Fru Tippett: Mm-hmm.
Mr. McFerrin: Det er – det er hele bunnlinjen. Det er derfor jeg er musiker, vet du.
Fru Tippett: Og du vet - og dette er knyttet til det vi snakker om tror jeg. Det er alle disse videoene på YouTube der du lærer den pentatoniske skalaen til en folkemengde full av mennesker på World Science Festival. Men det er – så når du opptrer og når du gjør noe sånt, får du folk til å synge sammen. Og det er - det er noe helt elementært og livgivende over det, ikke sant? Jeg mener, vi gjør det ikke så ofte i denne kulturen. Når du har erfaringen, lurer du på hvorfor gjør vi ikke det, ikke sant?
Mr. McFerrin: Hvorfor gjør vi ikke det? Hvorfor synger vi ikke oftere...
Fru Tippett: Ja.
Mr. McFerrin: … når vi vil?
[ Soundbite fra World Science Festival 2009 ]
Ms. Tippett: Dette er Bobby McFerrin på World Science Festival i 2009. Han var i et panel med en gruppe nevrovitenskapsmenn, da han ledet publikum i en improvisert runde av den pentatoniske skalaen. Etter bevegelsen av kroppen hans, så de og sang tonene.
[ Soundbite fra World Science Festival 2009 ]
Mr. McFerrin: For meg er høydepunktene på kveldene mine å høre 3000 stemmer, vet du, synge med meg. Du vet at det handler om å få dem til å huske hvem de er og hva de kan.
[ Musikk: "Ave Maria" av Bobby McFerrin ]
Mr. McFerrin: Jeg mener, hvem har ikke hatt denne fantasien: Du går på en konsert, du hører på dette flotte bandet, du har en fantastisk stemme, du vet, du hører bakgrunnssangerne synge og de utelater den ene tonen du elsker. Og så du synger den tredje delen, vet du. Du sitter i setet ditt, men du synger fortsatt deres del, og du skulle ønske å stå på scenen med dem. Eller hvem har ikke hatt fantasien om, du vet, du deltar i et symfoniorkester, klokken er 8:00; det er 8:15; klokken er 8:30. Konduktøren har ikke dukket opp, vet du. Orkesterets personalsjef går ut på scenen og sier, vet du, dirigenten rekker ikke, er det noen blant publikum som kjenner til kveldens program? Ville de ledet orkesteret, vet du, gjennom Beethovens syvende symfoni? Hvem har ikke hatt den fantasien om at du plutselig har fått muligheten til å regissere dette flotte, du vet, koret eller orkesteret eller synge bakgrunnsvokal med et virkelig flott band? Alle har hatt den fantasien, vet du, så de vil gjøre det. De er klare til å gå, vet du.
Fru Tippett: Mm-hmm. Det er karaoke - impulsen bak karaoke.
[ Musikk: "Ave Maria" av Bobby McFerrin ]
Fru Tippett: Hvis jeg spør deg, vet du, hvis du tenker på – hva gjør det – hva lærer det deg? Hva tar du fra det om - som hva - hva som gjør oss til mennesker eller Guds natur? Fordi det er noe - om for - det er sjeldent, men det er også helt essensielt, denne sangen sammen.
Mr. McFerrin: Å synge sammen, det er viktig for meg, fordi jeg vokste opp i et hus fullt av sangere.
Fru Tippett: Mm-hmm.
Mr. McFerrin: Det var sang i huset mitt hele tiden. Det var veldig, veldig naturlig. Foreldrene mine - begge foreldrene mine var stemmelærere. Så det var studenter som trasket inn og ut av huset hele dagen. Da faren min debuterte på Met i 1955, kom hele den slags afroamerikanske klassiske samfunn innom huset for å gratulere faren min, vet du, og det ville alltid være sangere i huset som hadde en slags sangfester.
Moren min var sopransolist i kirken jeg vokste opp i. Så det var sang, sang, sang hele tiden. For meg er det veldig, veldig naturlig for meg å bryte ut i sang, fordi jeg gjør det hele tiden. Jeg har prøvd å tenke på måter å få et publikum til å synge enda mer enn jeg har tillatt dem til tidligere. Du vet hvordan jeg kan gjøre dem til bandet, vet du.
Og hva denne kvinnen sa her om dagen, da hun sier: "Jeg føler meg virkelig bra nå." Det er dette jeg vil at alle skal oppleve – når alle har fått på slutten av konserten min – har denne følelsen av glede eller glede.Fru Tippett: Ja.
Mr. McFerrin: Du vet, fordi jeg vil at alle skal føle glede på slutten av en konsert. Nei, jeg vil ikke at de skal bli overveldet av det jeg gjør. Jeg vil at de skal ha denne følelsen av ekte, ekte glede fra dypet av deres vesen. Det er det det handler om, for jeg tror at når du tar dem med til det stedet, så introduserer du – du åpner opp et sted hvor nåden kan komme inn, vet du?
[ Musikk: "Mass" av Bobby McFerrin ]
Fru Tippett: Kan du forklare hvorfor - hvorfor musikk gjør det, hvorfor synger taper det stedet?
Mr. McFerrin: Å, Gud, er det ikke en fantastisk ting. Det er en fantastisk ting, hva musikk kan gjøre. Det har vært netter da jeg har gått på scenen og jeg har følt meg helt forferdelig, bare forferdelig, du vet, fysisk, du vet, syk - rasende hodepine eller noe, du vet. Og på slutten av en konsert, vet du, jeg er 70 prosent frisk. Du vet, hodepinen er...
Fru Tippett: Rett.
Mr. McFerrin: … er som borte. Eller det har vært netter da jeg følelsesmessig bare har vært litt borte - kanskje jeg har kranglet med noen eller en misforståelse med et av barna mine eller noe sånt, vet du. Og jeg går på scenen og er akkurat som (lager knurrende lyd).
Fru Tippett: Mm-hmm.
Mr. McFerrin: OK, bla, bla, bla, du vet, nevene knyttet og bare på en måte, du vet, bare varmt, du vet. Og i løpet av et minutt, vet du, jeg er åpen, jeg er glad, jeg har kjølt meg ned. Jeg tror den beste måten å takle fristelser på er å faktisk synge, vet du?
Fru Tippett: Virkelig?
Mr. McFerrin: Ja. Ja, hvis du er - hvis du er fristet til å si feil ting eller hva som helst, du vet, å åpne opp munnen og begynne å synge er en fin måte å avlede negative følelser. Jeg tror det er en veldig god måte å gi deg selv noe positivt på.
Fru Tippett: Sang som en etisk disiplin.
Mr. McFerrin: Sånn. Og hvorfor ikke, ja.
Fru Tippett: Så i - i mange meditative tradisjoner er det denne kjerneinnsikten om at pusten forener sinn og kropp og ånd. Og stemme, sang handler også mye om pust, ikke sant?
Mr. McFerrin: Ja.
Fru Tippett: Spesielt måten du gjør det på. Jeg tenkte litt over det igjen. Det er ikke – så – så der dette tok meg når jeg tenkte på deg er, det virker også som stemmen – noe som gir mening, fordi det er en forlengelse av pusten på mange måter – også gjør denne organiske tingen med å bringe oss inn i justering på en eller annen måte, bringe sinn og kropp og …
Mr. McFerrin: Ja, jeg forsøkte på et tidspunkt å praktisere en slags buddhistisk pustedisiplin, du vet, å se på pusten min, du vet, bare å se den.
Fru Tippett: Mm-hmm.
Mr. McFerrin: Det var det ikke – det var ikke nok for meg, vet du. Men da jeg begynte å synge, var det for meg det som manglet, vet du. Å se på pusten min var én ting; å se en lyd er en annen. Å se en lyd på et pust er en helt annen ting. Og - og jeg har stort sett holdt oppe med den disiplinen. Selv nå når jeg står på scenen ser jeg på hva som kommer ut. Jeg hører det, men jeg ser også for å se. Jeg mener du kan forestille deg at det kommer notater ut av munnen din. Du kan forestille deg det når du synger, akkurat som du kan forestille deg ord, vet du. "Jeg elsker deg," du kan forestille deg det.
Fru Tippett: Ja.
Mr. McFerrin: Du vet, og lyder - du kan også forestille deg lyd som kommer ut av munnen din. Så jeg liker å tenke på lyd som kommer ut, går ut, rundt rommet jeg er i, du vet, omgir meg selv, rundt mennesker.
Ms. Tippett: Så du mener at når du synger, ser du lyden som om du kan se pusten i meditasjon. Det er - det skjer og du legger merke til det samtidig.
Mr. McFerrin: Jeg legger merke til det, ja. Du ser rett og slett at den kommer ut. Nå, jeg må si helt i begynnelsen, jeg forsto det ikke, og jeg gjorde ikke det. Det kom over tid, du vet, som, du vet, når du gjør noe, hvilken som helst aktivitet om, om og om igjen. Du har gjort disse intervjuene i - i årevis nå, vet du, og du tenker ikke engang på dem, antar jeg, lenger. Jeg antar at du absolutt gjør din forskning, jeg mener, vi gjør vår forskning, jeg mener …
Fru Tippett: Ja, men det er forskjellig hver gang, ikke sant?
Mr. McFerrin: Det er forskjellig hver gang.
Fru Tippett: Og hver gang det er risikabelt, vet du ikke - du vet ikke hva som vil skje.
Mr. McFerrin: Det stemmer.
Fru Tippett: Jeg mener, bare det å kjenne teknikkene kontrollerer ikke opplevelsen.
Mr. McFerrin: Det stemmer.
Fru Tippett: Og du vil ikke engang ha opplevelsen kontrollert.
Mr. McFerrin: Du vet, jeg bruker mye tid - vel ganske mye tid på å jobbe med en pianist ved navn Chick Corea. Og for noen måneder siden spilte han en klubb kalt Blue Note i New York City, med Roy Haynes på trommer. Jeg kan ikke huske hvem andre var i bandet. Og jeg kunne ikke delta på spillejobben, så han inviterte meg til lydsjekken. Så jeg gikk bare til lydsjekken og jeg sitter i klubben og han spiller, og det som slo meg var hvor lett han spilte. Du vet, han er på det punktet - og alle musikere vil ha dette. De ønsker å komme til et punkt hvor de ikke tenker - de trenger ikke å tenke lenger på teknikken sin.
Fru Tippett: Mm-hmm.
Mr. McFerrin: De har det rett og slett. Det er ikke noe de sliter med å få, vet du, lenger. De har det, vet du; de er ikke bevisste på at de spiller. De bare leker. Du vet, de tenker ikke på å spille; de bare leker. Og det har tatt meg lang, lang, lang tid å komme dit. Jeg begynte å synge som 27-åring. Jeg er 61. Og nå kan jeg si at jeg har kommet til et punkt hvor jeg ikke engang tenker på å synge. Jeg bare synger.
Fru Tippett: Mm-hmm.
Mr. McFerrin: Vet du? Det kommer bare ut. Det pleide å være et punkt hvor jeg ville være redd for å gjøre feil. Jeg er ikke lenger redd for å gjøre feil. Jeg lager dem hver kveld under en forestilling. Noe skjer: Jeg mente at stemmen min skulle gå til høyre og den gikk til venstre i stedet. Jeg mente at stemmen min skulle gå opp og den går ned, vet du. Hvor enn stemmen min går, hvor enn den tar meg, følger jeg den. Jeg bare ser på det. Det fører meg til hva som helst, vet du. Jeg stoler på det.
[ Musikk: "Spain" av Bobby McFerrin ]
Fru Tippett: Jeg er Krista Tippett og dette er On Being. I dag, med en mester i vokalimprovisasjon, Bobby McFerrin.
Fru Tippett: Så mye av det du sier om det du har lært om musikk er også sant for livet, ikke sant?
Mr. McFerrin: Ja.
Fru Tippett: Jeg mener – ikke sant? Jeg mener, utfordringen med å bare være deg selv, realiteten at du vil gjøre feil og at det er …
Mr. McFerrin: Å herregud, ja, selvfølgelig.
Fru Tippett: Ikke sant?
Mr. McFerrin: Ja, det stemmer. Ja, alt handler om det. Du vet at hvis du ikke kan spille med fire strenger, spill med tre. Hvis du har en gitar med bare én streng på, så spill en enstrengs gitar. Men du vet at du bare bruker det du har og - og gjør ditt beste. Og der har du det.
Fru Tippett: Tenker du noen gang på hva - hva er det ved deg som har fått deg til - som har gjort det mulig for deg å leve i musikk som dette og egentlig som en - hva sa jeg i begynnelsen, jeg tenkte på deg som, eh, en oppdagelsesreisende på musikkens grense, men det er også like musikk som en menneskelig grense.
Mr. McFerrin: Vel, du vet, det er morsomt at det første jeg tenkte på var å se faren min gi stemmetimer. Du vet, har du – ser du noen gang på American Idol?
Fru Tippett: Barna mine ser på det, jeg prøver.
Mr. McFerrin: Ja, jeg vet det.
Fru Tippett: Jeg prøver.
Mr. McFerrin: Klart det. Du vet, disse sangerne har disse fantastiske stemmene, du vet, jeg er, du vet – hver …
Fru Tippett: Ja, riktig.
Mr. McFerrin: … en gang i blant tenkte jeg for meg selv at hvis jeg ble bedt om å være som en gjestedommer i programmet ville jeg – ville jeg melde meg frivillig ville jeg gjøre det? Jeg vet ikke, men du kjenner disse sangerne, Gud velsigne dem, Gud velsigne dem, fordi de har fantastiske instrumenter. De har en fantastisk stemme. De kan synge godt. De kan synge tone det meste av tiden.
Fru Tippett: Mm-hmm.
Mr. McFerrin: Du vet, eh, de har fantastiske instrumenter, men faren min ville si: "OK. Så hva? Så hva har du et fantastisk instrument? Så hva kan du synge i tone? Så hva?" Du vet, big deal. Du vet, det vi ønsker er kjernen – din – essensen din. Vi vil ha essensen din. Det er det vi ønsker å høre mer enn noe annet, vet du?
Fru Tippett: Mm-hmm.
Mr. McFerrin: Det var det han var ute etter. Og jeg tror det er det jeg fikk fra ham. Hvorfor jeg gjør det jeg gjør er fordi jeg er på – jeg er – jeg leter etter det hele tiden.
Fru Tippett: Men du ser etter det på en helt annen måte, ikke sant?
Mr. McFerrin: På en helt annen måte.
Fru Tippett: Du trekker det ut av folk, kanskje heller enn å presse.
Mr. McFerrin: Rett. Ja.
Fru Tippett: Du trekker det ut.
Mr. McFerrin: Trekker den ut.
Fru Tippett: Ja. Så du vet, jeg vil snakke med deg om spiritualiteter i arbeidet ditt, og det er vanskelig å snakke om …
Mr. McFerrin: Hvorfor?
Fru Tippett: Det er i musikken din. Det er vanskelig å sette ord på.
Mr. McFerrin: Det er – det er veldig vanskelig …
Fru Tippett: Det er vanskelig å si gode nok ord – det er det jeg mener …
Mr. McFerrin: … for å sette ord på.
Fru Tippett: Det er vanskelig å sette gode nok ord rundt.
Mr. McFerrin: Ja, det er sant.
Fru Tippett: Og jeg tror ikke engang vi kan gjøre rettferdighet til det med ord - du vet, snakke om det i musikken din.
Mr. McFerrin: Rett.
Fru Tippett: Men kan vi prøve?
Mr. McFerrin: Det kan vi.
Fru Tippett: Jeg mener, her er noe jeg ville lese for deg. Dette var bare en person på Internett som skrev om VOCAbuLarieS, som er albumet ditt fra 2010.
Mr. McFerrin: Mm-hmm.
Fru Tippett: Og han er litt forsiktig med åndelighet, generelt, og han prøver faktisk å få det til å fungere. Han sier: "Han kan være åndelig," om Bobby McFerrin, "men han kjenner tydeligvis også kjødets verden, og har en veldig ond sans for humor." Nå, det som er interessant for meg, er at han skriver det som om disse tingene er i strid, men jeg tror at det kommer på noen av trekkene ved din spiritualitet at det er kjødelig og det er humoristisk.
Mr. McFerrin: Ja. Ja, men er det ikke sant at det er en konstant, konstant kamp mellom ånden og kjødet som vi lever gjennom hver eneste dag. Alle har ånden. Alle er åndelige i den forstand det er - er at ånden er den animerende faktoren i livene våre. Uten ånden kunne vi ikke vært i live. Jeg tror oppriktig. Du vet, jeg husker da moren til min kone døde, hun sa at når - i det øyeblikket moren døde, visste hun at det hun så på ikke lenger var moren hennes fordi ånden hadde forlatt kroppen hennes.
Fru Tippett: Rett.
Mr. McFerrin: Og det er ånden som animerer livet vårt. Men hver dag fra det øyeblikket du står opp til den timen du legger deg, kjemper du - din ånd og ditt kjød kjemper om dominans, konstant, vet du? Du vet at det riktige å gjøre er å ikke si hva du tenker på, selv om det kan være sant og selv om det kan være nødvendig, men det er ikke snillt.
Fru Tippett: Mm-hmm.
Mr. McFerrin: Men du vil si det likevel, du kjemper med kjødet og ånden. Kjødet sier, bare få det av brystet. Og ånden sier, nei vent, vet du. Tenk, vet du. Pause. Finn riktig ord eller rett tid. Det er kanskje ikke tiden for å gjøre det nå. Jeg mener det er en konstant krig. Så det denne fyren sier er helt sant, men det er sant for alle. Vet du?
Fru Tippett: Mm-hmm. Men spiritualiteten i musikken din er legemliggjort, ikke sant? Den er også kjødelig. Jeg mener den gleden - den gleden som vi - du snakket om. Det – den transformative tingen som skjer når du begynner å synge er ikke bare – det handler ikke bare om lyden. Det er noe som skjer i hele kroppen din. Og musikk har den transformative effekten på en lytter også.
Mr. McFerrin: Ja, vel, du vet at en av tingene jeg vet etter 90 minutter etter å ha opptrådt på scenen eller vært på scenen, er at jeg er i kampen med kjødet og jeg kommer til å vinne. Du vet på slutten av — du vet i 90 minutter at jeg er seirende.
Fru Tippett: Rett.
Mr. McFerrin: Du vet, jeg kommer til å vinne denne kampen, fordi det er det det er – det er det det handler om. Du vet å synge for meg er som å synge gjennom ånden. Du vet, en gang jeg hadde - hadde jeg en interessant opplevelse en gang. Jeg var i Paris, og jeg hadde fire netter på dette fantastiske teateret. Og på slutten av den første natten kom en kvinne backstage og sa at hun hadde brukt et år på å studere med denne kjente etnomusikologen ved University of South California i Los Angeles. De hadde studert afrikanske språk - spesielt afrikanske språk som hadde vært utryddet eller nær utryddelse. Hun introduserte hvem hun var, og hun sier: "Jeg vil vite hvordan du kan disse språkene som jeg har studert det siste året, fordi jeg hørte deg synge dem." Nå sa jeg...
Fru Tippett: Virkelig?
Mr. McFerrin: Ja, jeg sa til henne, "Vel, jeg hater å skuffe deg, men jeg vet ikke hva du snakker om. Du vet, jeg bare åpner munnen min og jeg synger det som kommer ut, vet du, (sangmelodi) vet du, for for meg er det et språk og det høres bedre ut enn (synge melodi). Det høres bare mer interessant ut."
Fru Tippett: Ja.
Mr. McFerrin: Hun sier: "Vel, du vet, jeg hørte øyeblikk da du sang disse lydene, disse språkene, du vet, som jeg hadde jobbet med. Jeg vil vite hvordan du kjenner dem." Og jeg sa: "Vel, jeg kjenner dem ikke, og jeg hater å skuffe deg." Men det som fikk meg til å tenke på var det faktum at vi er - vi er legemliggjorte minner om våre forfedre. Jeg har min far i meg — jeg har informasjon i hodet mitt. Jeg kjenner min far; Jeg kan fortelle deg historier om faren min fordi han fortalte dem eller jeg så dem. Og han har på sin side et minne om faren sin, og så videre og så videre. Så jeg begynte å tenke, vel er jeg - du vet, får jeg tilgang til et minne når jeg synger? Og dette er den eneste måten jeg kan få tilgang til det på - er gjennom stemmen min, vet du. Er det - er det slik jeg kommer til det? Det synes jeg faktisk er interessant.
Fru Tippett: Det er veldig interessant.
Mr. McFerrin: Du vet, det er som et forfedres minne, som vi alle har det, vet du. Så hvor langt tilbake går det? Jeg mener, kanskje det går helt tilbake, vet du.
Fru Tippett: Tror du sang er eldre enn språk? At musikk er eldre enn ord.
Mr. McFerrin: Jeg vet ikke sikkert. Tror jeg at det — at musikk er en — er et verktøy for mer enn underholdning? Definitivt. Er det et verktøy for indre oppnåelse? Jeg bruker den til det. Jeg bruker den til å be, vet du. Jeg synger mine bønner - på rommet mitt, om morgenen. I min morgendisiplin, vet du, går jeg på gulvet frem og tilbake, frem og tilbake og ber. Og noen ganger, plutselig, begynner jeg bare å synge noe fordi det er den beste måten jeg kan få det ut på, vet du.
Fru Tippett: Hvordan tenker du om mystikk? Er det et ord du bruker?
Mr. McFerrin: Det gjør jeg. Jeg bruker den ganske mye. Jeg elsker mysteriet med improvisasjon - du vet aldri hva som kommer til å skje, vet du. Jeg aner ikke hva som kommer til å skje i kveld; Jeg gleder meg til å finne ut.
Fru Tippett: Mm-hmm.
Mr. McFerrin: Du vet, jeg mener, det er det det handler om.
[ Musikk: "Common Threads" av Bobby McFerrin ]
Fru Tippett: Den kvelden fremførte Bobby McFerrin et soloshow for et utsolgt publikum i Orchestra Hall i Minneapolis. Musikken du hørte denne timen kom fra flere av albumene hans, inkludert VOCAbuLarieS, Medicine Music og Beyond Words. Han har et nytt album kalt SpiritYouAll.
Du kan lytte på nytt til hele spillelisten på nettstedet vårt, onbeing.org. Der finner du også den fascinerende videoen av Bobby McFerrin på World Science Festival, og du kan se eller lytte til hele samtalen min med ham. Følg alt vi gjør gjennom vårt ukentlige nyhetsbrev på e-post. Bare klikk på nyhetsbrevlenken på en hvilken som helst side på onbeing.org
[ Musikk: "Wailers" av Bobby McFerrin ]
Ms. Tippett: On Being er Trent Gilliss, Chris Heagle, Lily Percy, Mikel Elcessor, Mariah Helgeson, Mary Sue Hannan og Joshua Rae.
Spesiell takk denne uken til Gwen Pappas, Sandi Brown, Chuck Olsen og Matt Ehling.
[ Musikk: "Seven League Boots" av Zoe Keating ]
[ Om å være ekstra]
Fru Tippett: Det er en vakker ting å jobbe med mennesker og prosjekter du beundrer, og denne uken har "The Moth Radio Hour" gitt meg den store ære å podcaste en historie de ba meg fortelle på et av deres magiske sceneshow. "The Moth" minner oss alle om hvordan de spesielle historiene i livene våre er åpninger for det universelle eventyret om hva det vil si å være menneske. Historien jeg fortalte begynner i en liten by i Oklahoma og ender på vestkysten av Irland med en trollmannlignende klok kvinne ved navn Mary Madison - som jeg aldri hadde møtt før.
Fru Tippett: Føttene mine er nakne i en skål full av steiner fra den irske kysten, og hun forteller meg faktisk ting hun umulig kan vite, hun visste ingenting om meg, hun spør ikke engang hva du heter eller hva du gjør...Hun fortalte meg om arbeidet mitt, hun fortalte meg om meg selv, hun beskrev barna mine utsøkt. Og så begynte hun å beskrive denne mannen hun så, og det var tydeligvis bestefaren min.
COMMUNITY REFLECTIONS
SHARE YOUR REFLECTION