Finne Mening I En Digital Tidsalder

"Hadde jeg blitt velsignet med begrenset tilgang til mitt eget sinn, ville det ikke vært noen grunn til å skrive." ~ Joan Didion

Jeg var ved mine foreldres middagsbord. Foran meg var en slitt dagbok med tynne og misfargede sider og et pent manus som bleknet forsiktig bort.

Det var min bestefars dagbok og tilhørte nå min far. Jeg kjente aldri min bestefar. Han hadde dødd i månedene før fødselen min, og hadde navngitt meg i sine siste dager, selv om det ikke var noe bevis for at babyen som skulle komme ville bli en jente. I det expat-livet jeg vokste opp i, fikk jeg aldri besøkt hjemmet han hadde bodd i, stedene han hadde besøkt og menneskene som hadde vært en del av hans livs reise.

Jeg var nå i ferd med å gå inn i hans verden, gjennom ordene han hadde etterlatt seg. Jeg kjente lukten av flere tiår med slitasje og rørte ved mykheten til papiret som hadde blitt glatt med tiden. Og i løpet av minutter ble jeg betatt av kraften i det skrevne ord. Den spiller på menneskets sinns evne til å reise i tid og bærer oss frem og tilbake i et bemerkelsesverdig samspill mellom fortid, nåtid og fremtid. I det magiske manuset foran meg ble jeg fraktet til en annen epoke, hvor gjester ankom uten grunn enn å koble til, og ble tvunget til å bli til middag. En tid hvor mat var en hverdagskunst, planlagt, tilberedt og nytes i andres selskap. En tid der folk hadde hjerte til å sette sine egne liv på pause for å omfavne hverandres kamper. Alt dette ble formidlet til meg i skjønnheten i ordene som fløt sammen for å forbinde med forfatterens sinn og forstå verdenen de levde i. Når jeg leste ordene min bestefar hadde skrevet for evigheter siden, følte jeg et merkelig slektskap med ham som historier om ham ikke hadde klart å imponere.

Den typen skrifter ser ut til å gå tapt for oss i dag. Kjærligheten til ord, det pinefulle over setninger og den etiske komponenten i god skriving som forpliktet oss til å gi visse typer oppmerksomhet til våre erfaringer, ser ut til å ha bukket under for vår tids hastighet. Vi har blitt vant til å skrive i små biter for et publikum som leter etter letthet og underholdning, og som er sultne på informasjon. Ikke rart, det er nesten 200 millioner bloggere på internett og en ny blogg lages et sted i verden hvert halve sekund. I stedet for å legge til vår kollektive visdom, er disse skriftene i stor grad mettet med vulgaritetene i den menneskelige natur og vår tids overfladiskhet og utålmodighet. Det er "3 enkle trinn" til det fantasien din kan fremmane, og endeløse trivielle nyhetsfeeds som skifter mil på minutter og lurer oss til å forveksle mening med informasjon.

Dette fratar oss ikke bare ferdighetene til å skrive veltalende prosa, det hemmer oss også fra å gå dypere inn i det som virkelig er viktig. Å skrive ydmyker oss på en måte som er avgjørende for vår karaktervekst, ved å minne oss om grensene til selvet og vår passende plass i livets enorme flyt. Å skrive frigjør oss fra egoets tyranni, ved å hjelpe oss med å vasse dypere inn i det ukjente og gjøre oss komfortable med ubehaget ved å være dumme. For det er da vi gir slipp på oppfatninger og tro som tøyler oss og virkelig åpner opp for magien i verden rundt oss.

Å skrive gir oss også mot til å møte det som skjer mens vi holder hjertet i rommet. Det lar oss velge lidelse fremfor sikkerhet som CS Lewis i Shadowlands . Fordi lidelse ikke er lidelse når det hjelper oss å finne mening i opplevelsene våre og forstå vår verden. Det er ved å forbli med smerten ved uforklarlige omstendigheter og stille spørsmål som ikke ser ut til å ha noen svar, at vi ofte kommer frem til best mulig respons. Livet skjer tross alt ved å leve det, og mening dukker ikke opp i hodet vårt, men i våre reiser.

Jeg så alt dette i skriftene til min bestefar. Hans indre reise da han overlevde delingen av det indiske subkontinentet, led konsekvensene av brutt tillit mer enn én gang, og mistet likevel aldri håpet om den menneskelige åndens godhet. Og jeg har sett det igjen og igjen i skriftene til menneskehetens største tenkere, hvis visdom i stor grad er utenfor internett som vi ser som vår eneste informasjonskilde. Forfatterskapet deres reflekterer dype tanker om spørsmål av menneskelig betydning, slik at TS Eliot ikke skrev mer enn 150 sider med poesi i hele sin karriere og James Joyce skrev Ulysses med en hastighet på hundre ord om dagen.

Ved å foreta en indre reise og forstå våre egne indre verdener, blir vi minnet på at under alle lagene av psykososial patina ligger en felles menneskelighet som deler de samme smertene, gleder seg over de samme gledene og lever for samme formål. Som Sherwin Nuland bemerket i How We Die , "jo mer personlig du er villig til å være rundt detaljene i ditt eget liv, jo mer universell er du".

Og vi blir også minnet om underverkene i den indre verden. For når vi bruker tid på å tenke på det, finner vi ut at vi alle er her for å gjøre godt. Det er det som sikrer vår biologiske overlevelse og gir oss åndelig nytelse, hvis vi bare stoppet opp og vurderte det blant alle våre verdslige distraksjoner.

Det er ikke et privilegium, forbeholdt en viss befolkning blant oss. Tross alt er søken etter mening en universell menneskelig søken. Heldigvis er livet vanskelig, mystisk og vanskelig å forstå. Andre Gide vant Nobelprisen i litteratur for sin "uredde kjærlighet til sannhet og ivrige psykologiske innsikt". Vi vil kanskje aldri vinne Nobelprisen. Men ved å reflektere over våre erfaringer med intensitet og skrive om dem med integritet, kan vi svare på sjelens kall med best mulig respons.