Hvordan Sinnet Kan Helbrede Hjertet

Tara Bennett-Goleman og Daniel Goleman forklarer vitenskapen bak «tankehvisking» – en teknikk for å overvinne selvdestruktive tankevaner.

Tara Bennett-Goleman og ektemannen Daniel Goleman danner et slags intellektuelt drømmelag – et team som nesten utelukkende er opptatt av følelser.

I bestselgende bøker som *Emosjonell intelligens* og *Sosial intelligens* har Daniel Goleman lagt frem den kognitive vitenskapen og teoriene bak våre følelser og sosiale interaksjoner. I sitt arbeid som psykoterapeut og i sin bestselgende bok *Emosjonell alkemi* har Bennett-Goleman anvendt disse teoriene for å overvinne selvdestruktive tankemønstre og forbedre våre relasjoner.

Nå har Bennett-Goleman utgitt en ny bok som heter *Mind Whispering: A New Map to Freedom from Self-Defeating Emotional Habits* . I den bygger hun på teorien beskrevet i *Emotional Alchemy* for å anvende mindfulness for å overvinne de inngrodde emosjonelle vanene som kan skade forholdene våre.

Jeg snakket med Bennett-Goleman og Goleman nylig, rett etter et verksted de hadde holdt på Spirit Rock Meditation Center i Woodacre, California, om «tankehvisking».

Jill Suttie: Hva er egentlig tankehvisking?

Tara Bennett-Goleman: Tankehvisking er en integrering av østlig og vestlig psykologi, nevrovitenskapen om vaneendring og prinsipper fra hestehvisking, og skaper et nytt kart over det emosjonelle sinnet. Det trekker på mindfulness, kognitiv terapi og buddhistisk psykologi for å gjenskape selvdestruktive vaner. I Tankehvisking beskriver jeg et spekter av væremåter – vanemessige måter vi tenker, føler, handler og samhandler på – som spenner fra det selvdestruktive til det positive området der vi er på vårt beste i hverdagen og utover det, til en modus for sinnsro, visdom og medfølelse.

Daniel Goleman: Tankehvisking hjelper oss å identifisere våre væremåter, spesielt de som er bygget rundt selvdestruktive vaner. Dessverre sitter mange av oss fast i disse. Taras bok nevner et halvt dusin væremåter: En er hentet fra hestehviskingsmodellen (rovdyrlignende/byttedyrlignende modus), en annen fra utviklingspsykologi og tilknytningsteori (engstelig/unngående modus), og en annen fra buddhismen (å være knyttet til ting du liker eller motvillig til det du ikke liker), for eksempel.

Modusene er på et spektrum – det finnes et selvdestruktivt spekter, men så finnes det et positivt, sunt spekter. Alternativet til å enten være engstelig eller unngående er å være trygg, og forskningen viser at hvis vi er i den trygge basen, er vi mer åpne, empatiske, generøse og medfølende. Den trygge modusen hjelper oss å få kontakt med andre.

JS: Hvorfor hestehvisking? Hva kan hester fortelle oss om å endre negative tankemønstre og skape bedre forbindelser?

TBG: Da jeg jobbet med å utvikle denne nye sinnsmodellen for tankehvisking, jobbet jeg samtidig med hestehviskeren Bob Sadowski, som ga meg timer med hesten min. Mens jeg skrev om hvordan følelser enten kan forbinde oss eller koble oss fra, lærte jeg det samme i felten med hestehvisking.

Hestehvisking viser deg hvor annerledes det er å oppføre seg og kommunisere fra et sted med tilknytning snarere enn frakobling, og hvor mange antagelser vi gjør om hvordan et annet vesen opplever verden.

I menneskelige relasjoner må vi være bevisste på hvor forskjellige vi alle er, og vi må anstrenge oss for å forstå og føle empati med hvordan andre ser ting, og ikke bli så reaktive. Hvis vi gjør dette indre arbeidet med våre egne moduser, er det mindre sannsynlig at vi ser verden gjennom disse betingede linsene.

JS: Men når folk er i tankesett eller moduser som er selvdestruktive, ser det ikke alltid ut til at de ser sin egen forvrengte tenkning.

DG: Det har å gjøre med nevrovitenskapen bak vanedannelse. Noen av disse vanene kan ha tjent som mestringsmekanismer for vanskelige situasjoner tidligere i livet. Når vi utvikler en vane, bytter hjernen fra aktiv læring – som er basert i det prefrontale området – til vanemessig respons – som er basert i basalgangliene, utenfor vår bevisste bevissthet. Disse vanene vil aktiveres automatisk når den rette triggeren eller signalet dukker opp, uten at vi er klar over det. En av de viktigste tingene Tara har gjort er å utvikle mindful vaneendring, der mindfulness utvikler en innstilt og kritisk bevissthet som gjenkjenner disse vanene som normalt er vanskelige å se.

TBG: Det er også gripende å høre historier fra folk som Paula Green, som jobber med konfliktløsning. Hun reiser til krigssoner og deler av verden der det er konflikt, og folk ikke vil snakke med hverandre. Men de stoler på henne. Så hun vil møte disse gruppene mennesker og lytte til historiene deres, deres vanskeligheter, deres fiendtlighet mot hverandre. Hun vil få begge sider til å sitte i samme rom med henne, og noen ganger vil hun høre dem lure: «Hvordan kom vi hit?»

Disse emosjonelle vanene har sitt eget liv – de er som usynlige marionetter i sinnet. Derfor er det veldig viktig ikke bare å være bevisst på og anerkjenne disse mønstrene i tankene våre, men å endre dem før de blir drivkreftene for valg.

JS: Hva tror du kognitiv vitenskap har å fortelle oss om hvordan negative tankemønstre endres?

DG: Det er derfor Tara har blandet mindfulness med østlig og vestlig psykologi. Som Tara sier, forvrenger automatiske tanker virkeligheten. Kognitiv terapi og mindfulness trener sinnet ditt til å oppfatte ting mer nøyaktig, noe som fører til klokere valg.

TBG: Det krever også medfølelse for deg selv og andre. I tradisjonell hestetrening – eller det som kalles å «brekke en hest» – brukes makt og kontroll, noe som kan få en hest til å gjøre det du vil, men det kan skade forbindelsen. I hestehvisking samarbeider du med hesten og veileder den forsiktig gjennom læringsprosessen. Vi må lære å gjenskape disse vanene på en mildere måte.

JS: Mange i disse dager ønsker raske løsninger på sine emosjonelle problemer. Hvordan inspirerer du folk til å legge ned arbeidet med å endre sine negative tankesett?

TBG: Vel, for det første føler jeg ikke at jeg kan forandre noen med mindre de er villige og ønsker å forandre seg selv. Det må virkelig komme innenfra.

Men det er ikke en rask løsning. Det krever mye grundig arbeid. En person kan trenge støtte, eller de kan gjøre det arbeidet selv. Det hjelper å ha et kart som veileder deg. Og det hjelper å ha gode venner eller folk som virkelig bryr seg. Det er viktig at arbeidet ikke bare skjer på et kognitivt eller atferdsmessig nivå, men at hjertet virkelig blir tatt vare på. Fordi når vi begynner å endre disse vanene, begynner det å omdefinere vår oppfatning av oss selv, vår verden og våre relasjoner.

DG: Hvis du for eksempel har en tendens til å være i den aversive modusen, er du den typen person som alltid nedlegger veto mot alt, som alltid ser det negative og aldri det positive. Hvis du er en leder på jobb og du er den typen sjef som alltid gir F og aldri gir A, og du er veldig kritisk, er det veldig demoraliserende. Og det er en emosjonell vane eller modus som ikke bare er selvdestruktiv, men den fremmedgjør menneskene rundt deg og skader målet til hele organisasjonen.

JS: Hvis du kunne lede psykologisk vitenskap de neste ti til tjue årene, hvilke spørsmål ville du ønske å se svar på?

TBG: Jeg tror at praksisen med utforskning og undersøkelse – bevisst undersøkelse – virkelig kan hjelpe forskere til å komme mer ut fra sin egen personlige erfaring når de forsker. Da folk pleide å gjøre det for mange år siden, forteller nevroforskeren Richard Davidson meg, ble det kalt klok vitenskap.

DG: Tara refererer til det som kalles å integrere førstepersonsvitenskap og tredjepersonsvitenskap, noe de snakker om ved Mind and Life Institute . Når du undersøker menneskelig erfaring – din egen erfaring og andres erfaringer – bruker du deg selv, ditt eget førstepersonsperspektiv, til å stille spørsmål. Vanligvis ser vitenskapen bare på ting fra et tredjepersonsperspektiv, og det kan bli veldig adskilt fra hva folk faktisk opplever.