"Den nåværende tilstanden av verdensomspennende angst, som er karakteristisk for alle store perioder med radikale overganger, må gi plass til et uttrykk for dynamisk håp og tro på evnen til den menneskelige familien, spesielt dens ungdom, til å bygge en ny jord, et mer humant fellesskap, en fremtid åpen for større glede og mer kreativ tilblivelse."
Denne uttalelsen er dristig gjenklang i dag, og ble skrevet på en samling av åndelige ledere på 30-årsdagen for FN, 24. oktober 1975.
Da samlingen gikk mot slutten, ledet bror David Steindl-Rast gruppen i meditasjonen nedenfor. Det ser ut til å passe i dag, på tampen av den internasjonale fredsdagen 2016 , å dele denne invitasjonen til å "stå med ærbødighet på det felles grunnlaget for den menneskelige søken etter mening, side om side med alle som noen gang har stått på denne bakken i deres søkende tanke, i deres feiring av skjønnhet, i deres dedikerte tjeneste."
Søstre og brødre i Ånden:
Vi har vært vitner til en viktig og dypt rørende begivenhet, viktig ikke bare for oss som var vitne til den, men også for historien til FN og så for hele menneskefamilien.
Det er bare passende at vi ønsker å feire avslutningen av denne store begivenheten med en takknemlig hjertebevegelse.
Men det ville ikke være nok om noen uttalte en velsignelse eller bønn foran deg. Vi må gjøre denne takknemlige gesten av hjertet sammen i dette øyeblikk. Jeg inviterer deg til å gjøre dette.
Siden vi virkelig er ett i hjertet, burde vi være i stand til å finne et felles uttrykk for Ånden som beveger oss i dette øyeblikk. Men mangfoldet av språkene våre har en tendens til å splitte oss. Likevel, der ordspråket svikter, hjelper det tause språket av gester til å uttrykke vår enhet. Ved å bruke dette språket, la oss reise oss og stå.
La vår oppstandelse være uttrykket for at vi reiser til denne anledningen i dyp bevissthet om hva det betyr.
La vår standpunkt være en oppmerksom gest: oppmerksom på bakken vi står på, den ene lille tomten på denne jorden som ikke tilhører én nasjon, men til alle nasjoner forent. Det er et veldig lite stykke land, faktisk, men det er et symbol på menneskelig enighet, et symbol på sannheten om at denne stakkars, mishandlede jorden tilhører oss alle sammen.
Mens vi står, la oss da, som planter som står på en god jord, synke våre røtter dypt inn i vår skjulte enhet. Tillat deg selv å føle hva det vil si å stå og utvide dine indre røtter.
Med rot i hjertets jord, la oss utsette oss for Åndens vind, den ene Ånden som beveger alle som lar seg bevege. La oss puste dypt pusten fra den ene Ånden.
La vårt ståsted vitne om at vi tar et standpunkt på felles grunnlag.
La vår stilling være et uttrykk for ærbødighet for alle dem som før oss har tatt et standpunkt for menneskelig enhet.
La oss stå med ærbødighet på bakken av vår felles menneskelige bestrebelse, og slutte oss til alle de som stod på denne bakken, fra den første formgiveren av verktøy til ingeniørene av de mest komplekse maskiner og institusjoner.
La oss stå med ærbødighet på det felles grunnlaget for den menneskelige søken etter mening, side om side med alle som noen gang har stått på denne grunnen i deres søkende tanke, i deres feiring av skjønnhet, i deres dedikerte tjeneste.
La oss stå i ærbødighet foran alle de som på vår felles grunn reiste seg for å bli regnet, reiste seg – og ble hugget ned.
La oss huske på at å stå opp slik vi nå har stått opp innebærer en vilje til å gi sitt liv for det man står for.
La oss stå i ærefrykt foran de tusener på tusener – kjente og ukjente – som har gitt livet sitt for den felles sak for vår menneskelige familie.
La oss bøye hodet. La oss bøye hodet for dem.
La oss stå og bøye våre hoder, for vi står under dom.
Vi står under dom, for "En er den menneskelige Ånd." Hvis vi er ett med heltene og profetene, er vi også ett med de som forfulgte og drepte dem. Ett med håndlangerne som vi er ett med ofrene. Vi deler alle herligheten over menneskelig storhet og skammen over menneskelig svikt.
Tillat meg å invitere deg nå til å fokusere tankene dine på den mest umenneskelige ødeleggelseshandlingen du kan finne i ditt minne. Og ta nå dette, sammen med all menneskelig vold, all menneskelig grådighet, urettferdighet, dumhet, hykleri, all menneskelig elendighet, og løft det hele opp, med hele ditt hjertes styrke, inn i strømmen av medfølelse og helbredelse som pulserer gjennom verdens hjerte – det senteret der alle våre hjerter er ett. Dette er ingen lett gest. Det kan nesten virke for vanskelig for noen av oss. Men før vi kan nå og tappe med våre dypeste røtter denne felles kilden til enighet og medfølelse, har vi ennå ikke hevdet i våre egne hjerter den enhet som er vår felles menneskelige fødselsrett.
Når vi står fast, i denne enhet, la oss lukke øynene.
La oss lukke øynene for å bringe hjem til oss selv vår blindhet når vi møter fremtiden.
La oss lukke øynene for å fokusere tankene våre på det indre lyset, vårt ene felles lys, i hvis lysstyrke vi skal kunne gå sammen selv i mørket.
La oss lukke øynene som en gest av tillit til veiledningen til den ene Ånden som vil bevege oss hvis vi åpner våre hjerter.
«En er den menneskelige Ånd», men den menneskelige Ånd er mer enn menneskelig, fordi menneskets hjerte er uutgrunnelig. I denne dybden la oss stille synke våre røtter. Der ligger vår eneste kilde til fred.
Om et øyeblikk, når jeg vil invitere deg til å åpne øynene dine igjen, vil jeg også invitere deg til å vende deg i denne Ånden til personen ved siden av deg med en fredshilsen. La vår feiring kulminere og avsluttes med denne gesten, hvorved vi vil sende hverandre ut som fredens budbringere. La oss gjøre dette nå.
Fred være med dere alle!
Denne meditasjonen ble ledet av bror David Steindl-Rast ved en samling av åndelige ledere ved FNs 30-årsjubileum, 24. oktober 1975.
COMMUNITY REFLECTIONS
SHARE YOUR REFLECTION