Han kjøpte Et Hus Til 500 Dollar I Detroit. Men Det Handlet Aldri Om huset.

En ung hvit mann flyttet inn i et svart nabolag for å reparere et smuldrende hus og oppdaget hva som virkelig overskrider forskjeller.

Hvordan kan en ung hvit mann uten tro på politikken finne en vei til å gi meningsfull hjelp i kampen for rase- og klasserettferdighet, og også i å lege det som splitter folket i disse USA? På mange måter er det temaet for Drew Philps memoarer om å være en hvit millennial som vier livet sitt til å kjøpe, pusse opp og bo i et forlatt hus i et fattig, svart nabolag i det snart konkursrammede Detroit.

Den mest gripende scenen fra «A $500 House In Detroit» begynner når en nabo og venn av Philp kjører opp i en pickup og ber ham hoppe inn. «Terrys' hus skal auksjoneres ut», sier vennen hans Woods, en annen hvit mann, men en som har den gode troen at han flyttet til nabolaget for rundt 20 år siden.

Familien Terry er svarte naboer som bor bak Philp. Fru Terry er en av de første i nabolaget som rekker ut en vennskapshånd til Philp. Nå, forteller Woods Philp, har hennes eldre ektemann demens og, uten at hun vet det, havnet han på etterskudd med boliglånsbetalingene. Fru Terry vet ikke engang at familiens hus snart skal selges av banken (1 av 4 hjem i Detroit har vært utsatt for tvangssalg).

Der, i førerhuset på pickupen, spør Philp: «Når skal du fortelle henne det?» Leserne lurer et øyeblikk på om Philp kanskje bare vil avfeie naboens problem.

Én av fire boliger i Detroit har blitt tvangssolgt.

Woods svarer: «Jeg ville snakke med deg først. Jeg har en idé. Har du penger?» Woods myker opp bakken for å sette Philps oppriktighet på prøve. Er Philp bare i ferd med å gjenoppbygge et hus, eller er han virkelig en engasjert del av fellesskapet av mennesker som håper å gjenoppbygge og helbrede Detroit? For hvis det er sistnevnte, er det ikke et alternativ å ignorere naboens problemer.

Vennskapet mellom Philp og bestemoren fru Terry, hvis familie har bodd i nabolaget i generasjoner, er et viktig tema i Philps historie. Forholdet startet da fru Terry, etter å ha sett Philp svette over gjenoppbyggingsarbeidet, vinket ham bort og tilbød ham en flaske kald Gatorade. Hun inviterer Philp til en familiegrillfest, men han går ikke fordi han er beskjeden over oppfatningen av ham som en hvit inntrenger i et svart nabolag, og hun kler ham ned for ikke å komme. På en måte blir hun hans velkomstkomité i nabolaget, og Philp blir snart den eneste hvite personen på familiesammenkomstene hennes.

Frem til Philp får vite om tvangsauksjonen, er forholdet hans med fru Terry rett og slett en hjertevarmende historie om den langsomme nedbrytningen av mellommenneskelige hindringer knyttet til rase og klasse mellom naboer. Nå blir imidlertid spørsmålet for Philp om han virkelig er en nabo i ordets «behandle din neste som deg selv»-forstand, eller bare er en hvit, liberal, velgjørende (mer eller mindre) fattigdomsturist?

«Politikken kom ikke til å fikse ting lenger.»

For å gjøre dilemmaet verre, er Philp selv ganske fattig på penger. Han bor i det forlatte huset han kjøpte for 500 dollar. Det var fylt med søppel fra okkupanter da han flyttet inn, og i et par år har han klart seg uten varme og innlagt vann mens han har jobbet småjobber for å tjene penger til å pusse opp huset.

Hva gjorde han der? Å være en del av «frøet til noe helt nytt og revolusjonerende for byområder», skriver han. Han minner oss om desimeringen av Detroit, tapet av demokratiet til statsutnevnte administratorer, og tappingen av rikdommen fra svarte innbyggere og rett til hvite bankfolk.

Philp skriver om hvordan millennials vant valget av sin mann – Obama – «og han hadde skuffet oss» (fordi, skriver Philp, ingen på planeten kunne gjøre om det vi kollektivt hadde gjort gjennom flere tiår). «Politikk kom ikke lenger til å fikse ting. Vi måtte gjøre det selv.»

Det er selvsagt ikke helt sant. Politikk er en del av løsningen, men bare en del av løsningen. En annen del av løsningen er hvordan vi velger å leve som kultur. Hvordan vi lever som kultur bestemmes av sammenslåingen av hvordan vi velger å leve som individer. Og som individ ønsket Philp å være en del av gruppen mennesker som prøvde å gjenoppbygge Detroit.

Det finnes et potensial for oss alle til å forvandle oss selv på en meningsfull måte.

Det finnes selvfølgelig mange bøker av svarte forfattere som er mye viktigere og fortjener oppmerksomhet når det gjelder historiene om å løfte opp svarte samfunn. Men jeg tror ikke det er det Philps bok handler om. Den handler om en hvit mann som prøver å finne en nyttig plass i den interrasiale, interklasse-, interetniske, interkjønnede og interseksualitetsmessige kampen for rettferdighet, likhet og – ja – kjærlighet.

Etter den første kulden og den avsluttede vinteren i det uoppvarmede huset sitt, innser Philp at målet hans ikke var å bygge et nytt hus. Det var å forandre seg selv ved å bygge et nytt hus. «Målet var ikke å bygge en ny by. Det var å forvandle oss selv ved å bygge en ny by.»

Det er antydningen om at det finnes et potensial for oss alle til å meningsfullt forandre oss selv som gjør at Woods kommer til Philps hus og utfordrer ham til å glemme å bruke de beskjedne sparepengene sine på å fikse huset sitt, og i stedet bruke dem på å hjelpe fru Terry med å flytte.

Jeg skal ikke avsløre slutten for dere. Men jeg skal fortelle dere hvorfor det skjer. Det Philp gjør er ikke fordi Philp er en idealistisk ung, hvit fyr som vil bli kvitt privilegiumsskammen sin ved å hjelpe svarte mennesker. Det er fordi etter alle de uoppvarmede vinterdagene og alt det arbeidet og alle de grillfestene og all den navigeringen i forskjeller og å finne fellestrekk, hadde Philp og fru Terry blitt venner.

Philps bok gir oss et glimt av en verden som ikke ble reddet ved å prøve å gjøre det rette. Men ved å gjøre det rette fordi vi har jobbet for å overskride forskjellene våre og å kjenne og ta vare på hverandre på tvers av alle grenser – inkludert grensene mellom bakgårdene våre. Det er selvsagt ikke hele løsningen, men jeg vet at det er en del av den.