En Nabos Godhet

[Følgende er en redigert utskrift av Preeta Bansals andel på en Awakin Circle i Santa Clara i desember 2017]

Akkurat i dag, på vei ned hit, fikk jeg beskjed om at en gammel familievenn hadde gått forbi i går. Når det gjelder temaet Small Graces , blir jeg minnet om livet hennes og historien hennes, og hvor mye det påvirket min og min families reise.

Foreldrene mine kom til USA fra India på 1960-tallet, sammen med den første bølgen av innvandrere fra India. Faren min kom til Kansas, det var der han tok sin doktorgrad. Seks måneder senere kom moren min med oss ​​tre barna -- søsteren min, broren min og meg. Vi var bare to, fire og fem år gamle.

Det var den aller første vinteren vi var i Kansas. Det var kaldt. Vi hadde ennå ikke tunge kåper. Foreldrene mine kom fra India, og vel, det tok litt tid for dem å finne ut av dette. De hadde ennå ikke et begrep om hvor kaldt det egentlig kunne bli i Midtvesten, så hver dag var en ny overraskelse. Vi hadde ennå ikke bil eller noe sånt, og faren min hadde ikke amerikansk førerkort ennå. Den gang var det få indianere overalt. Det var få brune mennesker, få svarte mennesker i universitetsmiljøer. Hvis du tenker tilbake på Amerika før borgerkrigen, var spørsmålet om slaveri ville bli tillatt i Kansas-Nebraska-territoriene en del av det som utløste starten på borgerkrigen. Det var Kansas på 1960-tallet, Jim Crow-lovene var i den helt nye fortiden i deler av dette landet, og det var fortsatt noe av den segregerte tankegangen og virkeligheten rundt.

Men uansett, faren min tok doktorgraden sin, og han gikk opp og ned den store bakken til og fra campus med jevne mellomrom. Denne bakken føltes enorm. Jeg synes egentlig ikke det er så veldig stort, men det føltes stort på den tiden, fra mitt to år gamle ståsted.

Siden jeg var to har jeg ikke gått på skolen, men min bror og søster gikk på skolen. Faren min gikk ned denne store bakken hver dag for å ta dem med på skolen, og så gikk han tilbake opp bakken for å gå til universitetet. Etter omtrent to eller tre uker med dette begynte denne kvinnen med sønnen som tilsynelatende gikk i min søsters førsteklasseklasse å legge merke til dem. En veldig kald og snørik dag da de ikke var kledd varmt nok for været, dro hun opp og sa: "Du vet, jeg ser deg gå hver dag. Kan jeg ta kan jeg ta med datteren din og sønnen din til skolen? Vil du ha skyss?"

Faren min svarte (til søsterens overraskelse): "Ja, det ville vært flott." Og så hoppet de i den varme bilen på en brutalt kald dag, og hun begynte å gjøre dette hver dag.

Hennes navn var Valerie. Og denne familien ble så kjær for familien min – jeg kan ikke engang begynne å beskrive den – i over 50 år nå, akkurat hvor mye de betydde for oss. Det begynte bare med denne lille handlingen med å tilby skyss, og så ble det bare ballong derfra, og hun og moren min ble veldig nærme hverandre.

Hun elsket indisk mat. :) Min mor kokte gul ab jamuns (indisk søtsaker), og den dag i dag sa hun: "Vel, hva med de goo-lobene ? Hvor er de goo-lobsene ?" :)

Hun ga moren min skyss for å handle mat, og moren min elsket å lage indisk mat til henne. Det var bare alle disse små utvekslingene mellom familiene våre. De hadde tre barn på omtrent samme alder som søsknene mine og meg. Vi ble bare utrolig nærme. Det har bare blomstret opp til dette utrolige vennskapet over så mange tiår. Og det har betydd så mye for familien vår gjennom disse 50 årene.

Jeg mener, når jeg tenker tilbake, er det bare bemerkelsesverdig at tilbake på midten av 1960-tallet begynte denne kvinnen å tilby kjærlighet på denne måten. I mars i år, 2017, da jeg hørte om skytingen av den indiske mannen i Kansas i det som siden har blitt beskrevet som en hatkriminalitet, tenkte jeg veldig godt på Val. Det faktum at hun for 50 år siden ville modellere kjærlighet og nåde på sin så naturlige og uanstrengte måte, og hvor vakkert det endte opp med å bli for familien min.

Det er så mange, så mange gjensidige små handlinger som på en måte gikk derfra.


De to familiene i 1969 i Lawrence, Kansas.

Den første julen vant broren min i barneskolen hans juletreet sitt for å ta med hjem over juleferien, og det virket litt magisk. Så hadde vi – denne hinduistiske familien i Kansas – et ekte juletre :) Jeg tror vi ler av det nå, og jeg spøker: "Jeg er sikker på at det ikke var tilfeldig at han vant juletreet." Uansett den gangen føltes det magisk. Men vi visste ikke hva vi skulle gjøre med det.

Vi satte opp dette juletreet, men var ikke kjent med skikkene rundt det. Val kom inn på julaften det året med gaver for å fylle plassen under treet! Hun var nisse det året, og da vi våknet var det bare helt utrolig. På det tidspunktet hadde vi nettopp vært i landet en kort stund. Og den dag i dag er strømpene Val ga oss i gave til vår første jul i Amerika, strømpene vi viser hver jul!

Det er alle disse vakre historiene.

Jeg fikk nettopp vite i dag at hun døde i går. Gjennom årene holdt familiene våre kontakt, men vi så hverandre ikke så ofte. Kanskje bare en gang i tiåret. Over tid var hun og mannen ganske skrøpelige, og de kunne ikke reise. Så vår personlige kontakt ble stadig mindre. Men de emosjonelle følelsene og forbindelsen forble alltid sterke og barna holdt kontakten.

Og det virkelig bemerkelsesverdige er at moren min -- for bare ti dager siden, plutselig hadde intuisjonen min: "Jeg må se Val", og hun og faren min dro for å besøke henne ganske spontant. Det hadde de ingen spesiell grunn til. Val var ikke syk. Hun ble bare, du vet, stadig mer skrøpelig. Men det var akkurat denne utrolige intuisjonen min mor hadde, og det fine er at hun og faren min kunne tilbringe tid med Val og nyte et siste besøk helt nylig. Og så hørte jeg i dag at Val nettopp gikk videre.

Vi er bare veldig takknemlige for de små velsignelsene, de små nådene, som familiene våre har utvekslet og hatt glede av gjennom årene.