Hva døden Kan lære Oss Om Livet

Døden er en viktig alliert for å sette pris på livet. Jeg refererer ikke til en sykelig opptatthet av døden. Jeg mener snarere den følte bevisstheten om vår endelighet som fysiske vesener – en ærlig erkjennelse av den korte tiden vi har til å elske og lære på denne jorden. Kunnskapen om at kroppene våre uunngåelig vil dø, brenner gjennom våre tilknytninger til den verdige galskapen i vår sosialt konstruerte eksistens. Døden er en venn som hjelper oss å gi slipp på vår klamring til sosial posisjon og materielle eiendeler som en kilde til ultimat trygghet og identitet. En bevissthet om døden tvinger oss til å konfrontere hensikten og meningen med vår eksistens, her og nå.

De som har hatt nær-døden-opplevelser bekrefter at bevisstheten om døden kan være en kompromissløs venn som setter oss tilbake i kontakt med det som er viktigst. En vanlig følelse uttrykt av mange nær-døden-overlevende er redusert vekt på penger og materielle ting og en økt takknemlighet for naturen og det å elske andre mennesker. Dr. Kenneth Ring, en forsker på nær-døden-opplevelser, siterer en ung mann som hadde en nær-døden-opplevelse etter en alvorlig bilulykke. Som et resultat oppdaget den unge mannen at han utviklet en «bevissthet om at det foregikk noe mer i livet enn bare den fysiske delen av det ... Det var bare en total bevissthet om ikke bare det materielle og hvor mye vi kan kjøpe – i form av biler og sånt, eller mat eller hva som helst. Det er mer enn bare å konsumere livet. Det er et punkt hvor du må gi til det, og det er veldig viktig.»

Gandhi sa en gang: «Akkurat som man må lære kunsten å drepe i treningen til vold, må man lære kunsten å dø i treningen til ikke-vold.» Hvis vi skal leve ikke-voldelige og kjærlige liv, kan vi begynne med å akseptere vår egen død. En forståelse av at vi må dø vekker oss fra vår sosiale søvn og til realiteten i vår situasjon. Døden er en urokkelig partner i livet – en uunngåelig sikkerhet å presse mot når vi sorterer det viktige fra det trivielle i våre daglige liv. I denne forbindelse, vurder ordene til Nadine Stair fra Louisville, Kentucky, som var 85 år gammel da hun skrev: «Hvis jeg hadde livet mitt å leve om»:

Jeg skulle gjerne gjort flere feil neste gang. Jeg ville slappet av. Jeg ville blitt smidigere. Jeg ville vært dummere enn jeg har vært på denne turen. Jeg ville tatt færre ting seriøst. Jeg ville tatt flere sjanser. Jeg ville klatre i flere fjell og svømme i flere elver. Jeg ville spist mer iskrem og færre bønner. Jeg ville kanskje hatt flere faktiske problemer, men jeg ville hatt færre innbilte problemer. ... Jeg har vært en av de personene som aldri drar noe sted uten et termometer, en varmeflaske, en regnfrakk og en fallskjerm. Hvis jeg måtte gjøre det igjen, ville jeg reist lettere enn jeg har gjort.

Til slutt, vurder visdommen fra en nå stort sett glemt bok, skrevet i USA i 1877. På de avsluttende sidene beskriver «The Royal Path of Life» et perspektiv på livet som kommer fra en forståelse av døden. Selv om den er skrevet i en stil med grasiøs veltalenhet som stammer fra en tidligere tid, taler den tydelig selv i dag:

Intet kjønn spares, ingen alder unntas. De majestetiske og høflige veiene som monarker passerer, veien som de litterære mennene går, stien krigeren går, de fattiges korte og enkle annaler, alle fører til samme sted, alle ender, uansett hvor varierte rutene deres er, i det ene enorme huset som er innrettet for alle levende. ... Uansett hvilken æresposisjon vi har, er vi alle underlagt døden. ... Et riktig syn på døden kan være nyttig for å dempe de fleste av de uregelmessige lidenskapene. Slik kan vi for eksempel se hva grådighet fører til i gjerrigkisten; dette er mannen som aldri kunne bli tilfreds med rikdom; men se nå, noen få planker omslutter ham, og noen få kvadratcentimeter holder ham inne. ... Se konsekvensene av umåtelighet i fråtseren sin grav; se hans appetitt nå fullstendig mettet, hans sanser ødelagt og hans bein spredt.

Disse budskapene er klare. Vi kan ikke gjemme oss for døden. Dens omfavnelse vil fortære vår sosiale eksistens fullstendig. Stillinger, sosial posisjon, materielle eiendeler, seksuelle roller og bilder – alt må vike for døden. Dette betyr ikke at vi skal forlate vår materielle og sosiale eksistens. Snarere betyr det at ved å bevisst ære det faktum at vi er fysisk dødelig, blir vi dermed i stand til å trenge gjennom den sosiale pretensjonen, prangen og forvirringen som normalt tilslører vår følelse av hva som virkelig er betydningsfullt. En bevissthet om døden er en alliert for å fylle livene våre med en følelse av umiddelbarhet, perspektiv og proporsjoner. Ved å erkjenne dødens realitet kan vi sette mer pris på vår gave av livet.

Hvis du skulle velge døden som en alliert (som en påminnelse om hvor dyrebart hvert øyeblikk er), og hvis du skulle velge universet som ditt hjem (som en påminnelse om de fantastiske dimensjonene i vår eksistens), ville en kvalitet av livlighet, umiddelbarhet og gripende kraft naturlig gjennomsyre ditt liv fra øyeblikk til øyeblikk? Hvis du visste at du ville dø i løpet av noen timer eller dager, ville de enkleste tingene få en lysende og gjennomtrengende betydning? Ville hvert øyeblikk bli dyrebart utover all tidligere mål? Ville hver blomst, hver person, hver sprekk i fortauet, hvert tre bli et flyktig og aldri-til-å-gjenta mirakel? Enkelhet i livet bidrar til å bringe denne typen klarhet og verdsettelse inn i livene våre. På hvilke måter er en verdsettelse av døden en nyttig partner i ditt eget liv?