bevissthet rundt det å leve i nuet.

Unu Spiro oversetter til "ett pust" på esperanto, et språk designet for å forene, og et språk der alt er forankret i nåtiden.

Jeg begynte mine one breath-malerier som en meditativ praksis for å sette pris på det nåværende øyeblikket. Jeg ble mor i 2016 til en strålende sjel. Hjertet mitt utvidet seg, livet mitt endret seg, og jeg forandret meg. Men da jeg gikk over til morsrollen, følte jeg mer kaos enn klarhet da dagene og nettene ble uskarpe med svimlende fart. Jeg observerte meg selv håndtere alt med mindre ynde og mer ubehag enn jeg hadde forventet. Intuisjonen hadde alltid vært min guide, men jeg kunne ikke høre mine egne tanker klart og jeg mistet troen på instinktene mine. Alt jeg visste som meg selv var ikke lenger. Mens mitt nye liv krevde at jeg skulle være mer tilstede, kjente jeg tankene mine manisk hoppe til fortiden og bekymre seg for fremtiden. Pusten min kom ikke lett. Kroppen min så ikke ut til å tilhøre meg lenger, og det gjorde ikke tiden min heller. Jeg følte meg løsrevet fra den personen jeg var før. Hvem var denne personen? Hvor var det rolige, nysgjerrige, observante, positive, drevne, kreative vesenet jeg husket som meg selv? Jeg følte meg som et skall av mitt tidligere jeg.

Jeg visste at noe måtte endres.

Hele livet mitt har det å lage kunst vært min måte å bearbeide og gi mening om livserfaringer. Det er min identitet. Det er mitt språk. Det har også vært en praksis i mindfulness. Men i min nye rolle kunne jeg ikke jobbe slik jeg var vant til. Det var begrensninger på min tid og energi, og jeg følte meg ikke inspirert når jeg ikke klarte å koble meg til intuisjonen min.

Jeg hadde begynt å gjøre yoga og meditasjon på college tjue år tidligere. Men siden jeg fikk en baby, hadde jeg ikke funnet ut en måte å gjøre mye av noe for meg selv, enn si fortsette en åndelig praksis. Jeg visste av min erfaring at det ville hjelpe.

Jeg kunne sikkert finne ti minutter!

Jeg åpnet en gammel flaske med svart blekk. Det var fortsatt noen igjen. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, men det handlet ikke om produktet; det handlet om prosessen.

Så jeg forpliktet meg til å meditere hver dag. Jeg merket en endring umiddelbart. Meditasjon hjalp meg til å bremse ned, puste og høre min indre stemme igjen. Etter noen uker fortalte intuisjonen min meg noe jeg hadde visst hele tiden. Kunstneren i meg var der fortsatt, og jeg måtte finne en måte å male på igjen. Men jeg måtte forenkle og minimere alt – min kreative prosess, materialene, skalaen, fargene og formen.

En junimorgen i 2017, mens datteren min sov, satt jeg på loftsatelieret mitt med en skissebok åpnet til en blank side. Jeg plukket opp en håndlaget kalligrafipørste jeg hadde eid i flere tiår, men aldri brukt. Jeg fylte en keramikkskål med vann – en som jeg hadde laget i Japan da jeg var 12. Jeg åpnet en gammel flaske med svart blekk. Det var fortsatt noen igjen. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, men det handlet ikke om produktet det handlet om prosessen. Jeg presset en dropper full av blekk i vannet. Det var fascinerende å se det dryppe, for så å bevege seg og forvandle seg sakte i vannet. Jeg trakk pusten dypt og løftet børsten. Jeg puster ut og dyppet den i bollen. Da jeg pustet inn igjen, presset jeg børsten på papiret, og mens jeg pustet ut, flyttet jeg børsten for å lage et merke. Jeg følte meg roligere. For hvert åndedrag malte jeg et nytt strøk. Det var sakte, metodisk, og det føltes bra. Så jeg gjorde det igjen og igjen.

Over tid utfoldet historier om morskap seg og reflekterte leksjonene tilbake til meg i form av abstrakte svarte merker på papir. Min kreative praksis hadde blitt min oppmerksomhetspraksis. Mine malerier var mine meditasjoner, min lære. Pusten min hadde skåret ut en vei for meg å sentrere og behandle livet mitt. Jeg hadde kommet til Unu Spiro, et pust-maleri, og fant stillhet, fred og takknemlighet for mitt nye jeg og nåtiden.

Kunstessay av FILIZ EMMA SOYAK