På Fellesskap

I går så jeg en øgle utvide seg i døden, assistert av maur. Sakte sluttet den å ligne en øgle. Med deres hjelp utviklet det seg til noe større enn seg selv. Jeg kunne ikke se bort.

Noen andre kan ha sett drap. En annen, maurens hurtighet. Men for meg føltes scenen hellig. Den dvelet i timevis under en palmebusk, hvor støv og skygger tyknet til en skiftende, dansende form på flisgulvet. Det var kjøligere der.

Jeg feide gårdsplassen. Hver gang jeg passerte, virket det som om kroppen min forandret seg – kjølig luft pusset huden min, en uhyggelig stillhet etter lemmene mine. Jeg kunne nesten høre en cello spille i det fjerne. Jeg følte meg invitert til en seremoni. En øgle som blir mer enn livet sitt.

Da jeg så øglen løse seg opp i noe utenfor seg selv, tenkte jeg på en annen form for tilblivelse – en jeg hadde vært vitne til i løpet av et år. Minnets frø er holdt i min venn, en frøsamler, som streifer rundt i verden med en lett gangart, en lene tilbake og massevis av historier i sekken.

Jeg var en gang en forferdet gartner, og så mine dyrebare tomatplanter visne til tross for min beste innsats. Hun, alltid vandrer, samler frø fra fjerne land – små kapsler av både dårskap og visdom. Hun fortalte meg en gang:

"Frøinnsamling lærer deg hvordan livet virkelig fungerer."

Tomatplantene mine, syke etter sin lange reise i en frøpakke, slet med å tilhøre. Jorden var fremdeles fremmed for dem. Landet, fortsatt ukjent. Mange overlevde ikke sin første eller andre generasjon. Men i disse øyeblikkene sendte deres lilla og gule årer ut en invitasjon – et nødrop.

Og så kom de. Bladlus. Kuttorm. Edderkoppmidd. Loppebiller. Trips. Gastropoder. Her svarer til og med afrikanske snegler på hvert nødrop – og det er mange.

De dagene første og andre generasjons tomatplanter overga seg, så jeg dem forvandle seg – sakte men sikkert – til møll og sommerfugler. Jeg så dem spre vingene og strømme – inn i nebbet til en dansende fluesnapper som venter i nærheten av hjemmet vårt hvert år fra september til oktober.

Slik har det alltid vært for meg.

Folk eksisterer i bakgrunnen; min forgrunn er det nåværende øyeblikket. Aldri tom. Alltid et lerret – sommerfugler. Tørkede blader. Kvister liker jeg å holde. Ormeavstøpninger som børster hælene mine. Et fuglekall. Det stille sjokket ved å møte en Shikra. En rackethaledrongo som dveler mens moren min spiser bursdagslunsj.

Slik kommer verden for meg. Jeg går inn i den menneskelige verden gjennom speilet til den mer enn menneskelige verden, og finner letthet i dens velkjente sikkerhet.

Jeg kan fortelle timene jeg har brukt på å klatre i trær, spore bark med fingrene. Men hvordan måler jeg øyeblikkene når jorden under meg viker for skjønnhet, for undring, for te?

Hvordan kvantifiserer jeg tiden jeg har stått som en stille vaktpost og ventet på regn sammen med tusen vesener som bare kan drikke når det faller?

Jeg venter med dem rett og slett fordi jeg liker deres selskap. Det er det mest naturlige samværet jeg vet om.

Før jeg elsket blomster, elsket jeg steiner.

Jeg har mine preferanser her også. Ild snakker til meg i en sulten knurring, noen ganger syngende fra hinsides en flamme. Men jeg har alltid tilhørt jorden. Til Sky. Til Vann. Brann har tatt sin tid å bli en venn.

I den mer enn menneskelige verden puster jeg bedre. Vinden krøller seg gjennom ribbeina, lungevevet omkranser smerten der knoklene mine holdt tett. En skjelving i brystet. Et stille sukk før jeg visste at jeg trengte en. Oppmerksomheten myker opp på kantene av bevisstheten min, og jeg blir pustet.

I går holdt en døende øgle, en mangokvist og det første sommerregnet meg fra et dvelende spørsmål: Er vi en voldelig art?

Jeg fant svaret mitt i sommer.

Sommer – et enkelt ord, men aldri det samme fra det ene øyeblikket til det neste. Den forferdelige varmen er ikke konstant. Ikke på tvers av dager, ikke på tvers av timer, ikke engang på tvers av landsbyer og byer. Her har somrene våre stemninger.

Solen synger ved middagstid. Men ikke alle middager brenner likt.

Noen dager, som i går, bar sommeren med dugg. Min mor og jeg prøvde å erte regnet fra duggen. Det fungerte – om kvelden, lenge etter at vi hadde gitt oss til fraværet.

Og så, når jeg ser dypt, forandrer alt seg.

Pusten min skifter først.

Men ved å komme hit, til denne pusten, tok en øgle, en kvist og minnet om et mangotre som en gang overså en dam. En dam hvor hegre hakket i vannhull. Der Jaladhara skitrende frosker ropte etter regn.

Gjennom den mer enn menneskelige verden finner jeg tryggheten til å se igjen – på menneskene som betyr noe for meg.

Faren min går inn på gårdsplassen. En patriark, men i mine øyne går han sakte i oppløsning til noe hinsides en forelder – spesielt med det perlehvite skjegget han har dyrket i flere måneder nå. Ikke lenger bare autoritetsbærer, men et verdig nærvær som utfolder seg på roligere, mer menneskelige måter.

Min forståelse av den menneskelige verden har alltid vært fragmentert, kablet gjennom ulike forestillinger. Jeg husker lettere tider, men det er den animerte verden som har stått som vokter for min fornuft.

I menneskeverdenen har jeg trengt konsepter.

Da jeg ikke klarte å forstå flyten deres, ble jeg sterkt reduksjonistisk, og krympet livet mitt til den minste mulige plass – og prøvde i det minste å være ufarlig. Men selv i den plassen ble jeg minnet om styrken til et sennepsfrø. Bortsett fra at jeg ikke er noe sennepsfrø. Jeg spruter annerledes. Jeg blomstrer annerledes. Jeg raser med verden – jager sentre, topper, sirkler, pyramider og slikt. Av og til kommer den myke kroppen min til sin egen mykhet, de listige musklene som henger rundt pusten på et dansende virvar av pinner og slikt.

Jeg ser med klarhet nå.

Jeg kan ikke leve uten forestillinger. Jeg kan ikke leve uten venner.

Jeg har brukt tid på metaforer. Noen kaller det mystikk. Men ingenting har vært så bekreftende som å la forestillinger oppløses og flyte. For at den ideen skal spire, har den trengt plass i meg.

I forgrunnen tilbyr den ruvende tilstedeværelsen av baldakiner utallige selskap.

Et enkelt tilbud – rotgrønnsaker kokt på kull, spist med knust chili. Den skarpe varmen fra capsaicin brenner tungen min - jordnær, fruktig, levende. Jeg tenker på papegøyen som ikke er sunget av chiliens ild, og jeg smiler.

Kvinnene i nabolaget passer på de som går forbi, og ser alltid etter vennskapskamper. De tre søstrene, tomme nesters, vinker til meg.

De husker alltid bedre tider på denne gaten.

"Dette stedet hadde ikke alle disse butikkene. Dette var hjem."

"Ser du de bygningene? En gang var det trær der. Det bodde aper på dem. Avsatsene var sømløse, i motsetning til nå!"

De sukker over fortiden og grubler over stillheten som omgir dem nå.

Jeg vet dette om dem.

De elsker å spise rotgrønnsaker med knust chili, som jeg gjør.

Jeg ser et felles latterglimt mens jeg vinker tilbake. Kanskje i dag vil jeg trenge en utvidet time på kanten som skiller eiendommene våre i "våre" og "deres".

Og vi skal sladre som sangfugler – bysladder, om rotgrønnsaker og slikt.

Dette er hemmeligheten jeg kjenner til invitasjoner.

Jeg har alltid sett min tilhørighet til den mer enn menneskelige verden som et svar på en invitasjon.

En kvist. En døende øgle. Det første sommerregnet.

Alt ringer, hvis jeg lytter.

Men i menneskeverdenen har jeg beveget meg annerledes. Som en forstyrrer. Kanskje fordi jeg aldri så det som en verden av invitasjoner. Med samme poengsum i tankene pleier jeg å jevne ut poeng, med eller uten å vite det.

Elvenes lidelse. Den gangen elva hostet plasten tilbake til strendene og rant videre, likegyldig, som om ingenting hadde skjedd.

Men alt svulmer opp, med plass til invitasjoner.

Dette er hemmeligheten jeg har kommet for å dvele i.

Man må forstå naturen til invitasjoner også i den menneskelige verden.

Så jeg legger dem ut – mine invitasjoner – ut i verden.

Og det blir latter.

Som pust, mellom meg og den Andre, uatskillelig.