Lyder Av Stillhet

Uluru-solnedgang (foto av Martin Fisher/Flickr)

«Dagen vil komme da mennesket må bekjempe støy like ubønnhørlig som kolera og pest.» Det sa den nobelprisvinnende bakteriologen Robert Koch i 1905. Et århundre senere har den dagen kommet mye nærmere. I dag har stillhet blitt en truet art. Våre byer, våre forsteder, våre jordbrukssamfunn, selv våre mest vidstrakte og avsidesliggende nasjonalparker er ikke fri for menneskelig støyinntrenging. Det finnes heller ikke lindring selv på Nordpolen; kontinenthoppende jetfly sørger for det. Dessuten er ikke det å bekjempe støy det samme som å bevare stillhet. Våre typiske anti-støystrategier – ørepropper, støydempende hodetelefoner, til og med støydempingslover – tilbyr ingen reell løsning fordi de ikke gjør noe for å hjelpe oss med å gjenopprette kontakten og lytte til landet. Og landet snakker.

Vi har nådd et punkt i menneskets historie hvor den globale miljøkrisen krever at vi gjør permanente livsstilsendringer. Mer enn noen gang før må vi bli forelsket i landet igjen. Stillhet er vårt møtested.

Det er vår fødselsrett å lytte, stille og uforstyrret, til naturen og ta de meningene vi måtte ta. Lenge før menneskehetens lyder fantes det bare lydene fra naturen. Ørene våre utviklet seg perfekt innstilt til å høre disse lydene – lyder som langt overgår menneskelig tale eller til og med våre mest ambisiøse musikalske fremføringer: en bris som indikerer et værendring, vårens første fuglesang som varsler en grønnere fremtid og en tilbakevending til vekst og velstand, en kommende storm som lover lindring fra en tørke, og den skiftende tidevannet som minner oss om den himmelske balletten. Alle disse opplevelsene forbinder oss tilbake til landet og til vår evolusjonære fortid.

One Square Inch of Silence er et sted i Hoh-regnskogen , en del av Olympic nasjonalpark – uten tvil det stilleste stedet i USA. Men også det er truet, beskyttet kun av en politikk som verken praktiseres av nasjonalparkvesenet selv eller støttes av tilstrekkelige lover. Mitt håp er at One Square Inch vil utløse en stille oppvåkning hos alle som er villige til å bli sanne lyttere.

Å bevare naturlig stillhet er like nødvendig og essensielt som å bevare arter , restaurere habitater, rydde opp i giftig avfall og redusere karbondioksidutslipp, for å nevne noen av de umiddelbare utfordringene vi står overfor i dette fortsatt unge århundret. Den gode nyheten er at det å redde stillheten kan komme mye enklere enn å takle disse andre problemene. Én enkelt lov ville signalisere en enorm og umiddelbar forbedring. Den loven ville forby alle fly å fly over våre mest uberørte nasjonalparker.

Stillhet er ikke fraværet av noe, men tilstedeværelsen av alt. Den lever her, dypt, på One Square Inch i Hoh-regnskogen. Det er tidens tilstedeværelse, uforstyrret. Den kan føles i brystet. Stillhet gir næring til vår natur, vår menneskelige natur, og lar oss vite hvem vi er. Med et mer mottakelig sinn og et mer innstilt øre blir vi bedre lyttere, ikke bare til naturen, men også til hverandre. Stillhet kan bæres som glør fra et bål. Stillhet kan finnes, og stillhet kan finne deg. Stillhet kan gå tapt og også gjenopprettes. Men stillhet kan ikke forestilles, selv om folk flest tror det. For å oppleve stillhetens sjelsvulmende undre, må du høre den.

Stillhet er en lyd, mange, mange lyder. Jeg har hørt mer enn jeg kan telle. Stillhet er prærieulvens månelyse sang som signerer luften, og svaret fra dens make. Det er den fallende hviskingen av snø som senere smelter med en forbløffende reggaerytme så skarp at du vil danse til den. Det er lyden av pollinerende vingede insekter som vibrerer myke melodier mens de defensivt piler inn og ut av furugrenene for å midlertidig unnslippe brisen, en blanding av insektsumming og furusuk som vil bli med deg hele dagen. Stillhet er den forbipasserende flokken av kastanjeryggede mejser og rødbrystede spettmeiser, som kvitrer og flagrer, og minner deg om din egen nysgjerrighet.

Har du hørt regnet i det siste? Amerikas store nordvestlige regnskog er, ikke overraskende, et utmerket sted å lytte. Her er hva jeg har hørt på One Square Inch of Silence. Den første delen av regntiden er ikke våt i det hele tatt. I starten faller utallige frø fra de ruvende trærne. Dette blir snart etterfulgt av den myke applausen fra flagrende lønneblader, som legger seg så stille som et vinterteppe for frøene. Men denne stille konserten er bare et forspill.

Når det første av mange store regnskyll kommer og slipper løs sin mektige hymne, lager hver treslag sin egen lyd i vind og regn. Selv den største regndråpen treffer kanskje aldri bakken. Nesten 90 meter over hodet, høyt oppe i skogkronen, absorberer bladene og barken mye av fuktigheten ... helt til denne luftsvampen blir mettet og dråpene former seg på nytt og synker lenger ned ... treffer lavere grener og faller ned på lydabsorberende mosedekker ... banker på epifyttiske bregner ... plopper svakt på blåbærbusker ... og slår mot de harde, faste salatbladene ... før dråpene til slutt uhørlig bøyer de delikate kløverlignende bladene på syret og drypper for å lekke ned i bakken. Hørt dag eller natt, vil denne flytende balletten fortsette i mer enn en time etter at selve regnet opphører.

Når jeg husker advarselen fra Robert Koch, utvikleren av den vitenskapelige metoden som identifiserer årsakene til sykdom, mener jeg at det ukontrollerte tapet av stillhet er en kanarifugl i en kullgruve – en global en. Hvis vi ikke kan ta et standpunkt her, hvis vi lukker ørene for spørsmålet om forsvinnende naturlig stillhet, hvordan kan vi forvente å klare oss bedre med mer komplekse miljøkriser?