Du vet godt at jeg er sint på deg, Gud. Rastløs. Ute av stand til å be. Hvorfor bryter du ikke ned skilleveggen som holder oss fra hverandre? Jeg føler ikke noe initiativ fra deg, noen form for utadrettet handling. Alt jeg føler er denne forferdelige klumpen av ulmende sinne. Og skyldfølelse, lammende skyldfølelse. Hvordan skal jeg kunne nyte luksusen her – den rikelige maten, svømmebassenget, vår teppebelagte og polstrede livsstil? Ingenting av det er dårlig, men jeg klarer ikke å slappe av og «gå med det» lenger. Å være hjemme fungerer ikke bra for meg.
I det siste har jeg prøvd å innrømme smerten ved det, og fortalt vennene mine litt etter litt. Men hvor er du, Gud? Er du de plages trøster? De fattiges tilflukt? Gud-som-alltid-har-vært-med-meg? Eller er du en Gud som ser, men ikke gjør noe? Gud som tillater sykdom når det ikke er penger til medisin. Gud som taler om kjærlighet, men lar grusomhet råde. Gud som lovpriser mildhet bare for å se den bli knust bak piggtråd. Gud som lytter til bønnene til rike kristne over hele kloden, men ikke forandrer deres hjerter. Gud i hvis navn kriger føres. Gud som tier midt i lidelsen. Gud som unngår alle disse spørsmålene ved å peke på korset.
Hvilken Gud er du? Og hvorfor svarer du ikke på disse tårene? Jeg har alltid ønsket å elske deg.
Gud valgte å ikke svare på tidslinjen min. Likevel ga det å lufte ut følelsene mine litt lettelse, så jeg gikk tilbake til akademia med sinne som ulmet på hylla. Gud og jeg var nå i en fastlåst situasjon.
Så en dag opplevde jeg noe som lignet en våken drøm. Jeg ba ikke, men satt bare i en hage i nærheten av universitetet og grublet over rotet jeg følte meg så forvirret i. Uten å ha til hensikt å gjøre det, befant jeg meg plutselig i dialog med Gud som jeg hadde skjøvet til side i så mange uker.
Tenk deg at du hadde en bror du elsket, sa jeg til Gud. Tenk deg at faren din overøste deg med gaver, men ikke ga broren din noe. Faktisk låste han ham ute i bakgården og ignorerte ham, og etterlot bare en liten bøtte med matrester til ham å spise én gang om dagen. Hvor lenge kunne du fortsette å nyte all din egen komfort og alle dine privilegier inne i huset? Hvor lenge kunne du holde ut å «be for broren din» på avstand? Hvor lenge før du ville begynne å mislike denne faren som visstnok elsker alle barna sine, spesielt de fattige?
Og hvis du tilbrakte litt tid ute i den tomme hagen med broren din og kom veldig nær ham og følte hans angst over ikke å kunne mate og kle sine egne barn, og så at – til tross for mishandlingen – han fortsatt elsket faren sin og spurte tryglende: «Hva har jeg noen gang gjort som fornærmer vår far, siden han skulle behandle meg slik?»
Etter alt dette, ville du ønske å møte faren din igjen ansikt til ansikt i ditt komfortable hus? Ville du ikke vært redd for at du ville hate ham?
Og til min store overraskelse svarte Gud:
Du vet at det ikke er sånn det er, Marilyn, selv om jeg forstår hvorfor du føler det slik. Jeg har mange barn. Noen av dem låste broren din ute av huset. Hjertet mitt er der ute med ham, men jeg har latt folk være frie. De gjør med meg som de vil. Du skjønner, kjærlighet kan ikke tvinge noe frem. Jeg er like maktesløs, egentlig, som en kvadriplegiker. De omgir meg med lin og lys, med høytidelige prosesjoner og overflod av blomster, og de oversvømmer meg med bønnene sine. Men merkelig nok er det bare noen få av dem som virkelig legger merke til sine brødre og søstre. Det knuser også hjertet mitt.
Jeg er glad du har lagt merke til dem. Bare vær sint, men ikke hat meg. Jeg er med deg i dette, mer enn du noen gang kan forstå. Og jeg er også med dine brødre og søstre i leirene, selv om jeg får skylden for byrdene de nå bærer. Kom nå, la tårene dine renne. Se, jeg gråter med deg.
Vår konflikt tok slutt der og da, mens Gud og jeg gråt sammen i den hagen i Berkeley. Siden det øyeblikket har jeg forstått Gud annerledes. Uansett hva teologene måtte si om det motsatte, vet jeg at Gud ikke er allmektig, i hvert fall ikke slik de fleste av oss forstår makt. Hvorfor ikke? Fordi de som elsker aldri utøver kontroll over andre. Fordi kjærlighet gjør oss fullstendig sårbare, slik C.S. Lewis beskrev i sin bok De fire kjærlighetene:
Å elske i det hele tatt er å bli sårbar. Elsk hva som helst, og hjertet ditt vil garantert bli vridd og muligens knust. Hvis du vil sørge for å beholde det intakt, må du ikke gi hjertet ditt til noen, ikke engang til et dyr. Pakk det forsiktig inn i hobbyer og små luksusgoder; unngå alle forviklinger; lås det trygt inne i kisten eller kisten til din egoisme. Men i den kisten – et trygt, mørkt, ubevegelig, luftløst rom – vil det forandre seg. Det vil ikke bli knust; det vil bli ubrytelig, ugjennomtrengelig, uforløselig. Alternativet til tragedie, eller i det minste til risikoen for tragedie, er fordømmelse. Det eneste stedet utenfor himmelen hvor du kan være helt trygg fra alle kjærlighetens farer og forstyrrelser er helvete.
Chesterton hadde rett. Kjærligheten ønsker å være sammen med den elskede. Kjærligheten kan ikke fikse ting, men kjærligheten banker alltid på og kommer rett inn for å være sammen med den elskede midt i deres lidelse, selv til helvetes dyp. Kjærligheten isolerer eller isolerer ikke; kjærligheten velger å være sammen med. Kjærligheten tvinger ikke; den kan bare invitere. Gud venter: «Her står jeg og banker på døren. Om noen hører meg rope og åpner døren, da skal han gå inn i huset og holde nattverd med henne, og hun med meg» (Åp 3,20).
Til tross for våre vedvarende og gjenstridige forventninger om det motsatte, lover Gud aldri å ta bort smerten vår, men heller å forbli nær oss midt i den. Profetene inviterer oss til å «kalle ham Immanuel, som betyr: Gud med oss» (Jes 7,14). Vi har Guds ord om det: «Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende» (Matt 28,20).
Alt avhenger av dette løftet.
COMMUNITY REFLECTIONS
SHARE YOUR REFLECTION
2 PAST RESPONSES
Thank you for sharing such an empowering story, sister.
You mentioned the theft by camp supervisors. How much of donations reach the refugees and how much is stolen? How can you control this?
Honored to have read this...Thank you for sharing, dear sister. Yes, He is with us and will never leave nor forsake us