Krista Tippett, vert: Sherry Turkle Grunnla Og Leder

By On Being

Jul 1, 2013 11 min read

Source: onbeing.org

Norwegian

• Available Languages
• English
• Amharic
• Arabic
• Basque
• Bengali
• Bulgarian
• Catalan
• Cherokee
• Chinese (PRC)
• Croatian
• Czech
• Danish
• Dutch
• Estonian
• Filipino
• Finnish
• French
• German
• Greek
• Gujarati
• Hebrew
• Hindi
• Hungarian
• Icelandic
• Indonesian
• Italian
• Japanese
• Kannada
• Korean
• Latvian
• Lithuanian
• Malay
• Malayalam
• Marathi
• Norwegian
• Polish
• Portuguese (Brazil)
• Romanian
• Russian
• Serbian
• Slovak
• Slovenian
• Spanish
• Swahili
• Swedish
• Tamil
• Telugu
• Thai
• Turkish
• Ukrainian
• Urdu
• Vietnamese
• Welsh

• ---

• More Languages (login required)
• Chinese (Taiwan)
• English (UK)
• Portuguese (Portugal)

nivå av angst med — jeg mener, jeg er faktisk besatt av å holde på e-posten min. Jeg orker ikke at innboksen min blir for stor, og jeg har ikke løst det. Men samtidig er jeg fysisk bevisst hvordan stressnivået mitt stiger med teknologien. Jeg kan ikke Facebook. Det gjør meg nervøs. Er det andre som meg der ute?

Ms. Turkle: Å, absolutt. Og faktisk gjør e-posten din deg nervøs, og du kommer sannsynligvis til å gå ekstremt langt for å takle den angsten ved å bruke mye tid på å ivareta den slik at den ikke gjør deg for engstelig til å fungere, til å håndtere den. Jeg mener, jeg sier at jeg sender e-posten min tre ganger om dagen. Det er mange timer fordi jeg tror vi nok er ganske like. Du vet, jeg kan få 600 eller 700 om dagen. Disse menneskene – du vet, jeg skal tilstå for lytterne dine – de 700 meldingene, de menneskene trenger virkelig ikke å skrive til meg. Du vet, de vil. Dette er bare folk som har tilgang til meg fordi jeg har en offentlig e-post og som har noe å si til meg og det er slik systemet fungerer nå.

Ms. Tippett: De trenger ikke alle å skrive til deg, og du trenger ikke å føle deg hensatt.

Ms. Turkle: Skyldig.

Fru Tippett: Greit, men det er en vanskelig ting. Så dette får meg til å tenke. Jeg hadde nylig en samtale med Anthony Appiah, som jeg tror du har sitert, en filosof. Han snakket om en av tingene teknologien har gjort er at den har tatt bort rollen som redaktør. Jeg mener, han snakket om hvordan vi sender våre meninger ut i verden nå og at det pleide å være denne redaksjonelle funksjonen som betydde en pause og det betydde å tenke og det betydde at det ikke var så mye rå følelser at ting ble redigert.

Nå tenker jeg på det du sa i begynnelsen at vi er i babyen, vi er i spedbarnsstadiene av denne teknologien. Jeg lurer på om en del av dette grepet du tar til orde for, av at vi blir selvbevisste om å bruke – forme teknologi for å tjene menneskelige formål, er at vi forhåpentligvis gradvis vil bli våre egne redaktører i form av at vi ikke nødvendigvis vil skrive den uvesentlige e-posten eller svare på den uvesentlige e-posten. Er det en del av prosessen vi er i?

Ms. Turkle: Absolutt, absolutt. Vi er i mellom verdener nå. Jeg behandler fortsatt e-post til meg som om det ble ansett som korrespondanse. Og jeg føler at jeg har et ansvar for å svare på korrespondansen min. Men jeg tror at etter hvert som vi blir mer sofistikerte, vil vi vedta et mer humant sett med regler, der vi vil tilpasse oss bedre til - vel, først og fremst, en ting vi vil gjøre er at folk ikke forventer umiddelbare svar. Jeg vet ikke hvordan det er for deg, men hvis jeg egentlig ikke svarer på en e-post innen noen få timer, blir folk sinte på meg. De vil si ting som "Leser du ikke e-posten din?"

Fru Tippett: Jeg lurer på om, når dette skjer, når vi tar en mer proaktiv holdning til å forme teknologi, være bevisste om det og, som du sier, forme teknologi for å hedre det vi har kjært, må du se folk ta forskjellige tilnærminger til dette. Jeg er nysgjerrig på om voksne og unge vil gjøre det på ulike måter og om det kan være noen spenninger vi må holde selv i våre ulike løsninger på dette.

Ms. Turkle: Vel, jeg tror at yngre mennesker har flere alternativer fordi de ennå ikke er i arbeidslivet.

Fru Tippett: OK.

Ms. Turkle: Så unge mennesker vil snakke om, "Jeg tar ferie fra Facebook" og gå avgårde til sommeren og komme seg ut av hele Facebook-scenen, hvor de føler et stort press for å opprettholde profilen. Fordi det er noe jeg synes er morsomt, jeg mener, jeg synes boken min er så morsom, men jeg kjenner virkelig forfatteren [ler]. Jeg mener, jeg leser deler av denne boken som gjør meg opprørt. Disse tenåringene beskriver hvordan, du vet, de prøver å holde profilen sin, de gjør seg selv tynnere.

Men så stresset med å holde profilen akkurat, du vet, du vil ikke gjøre dette, du vil ikke gjøre det, du vet, du vil ikke vise at du bryr deg for mye, men du vil ikke at det skal være for nonchalant fordi du ikke vil være som en slags slacker. Å, det er bare mye arbeid. Jeg intervjuer en fyr, og på et tidspunkt snakker han om alt arbeidet dette er. Han ser opp på meg og sier: "Jeg lurer på hvor lenge jeg må fortsette å gjøre dette?" Det er så tydelig for ham at...

Ms. Tippett: Det er en trøtthet i verden.

Ms. Turkle: Ja. Det er som om han umulig kan forestille seg at det er hvor lenge, hvor lenge? Så, jeg mener, de blir bare utslitte. Du vet, de må gjøre dette og leksene sine? Jeg mener, det er bare en ting til. Og komme på college? Så de vil droppe ut av Facebook fordi det bare er et helt annet prosjekt. Voksne kan virkelig ikke, hvis de har jobber, bare si «jeg kobler fra», siden så mange av oss har jobber der pluggingen egentlig er den viktigste måten vi er med hverandre på.

Fru Tippett: Vel, du vet, jeg erklærte en e-postsabbatsperiode i to måneder i fjor sommer.

Ms. Turkle: Virkelig? Hvordan gikk det?

Ms. Tippett: Vel, fraværet mitt sa: "Jeg tar en e-postsabbatsperiode. Hvis det haster, kan du ringe dette nummeret." Det gikk bra, vet du. Det gikk fint. Jeg kom tilbake og det hele startet på nytt, men verden gikk videre.

Ms. Turkle: Vel, jeg har kjent mange mennesker som erklærer e-post konkurs der du i utgangspunktet sier: "Det er 5000" - utgjør et tall - "Det er 10.000 …

Fru Tippett: I innboksen din?

Ms. Turkle: Ja. "Det er 10 000 meldinger i innboksen min; din er en av dem" - et lite program går gjennom - "og jeg kommer ikke til å gå gjennom disse meldingene. Hvis du har fortsatt forretninger med meg, vennligst send meg en ny e-post. Hvis ikke, kommer jeg ikke tilbake til din tidligere forespørsel. Jeg vil bare vurdere den transaksjonen, vet du, arkivert."

Ms. Tippett: Så jeg ønsker å snakke med deg om, men igjen i dette samme spedbarnsstadiet ser jeg interessante paradokser dukke opp. Vi holdt et offentlig forum om sivil diskurs etter skuddene i Tucson.

Ms. Turkle: Mm-hmm.

Fru Tippett: Vi hadde denne interessante opplevelsen i rommet, som vi kunne ha lagt opp annerledes, men det var rundt 100 personer og de ser alle rett frem og de ser på meg og det ender ikke opp med å bli en samtale.

Det endte opp med å bli en presentasjon og en frem og tilbake mellom meg og andre mennesker, og de samhandlet ikke med hverandre. På nett – i dette nettområdet var det utrolig interaksjon på gang, folk spiret ideer til høyre og venstre om handlingstrinn og hva de ville gjøre videre. Du vet, virkelig reagerer på hverandre og lærer.

Ms. Turkle: Jeg elsker det. Alle typer tverrkanaler og bakkanaler.

Fru Tippett: Rett.

Ms. Turkle: Det er flott, vet du, men å vite hvordan man gjør det og bli flink til å gjøre det, dette er kunsten og vitenskapen til det 21. århundres kommunikasjonskunst og vitenskap. Det må pleies og utvikles, og jeg tror det er problemet vi har hatt i utdanningen, der du vet, du setter opp muligheten for at folk skal ha WiFi i klasserommene, du setter dem i store forelesningssaler, og de handler [ler]. Du vet, jeg mener, var det bare fordi vi satte dem på WiFi at vi trodde de skulle sette opp spennende fora der de ville bringe ting til et høyere nivå?

Det ene universitetet etter det andre revurderer dette, og mens jeg går rundt i landet, du vet, vi snakker om det, vi ler av det fordi alle som er professorer i dag stort sett, du vet, et seniorfakultet var der da dette ble opprettet, og vi husker hva vi tenkte på, og nå står vi bak i klasserommene og ser på studentene våre, du vet, bestiller fra REI Sports på J Amazon og Crew. Du vet, vi tenkte ikke nok over det, så det er det jeg mener.

Fru Tippett: Så det er en del av oppveksten.

Ms. Turkle: Bare dette er en del av oppveksten. Bare fordi vi vokste opp med Internett, tror vi at Internett er voksent og det er det ikke.

Fru Tippett: Du vet, en av tingene som arbeidet ditt og lesingen du fikk meg til å tenke på, er at i denne oppvekstprosessen og denne endringsprosessen, er et naturlig rom for sorg også eller det vi mister, eller kanskje det er en del av også å lure på hva som er galt og ta tak i det.

Du vet, da du snakket om oppveksten og hele din verden åpnet opp på grunn av bøker du fant i en bokhylle og de tok deg et sted som familien din ikke ville ha tatt med deg eller de gjenstandene du snublet over, så lurer jeg på om barn i fremtiden vil snuble over livsendrende bøker på en annens Kindle? Er en del av denne prosessen også å si hva vi mister og at noe av det ikke kan komme tilbake eller til og med ønsker å komme tilbake, men bare merke tapet? Jeg vet ikke.

Ms. Turkle: Vel, jeg tror at en av tingene som fascinerer meg nå er spørsmålet om arv.

Fru Tippett: Vel, hva sa du? Hvor oppbevares minnene? Det er et stort spørsmål med all denne teknologien.

Ms. Turkle: Vel, det er et stort spørsmål i boken min er hvor minnene oppbevares. Dette er en stor bekymring for meg, for nå er dagens minneskap låst i noens harddisk, og det er heller ikke taktil. Det er heller ikke…

Fru Tippett: Den kan ikke legges i en boks i kjelleren.

Ms. Turkle: Det kan ikke legges i en boks. Egentlig er dette veldig alvorlig. Jeg har datteren min som nå skal bli 20, og jeg vil si at jeg har 14 år av livet hennes i esker og i trykte fotografier, vakkert laget utklippsbøker, kjærlig satt sammen. Så begynte hun å ta bildene. De var digitale. Og så fikk hun iPhone. Det var aldri en utskrift igjen, og det bare - vi gikk inn i en annen fase der vi har den på datamaskinene.

Fru Tippett: Jeg begynte nylig - så barna mine dro til Skottland med faren sin; bestemoren deres bor der. Det var en stor tur, og de skrev disse virkelig morsomme og innsiktsfulle e-postene til meg, og for første gang skrev jeg ut disse e-postene og la dem i esker. Jeg mener, det kommer ikke naturlig.

Ms. Turkle: Bra for deg.

Fru Tippett: Jeg tenkte, se, jeg vil at de skal lese disse e-postene om reisen til Skottland. Men du har rett. Hvis det hadde vært et brev, ville det bare automatisk blitt arkivert et taktilt sted.

Ms. Turkle: Bra for deg. Jeg avslutter Alone Together med en historie om datteren min – hun tilbrakte sitt friår i Irland. Ikke før jeg hadde droppet henne før jeg allerede savner henne [ler]. Vi har en samtale på Skype, og før samtalen vår så jeg på mammas brev til meg da jeg var førsteårsstudent på college. Hun holdt på å dø, og hun ville ikke at jeg skulle vite det. Brevene var så rørende fordi hun sliter med å fortelle meg hvem hun er, og hun føler at hun ikke har mye tid. Så ville jeg skrevet brev til moren min – og selvfølgelig har jeg de brevene også – der jeg prøver å fortelle henne hvem jeg er mens jeg tar dette neste steget i livet mitt.

Så her har jeg datteren min på Skype, og vi deler alle intime detaljer i livet hennes. Hun holder opp kjolen. Vi bestemmer oss for skoene hennes. Jeg mener, jeg kunne ikke vært mer involvert, og jeg er som å fortelle henne: "Vel, vil du ikke kanskje, vet du, skrive meg et brev?" Så hun sier: "Vel, hvorfor skriver du meg ikke et brev?" Da sier jeg liksom, vel, du vet, på noen måter er denne boken mitt brev til henne fordi jeg i denne boken snakker om mine bekymringer om hva slags arv denne generasjonen vil etterlate til den neste, og hva er de tingene vi ønsker å etterlate?

Du vet, hva er tingene som, hvis vi ikke gir dem videre, selv med denne nye teknologien, kommer til å føle at vi ikke gjorde jobben vår? Og jeg kjenner de for meg. Jeg mener, jeg har de som er viktige for meg. Jeg føler veldig sterkt for personvern, en veldig viktig samtale. Du vet, jeg kan ikke nødvendigvis få den samtalen til å komme ut slik jeg vil ha den, men jeg vil sørge for at stemmen min blir hørt i miksen. Det er veldig viktig for meg. Og så ensomhet, viktigheten av ensomhet.

Fru Tippett: Og dette spørsmålet om hvor lederskap ligger i å starte disse viktige spørsmålene om hvordan vi former teknologi til å være human og bærekraftig, og mulighetene for det svaret er mer interessant på grunn av denne teknologiens natur, ikke sant? Det er en mulighet for alle å være ledere på Facebook-siden deres eller når de omformer familielivet. Jeg vet ikke.

Ms. Turkle: Ja.

Fru Tippett: Du har spesielle krefter fra å sitte på MIT for å virkelig forme denne store offentlige diskusjonen, men den er ikke begrenset til folk som deg.

Ms. Turkle: Nei. Jeg tror det er det som virkelig gjør denne teknologien så - så kraftig.

Fru Tippett: Mm-hmm.

Ms. Turkle: Er det, jeg mener, se på hvordan det styrker innbyggerne politisk.

Fru Tippett: Ja.

Ms. Turkle: Du vet, se på hva som skjer i Midtøsten. Du vet, vi må hente vår inspirasjon fra det, at folk kan gjøre politisk revolusjon. Du vet, vi kan gjøre revolusjoner i hvordan vi vil, du vet, tenke på spørsmål som privatliv i vårt eget land, sivile friheter i vårt eget land, måten vi ønsker å styre familielivet på.

Fru Tippett: Rett.

Ms. Turkle: Så jeg er optimistisk fordi personene jeg intervjuet ikke var fornøyd med stedet vi hadde kommet til. Folk føler at det er noe galt. Det er mange mennesker der ute som — de elsker telefonene sine, de elsker musikken deres, de elsker å lytte til bøkene sine på MP3-spillerne sine, det samme gjør jeg. Men det er noe med dette som bare vippes ut av balanse, og de ønsker å få det riktig.

Ms. Tippett: Sherry Turkle er Abby Rockefeller Mauzé-professor i samfunnsstudier av vitenskap og teknologi ved MIT. Hun er grunnlegger og direktør for MIT Initiative on Technology and Self. Bøkene hennes inkluderer Alone Together: Why We Expect More from Technology and Less from each Other .

Nær slutten av den boken siterer Sherry Turkle Thoreau som skrev om hans to år med retrett: "Jeg dro til skogen fordi jeg ønsket å leve bevisst ... jeg ønsket ikke å leve det som ikke var livet, å leve er så kjært ..." "Thoreaus søken," skriver Sherry Turkle, "inspirerer oss til å spørre om livet vårt med teknologi: gjør vi bevisst?"