Banankake Og Total smerte: Hva London lærte Meg Om å være Menneske

Refleksjoner om kommunikasjon, medfølelse og stille omsorg fra Kerala til Storbritannia.

-------

En ettermiddag i Walthamstow

En ettermiddag i Walthamstow, hvor jeg bodde hos en venn, gikk jeg inn i et lite lokalt supermarked og hilste på butikkeieren. Han het Fawad. I løpet av få minutter var vi dypt oppslukt av en samtale – han var fra et land ikke så langt fra mitt, et land formet av flere tiår med konflikt og motstandskraft. Fawad snakket om hjemmet, om hvor mye det hadde forandret seg. Han fortalte meg at kriminaliteten hadde sunket så mye at selgere nå kunne la handlevognene være uten tilsyn om natten. «Du finner dem intakte neste morgen», sa han med stille stolthet.

Men så snakket han også om de vanskelige endringene – hvordan unge jenter ikke lenger fikk gå på skole, hvordan hverdagen hadde blitt innsnevret under økende restriksjoner. Vi snakket åpent og varmt, menneske til menneske.

Senere, da jeg delte dette møtet med noen lokale venner, advarte de meg forsiktig: «Det er ikke sånn ting fungerer her. Storbritannia er et veldig privat sted. Du kan ikke snakke med fremmede på den måten – det er ikke passende.»

Jeg ble overrasket. Var det galt av meg å delta i den slags menneskelig utveksling? Blir åpenhet nå ansett som påtrengende?

En banankake og en mild motbevisning

Allerede neste morgen skjedde det imidlertid noe vakkert. Vennen min sin britiske nabo – en snill, hvit herremann – banket på døren med en varm banankake som kona hans nettopp hadde bakt. Ikke bare kom han med kaken, men han ble igjen for å prate. Vi snakket om alt og ingenting, og det føltes naturlig. Jeg tenkte: så kanskje det ikke handler om «britiskhet» eller «indianskhet».

Kanskje vennlighet ikke har noen nasjonal etikette. Kanskje medfølelse, som samtale, bare trenger en liten sprekk av åpenhet for å flyte.

Brighton: To etasjer, to byrder, ingen ord

Senere i Brighton bodde jeg hos en annen venninne – en frivillig mekler i kommunen. Den uken hadde hun deltatt på et konfliktløsningsmøte mellom to naboer som bodde i kommunale leiligheter – en oppe, en nede.

Oppe i andre etasje bodde en kvinne som tok seg av sin syke, sengeliggende mor på heltid. Nedenfor bodde en mor til et autistisk barn som ofte skrek og gråt høyt. Støyen forstyrret kvinnen oppe så mye at politiet og sosialtjenesten hadde blitt tilkalt flere ganger.

På møtet sa venninnen min: «Alt jeg gjorde var å lytte.» Hun lot begge kvinnene snakke. Hun hørte utmattelsen deres, smerten deres, frykten deres. «Det kom tårer,» fortalte hun meg, «men noe forandret seg.» Det som slo meg var dette: disse kvinnene bodde bare noen meter fra hverandre. Begge var omsorgspersoner. Begge overveldet. Men de hadde aldri snakket med hverandre. Ikke én gang. Tenk om de, i stedet for å eskalere problemet, hadde delt en samtale. En kopp te. En tåre. Et forståelsesfullt ord.

Medfølelse utover klinisk behandling

Disse øyeblikkene fikk meg til å reflektere over hvorfor jeg i utgangspunktet kom til London. Jeg hadde snakket på St. Christopher's om «total smerte» – et konsept som ikke bare omfatter fysisk ubehag, men også de emosjonelle, sosiale og åndelige lagene av lidelse.

I Kerala har vi tilpasset denne modellen til å være samfunnsledet og kultursensitiv. Men det jeg innser nå er at total smerte ikke er begrenset til de som dør. Den er overalt.

Hos kvinnen som er utmattet av omsorgen.

Hos moren som ikke klarer å stilne barnets nød.

Hos mannen som er milevis hjemmefra, bærende på en stille nostalgi for landet han forlot.

Hos de som vil snakke, men ikke vet hvordan, og hos de som er redde for å lytte.

Risikoen for å miste ørene våre

Vi lever i en verden der individualisme ofte hylles, og privatliv – selv om det er svært viktig – kan noen ganger bli en barriere snarere enn en grense.

Ensomhet er selvfølgelig ikke alltid en sorg; for noen er det å være alene et valg, til og med et fristed. Ensomhet er tross alt dypt personlig – det som føles isolerende for én, kan føles avslappende for en annen.

Men jeg er bekymret for at hvis medfølelse bare læres i kliniske settinger – eller bare assosieres med livets slutt – risikerer vi å miste den der den trengs mest: i de vanlige rytmene i hverdagen.

Hvis vi ikke lærer barn hvordan de skal lytte, hvordan de skal holde fast ved andres følelser, hvordan de skal sitte med ubehag, kan vi oppdra en generasjon som vet hvordan de skal fungere, men ikke hvordan de skal føle.

Vi er i bunn og grunn sosiale skapninger – ikke bare skapt for å overleve, men for å sameksistere. Og sameksistens krever mer enn tilstedeværelse. Det krever at vi legger merke til hverandres smerte.

En avsluttende refleksjon

Det som startet som en profesjonell reise, ble for meg en rekke dypt personlige lærdommer.

Jeg kom til London for å snakke om omsorgssystemer, om palliative modeller. Men det jeg bærer med meg tilbake er noe enklere: en samtale med en butikkeier, et stykke banankake, stillheten mellom to naboer som sliter.

Dette er ikke ekstraordinære øyeblikk. Men kanskje er medfølelse aldri det. Det handler ikke om store gester. Det handler om å holde rom – for historier, for sorger, for hverandre.

Det er også palliativ behandling. Og det, tror jeg, er den behandlingen verden trenger mest akkurat nå.