Gi Det Organiske Til deg: En Oppskrift for å unngå Utbrenthet

For mange år siden hørte jeg Dorothy Day tale. Grunnleggeren av den katolske arbeiderbevegelsen, og hennes langvarige engasjement for å leve blant de fattige på New Yorks Lower East Side hadde gjort henne til en av mine helter. Så det kom som et stort sjokk da jeg midt i talen hørte henne begynne å gruble over de «utakknemlige fattige».

Jeg forsto ikke hvordan en så nedsettende frase kunne komme fra en helgens lepper – helt til den traff meg med kraften til en zen-koan. Dorothy Day sa: «Ikke gi til de fattige i forventning om å få deres takknemlighet, slik at du kan føle deg bra med deg selv. Hvis du gjør det, vil din gavmildhet være tynn og kortvarig, og det er ikke det de fattige trenger; det vil bare gjøre dem ytterligere fattige. Gi bare hvis du har noe du må gi; gi bare hvis du er noen som ser det som sin egen belønning for å gi.»

Når jeg gir noe jeg ikke eier, gir jeg en falsk og farlig gave, en gave som ser ut som kjærlighet, men som i virkeligheten er kjærlighetsløs – en gave gitt mer av mitt behov for å bevise meg selv enn av den andres behov for å bli tatt vare på. Den typen gave er ikke bare kjærlighetsløs og troløs, basert på den arrogante og feilaktige forestillingen om at Gud ikke har noen måte å kanalisere kjærlighet til den andre på annet enn gjennom meg. Ja, vi er skapt i og for fellesskap, for å være der, i kjærlighet, for hverandre. Men fellesskap går begge veier: når vi når grensene for vår egen evne til å elske, betyr fellesskap å stole på at noen andre vil være tilgjengelig for den personen i nød.

Et tegn på at jeg krenker min egen natur i adelens navn er en tilstand som kalles utbrenthet. Selv om det vanligvis blir sett på som et resultat av å prøve å gi for mye, er utbrenthet etter min erfaring et resultat av å prøve å gi det jeg ikke eier – det ytterste i å gi for lite! Utbrenthet er riktignok en tilstand av tomhet, men det er ikke et resultat av å gi alt jeg har; det avslører bare intetheten som jeg prøvde å gi fra i utgangspunktet.

I diktet sitt «Nå blir jeg meg selv» bruker May Sarton bilder fra naturen for å beskrive en annen type givmildhet, forankret i en annen måte å være på, en måte som ikke resulterer i utbrenthet, men i fruktbarhet og overflod:

Like sakte som den modne frukten
Fruktbar, løsrevet og alltid utslitt,
Faller, men tømmer ikke roten...

Når gaven jeg gir til den andre er integrert i min egen natur, når den kommer fra et sted med organisk virkelighet i meg, vil den fornye seg selv – og meg – selv når jeg gir den bort. Bare når jeg gir noe som ikke vokser i meg, utarmer jeg meg selv og skader også den andre, for bare skade kan komme fra en gave som er tvungen, uorganisk, uvirkelig.