Hjerteslaget Til En Tromme

Det var en fyr som het Ken, en hjemløs mann i Half Moon Bay, der vi bor. Han hadde bodd under broen i Main Street. Han bodde i bilen sin og laget treskjæringer. Så han hadde alle treskjæringene sine stilt opp der borte under broen, og han hang bare der ute om dagen.

På den tiden hadde jeg nettopp gått gjennom en veldig smertefull skilsmisse, livet mitt var bare litt urolig. Jeg følte meg veldig urolig og ulykkelig, og lurte på hva jeg skulle gjøre, hva som skulle skje med livet mitt.

En gang gikk jeg langs Main Street med sønnen min, Adam, som på den tiden var rundt 12 eller 13 år gammel. Han hadde akkurat begynt å bli interessert i trommer.

Han sa: «Pappa, jeg vil vise deg en av trommelærerne mine.»

Jeg sa: «Selvfølgelig.»

Så tar han meg med over, under broen, der Ken er. Og han sa: «Jeg lærer tromming av Ken.»

Jeg sa: «Hva?! Lærer du tromming av denne hjemløse fyren som bor under broen?»

Han sa: «Ja, kom ned og se.»

Jeg var ikke så fornøyd med det hele, men jeg kom ned og møtte Ken. Og jeg fikk høre historien hans.

Ken hadde vært lærer på videregående skole i Redwood City i nærheten, og livet hadde kastet noen problemer over ham. Han mistet jobben, han mistet ekteskapet, han mistet hjemmet sitt, han mistet alt. Han hadde ingenting.

Men mens jeg satt der under broen med Ken, la jeg merke til at han var veldig rolig. Han virket som om han hadde det bra. Livet var rett og slett vakkert.

Jeg spurte: «Ken, hvorfor føler jeg meg så ulykkelig med livet mitt? Jeg har så mye, og du har ingenting. Hva skjer? Hvordan kan du være så lykkelig med livet ditt?»

Ken dro frem en tromme og begynte å slå på den.

Han sa: «Dette er hjerteslaget som alltid er til stede. Vårt eget hjerteslag; våre livs hjerteslag.»

Og han begynte å spille tromme.

Så setter Adam seg ned – du vet, da han var 12 år gammel – og begynner å spille tromme også. Han var til stede. Og når han var til stede, viste det seg for ham på grunn av trommeslagene – det var den grunnleggende hjerterytmen.

Så Adam ble en del av en gruppe barn som dro ned under broen hver tirsdag kveld og spilte trommer sammen med Ken. På det tidspunktet følte jeg meg helt fint med det. Alle de andre foreldrene til barna følte seg også bra. Vi var sikre på at barna var i gode hender.

Adam og vennene hans lærte om å kontakte det grunnleggende hjerteslaget.

Spol frem omtrent 20 år.

Hva gjør Adam nå? Han er musikklærer i San Francisco. Han går på skoler i alle mulige nabolag. Han sier at det noen ganger er veldig kaotisk, spesielt i de fattige nabolagene. Noen av barna er hjemløse, eller de er ikke sikre på hvor foreldrene deres skal være; det skjer så mye i disse barnas liv. Og måten han lærer barna å spille trommer på, er at han går inn i rommet. Så, i stedet for å stille seg opp foran rommet og instruere dem – i stedet for å si: «Her er hva musikk handler om. Her er C-skalaen. Her er D-skalaen.» – sitter han bare i rommet og ser på barna løpe rundt og kaste ting på hverandre og gjøre det de gjør.

Så begynner han å slå på trommen.

Etter hvert begynner barna å spille trommer. Og de finner rytmen som holder dem sammen. Det er slik han starter musikktimene sine.

Han fortalte meg om en jente som faktisk er hjemløs og ikke vet hvor faren hennes er, og moren hennes har noen problemer. Ingen i familien deres har fullført videregående skole. Hun begynte å spille fiolin og er veldig spent. Hun vil gå på universitetet og bli musiker. Og han oppmuntrer henne.

Der er Ken, fortsatt under broen i Half Moon Bay. Han er ikke opptatt av å fortelle om hva livet har gjort med ham. Han er bare med på nåtidens hjerteslag.