Instruksjoner for Reise Vestover

Først må du innse at du lengter hjem etter alle livene du ikke lever. Deretter må du forplikte deg til veien og den økende ensomheten. Til den oppriktige spenningen ved å falle fra hverandre. Skill deg fra rutine og kontroll. Finn heller en ørken og fall inn. Ta stien som lover utsikt. Gå deg vill. Brekk tærne. Få knærne. Fortsett. Se en lilla eng skjelve. Bli stille. Klapp turhunder. Kjøp hatten. Gå tom for bensin. Bli venn med fremmede. Slipp deg selv til ridder hver morgen for ditt nyfødte mot. Gi sorgen sin egen vuggesang. Drikk whisky ved siden av en hundre år gammel kaktus. Ær alt. Be til noe uten navn. Fall for noen upraktisk. Gjør deg kjent med begjær og alle hennes slanke hender. Bær skjønnhet så lenge du kan, og hvis du ser en solfylt sangfugl som gløder som et prisme, minn deg selv på at glede ikke er et triks.

- J. Sullivan

Jeg skrev ikke på nesten åtte år. Vel, for å være rettferdig, skrev jeg e-postkampanjer, landingssider og prangende avsnitt kalt merkevarefortellinger, som leste som dårlige dikt, men som av og til likevel fikk kundene mine til å gråte. Jeg jobbet hardt og fikk forfremmelser, og følte meg alltid litt imponerende når jeg bestilte Manhattans på firmakortet.

Men sannheten er at jeg begynte å utvikle kroniske smerter i hendene mine etter over 60 timers arbeidsuker. Jeg ble så vant til stress at jeg ikke klarte å slå av summingen – selv ikke i søvne. Jeg skrev så mye for andre at jeg glemte mitt eget språk. De myke kantene mine begynte å krølle seg inn som konkylieskjell, selv om jeg ikke hadde sett havet på flere år.

Et sted midt i pandemien begynte jeg å kjøre vestover . Instinktet var like oppsiktsvekkende som det var umettelig. Jeg slikket til meg horisonter som honning etter hungersnød. Så kom seks uker med å klatre i fjell, unngå klienter og sluke så mye solskinn som jeg kunne.

En morgen midt i Arizona satte jeg meg ned med den bærbare datamaskinen min. En ørkenkolibri – hele kroppen, formet som et skinnende komma, svevde ut av kjøkkenvinduet. Jeg sa til meg selv at jeg skulle skrive, virkelig skrive – for meg selv. Ingen klienter. Ingen strategisk budskap. Ingen nøkkelord eller SEO.

Bare sannheten om livet mitt som skjelver på siden.

Den morgenen skrev jeg et dikt til meg selv som het «Instruksjoner for reisen vestover». Jeg skrev det som en imperativ, som en besvergelse.

Jeg skrev om livet mitt slik at jeg kunne finne motet til å leve det. [...]

***

Du kan lese hele bakgrunnshistorien til dette diktet i Joy Sullivans innlegg her.