En ærefryktvandring

Hva gir deg en følelse av ærefrykt? Ordet ærefrykt – følelsen av å være i nærvær av noe enormt som overskrider din forståelse av verden – forbindes ofte med det ekstraordinære. Du kan forestille deg å stå ved siden av et 105 meter høyt tre eller på en vidåpen slette med en storm på vei, eller høre en elektrisk gitar fylle rommet i en arena, eller holde den lille fingeren til en nyfødt baby. Ærefrykt blåser oss av banen: Det minner oss om at det finnes krefter større enn oss selv, og det avslører at vår nåværende kunnskap ikke er opp til oppgaven med å gi mening til det vi har møtt.

Men man trenger ikke bemerkelsesverdige omstendigheter for å oppleve ærefrykt. Da mine kolleger og jeg ba forskningsdeltakere om å spore opplevelser av ærefrykt i en daglig dagbok, fant vi til vår overraskelse ut at folk følte det litt mer enn to ganger i uken i gjennomsnitt. Og de fant det i det vanlige: en venns generøsitet, et løvtres spill av lys og skygge på et fortau, en sang som transporterte dem tilbake til en første kjærlighet.

Vi trenger den ærefrykten hver dag, selv når den oppdages på de mest beskjedne steder. En undersøkelse av relevante studier tyder på at en kort dose ærefrykt kan redusere stress, betennelse og være til fordel for det kardiovaskulære systemet. Heldigvis trenger vi ikke å vente til vi snubler over den; vi kan oppsøke den. Ærefrykt er overalt rundt oss. Vi trenger bare å vite hvor vi skal lete etter den.

Sammen med Virginia Sturm, en nevroforsker ved UC San Francisco, studerte jeg effektene av en «ærefryktvandring». En gruppe forsøkspersoner tok en ukentlig tur i åtte uker; den andre gruppen gjorde det samme, men med noen instruksjoner: Ta inn i din barnlige følelse av undring, og forestill deg at du ser alt for første gang. Ta et øyeblikk under hver tur til å legge merke til hvor stor ting er – for eksempel når du ser på en panoramautsikt, eller på detaljene i en blomst. Og gå et nytt sted, eller prøv å gjenkjenne nye trekk ved det samme gamle stedet. Alle deltakerne rapporterte om sin lykke, angst og depresjon og tok selfier under turene sine.

Vi fant ut at de som praktiserte ærefrykt følte mer ærefrykt for hver uke som gikk. Man skulle kanskje tro at kapasiteten deres for ærefrykt ville begynne å avta: Dette er kjent som loven om hedonisk tilpasning, at visse gleder eller prestasjoner – en ny jobb, en større leilighet – begynner å miste noe av spenningen over tid. Men jo mer vi praktiserer ærefrykt, ser det ut til, desto rikere blir det.

Vi fant også bevis på at selvet kan utvides til omgivelsene. I ærefryktvandringstilstanden inkluderte folks selfier i økende grad mindre av selvet. Over tid drev forsøkspersonene til siden og viste mer av omgivelsene utenfor – et gatehjørne i San Francisco, trærne, steinene rundt Stillehavet. I løpet av studien vår rapporterte ærefryktvandrere at de følte mindre daglig ubehag og mer prososiale følelser som medfølelse og underholdning.

Nesten tre år etter en pandemi som har fått mange av oss til å føle oss maktesløse og små, virker det kanskje ikke tiltalende å søke det enorme og mystiske. Men ofte kan det å engasjere seg i det overveldende sette ting i perspektiv. Å stirre opp på en stjernehimmel; se på en skulptur som får deg til å grøsse; lytte til en medley av instrumenter som smelter sammen til én kompleks, nervepirrende melodi – disse opplevelsene minner oss om at vi er en del av noe som vil eksistere lenge etter oss. Vi er tjent med å åpne oss for ærefrykt uansett hvor vi kan finne den, om enn bare for et øyeblikk eller to.