Mens jeg vokste opp, hadde jeg aldri tenkt på hvor viktig det er å være fantasifull. Det er et barndomsyrke, kan du si. Det kommer naturlig. Så når vi en alder da vi blir presentert med en skantron av boble-in-alternativer, en mal for en CV som vi må lage, og Excel. På det tidspunktet må læringen vår passe inn i visse parametere: innenfor den lille boblen, innenfor grensen på én side, og innenfor en liten digital graf. Så, hva skjer med fantasien vår?
Det ser ut til å blekne.
Å være asiatisk (som jeg er) hjelper ikke. Antakelsen om at du er mer egnet for ingeniørfag eller medisin er som en nagende hale. Vi har en såkalt forkjærlighet for tall tilsynelatende. Hvis du er asiatisk, må du være god i matematikk – selvfølgelig.
Vel, da viste jeg seg å være en rar. Jeg utviklet en tilhørighet til ord og bilder i stedet. I en alder av 12 var drømmen min å bli en profesjonell doodler, som kunne bli en karriere som tegneserieskaper, hvis det gikk bra. Og foreldrene mine unnet meg den drømmen. I motsetning til andre, som kanskje syntes det var latterlig, fikk de meg til å tegne bøker. Når min mor så meg sitte ledig eller sovne blant en haug med skolebøker, foreslo hun: "Hvorfor tegner du ikke litt?" Over et tiår senere har lite endret seg. Hun humrer fortsatt av tegningene mine, ber meg tegne oftere, og har bevart den notatboken.
Kanskje jeg burde ha fortsatt med den veien. Forrige uke sendte en venn meg en e-post med en stillingsannonse med tittelen Doodler. Latterlig, tenkte jeg. Men så så jeg arbeidsgiveren – Google. Ikke så morsomt lenger, men faktisk en mulighet. Og virkelig, Google ansetter en doodler for bildene som ofte vises på hjemmesiden deres for å feire høytider og viktige anledninger.
Etter hvert som jeg ble eldre, ettersom leselisten med bøker ble lengre, oppgavene tøffere og jobbene tok all fritid som student på college, begynte evnen til å bare sette seg ned og helle fantasien på et blankt lerret å forsvinne. Snarere måtte den kreative siden gjenoppfinne seg selv.
Historielæreren min på videregående fortalte meg en gang at historie ikke er en tidslinje; det er en historie. Hun kastet ut historiens linearitet. Hun gjorde det som var tørt og eldgammelt, sjarmerende, engasjerende og til tider til og med humoristisk. Det var fantasien hennes på jobben. Og det hjalp meg å utvikle en kjærlighet til samfunnsvitenskapene. Fantasien vår kan være ganske smittsom, lærte jeg.
Men kan denne kjærligheten til de fantasifulle noen gang finne en plass i den virkelige verden? Sikkert.
Flere og flere unge i dag ønsker å jobbe for oppstartsbedrifter der virksomhet møter kreativitet, der det som kan virke umulig i dag er virkeligheten i morgen. Hvem visste at du kunne betale for Starbucks-kaffen din uten kontanter eller kredittkort? Du kan. Bare skann Starbucks-kortet ditt fra smarttelefonen din. Hvem visste at du kunne få en tråkkepumpe for under $40 som kan hjelpe bønder å vanne i utviklingsland? Bare se på arbeidet til gründer Paul Polak . Hvem visste at vi ville snakke med bare 140 tegn i det 21. århundre? Kanskje folk på Twitter gjorde det.
Fantasi skaper ikke bare eventyr og barnebøker, men en ny visjon for måten vi lever livene våre på. Fantasi utfordrer normen, flytter grenser og hjelper oss å komme videre.
Dessverre er den fantasien i ferd med å settes på sidelinjen i klasserom, hvor det har vært lagt vekt på karakterer og testing for lenge, på arbeidsplasser, hvor fremtredenen av excel-ark og powerpoint-presentasjoner har blitt en daglig oppgave.
.jpg)
Vi må oppmuntre til mer kreativitet. Glem CVen litt. Glem besettelse med karakterer. Hvis vi oppmuntrer den geniale mattestudenten til å være fantasifull også, kan han bruke disse algoritmene til å innovere. Hvis vi oppmuntrer biologistudenten til å være fantasifull også, kan hun designe en ny bærekraftig drivstoffkilde for oss. Hvis vi oppfordrer den økonomientusiasten til å være fantasifull også, kan han bygge en ny menneskevennlig forretningsmodell. Verktøyene er der. Du trenger bare å omorientere dem mot det uventede. Det er der kreativitet – hjemme, i klasserommet og på arbeidsplassen – er så viktig.
Det er derfor jeg i forrige uke satt med mamma sent på kvelden og leste Shel Silversteins dikt for barn på nytt. Det viser seg at de er like gode for voksne, kanskje enda bedre.
FROSEN DRØM
Jeg tar drømmen jeg hadde i natt
Og legg den i fryseren min,
Så en dag langt og langt unna
Når jeg er en gammel gjess,
Jeg tar den ut og tiner den ut,
Denne vakre drømmen jeg har frosset,
Og kok det opp og sett meg ned
Og dypper de kalde tærne mine inn.
COMMUNITY REFLECTIONS
SHARE YOUR REFLECTION
10 PAST RESPONSES
love the article!! :)
Awesome article! thx! It helped me with my academic piece of writing.
thank you all for the kind words, really appreciate it.
let our imaginations be reawakened!
Thank you. Diane DiPrima wrote a poem called "Rant". In it she repeats, over and over, "The only war that matters is the war against the imagination. All other wars are subsumed in it." Imagination is our ability to empathize, to relate, to imagine our selves in someone else's shoes. It is essential for compassion. And it is under attack. Thank you for celebrating it. May we all do the same!
What a wonderful article. I read this in a room where my Disney stuffed animal, "Figment" rests on a shelf behind me and an empty coffee mug with little cermic feet sits by my side. You helped reinforce that it is absolutely ok for me -for everybody- to embrace both that adult side just as much as that fun, imaginative side. It doesn't have to be separate at all. Thanks for such a refreshing read.
Off I go to get out my box of Crayola crayons, paper, pens, and my imagination! Oh, thanks for the reminder that we're not too old to dream and imagine.
One of the saddest experiences I have had was presenting a holiday music program to a group of children at a disadvantaged local school. My whole program was based on .. dreams and imagination. Should be easy with a group of kids I thought. Wrong. The simple question, "Do you have a dream of something you would like to do?" met with blank stares. "Do you imagine what it might be like to fly?" Nothing. These kids had no idea. It seemed they had no dreams. That one hour program was the hardest I've ever got through. A whole classroom of children with no dreams! Kids who didn't even know how to imagine.
I was so depressed by this experience, that I went home and immediately began to write a song for the next school I would visit. It developed into a children's song which I taught to a group of children in a YWCA in-school mentoring program that I was involved with. We recorded it at a local high school, it was played on our community radio station and it featured as the backing for a promotional video which the mentoring program still uses. It was called "When I Dream (I can do anything)."
The words I used to introduce the kids to the idea of dreaming and imagination were these.
"Nothing has ever been created, no masterpiece painted, no song given voice, no discovery unveiled, without someone, somewhere, who had a dream."
[Hide Full Comment]Janne Henn
this write up made think about the creative childhood of mine which I have decided to dust it new
Oh yes....let's pretend1
Walt Disney taught me an elephant can fly, and a little wooden puppet can wish upon a star and become a human boy. Some time along the way, most of that good stuff was lost by the wayside. I want it back !