Når Takknemlighet Holder Hender Med Sorg

«Han er ved bevissthet», sier sykepleieren. Jeg stoler på denne Vietnam-veteranen med det aknearrfylte ansiktet og det ømme, resignerte hjertet hans. De triste øynene hans hjelper meg å møte det som kommer. Vi to står ved siden av en seng på onkologisk avdeling på Strong Hospital og ser over mannen min Vics slappe kropp.

«Han kan høre deg», sier sykepleieren, «men han er for utmattet til å svare. Du kan be ham klemme hånden din.»

Ja, jeg kunne bedt Vic om å klemme hånden min hvis han elsker meg. Men jeg tviler ikke på hans kjærlighet. Jeg kan be ham om å klemme hvis han hører meg, men han trenger ikke å høre meg. Han trenger å dø, så jeg kaller ham ikke tilbake til livet og til meg, men lar ham bli med det harde pustearbeidet. Jeg berører ham og inhalerer duften hans, gnir olje inn i hendene og føttene hans og ber om styrke til å slippe ham løs. Jeg har gått med ham til dødens terskel og hengt føttene mine over kanten. Jeg føler avgrunnens enorme vidde, men jeg kan ikke gå lenger.

I to år prøvde jeg å redde ham. Vi prøvde begge, men det finnes ingen flere rømningsveier. Etter årevis med kamp åpner hans milde passasje hjertet mitt og stiller tankene mine. Denne stille døden er hans siste gave til meg, selv mens jeg gråter og hvisker farvel. Rett etter midnatt puster han ut. Jeg venter på en innånding som ikke kommer.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal leve uten denne mannen. Jeg er avhengig av at de brune øynene hans stråler mot meg. I førtito år elsket vi hverandre, mediterte sammen, forvandlet landet vårt, oppdro sønnene våre og delte drømmene og sorgene våre. Jeg vet ikke hvem jeg er uten ham.

Vennene mine og jeg sitter med kroppen hans i seks timer. Når en pleieassistent ankommer, hjelper en kjærlig sykepleier meg med å svøpe Vic i rene hvite laken og skyve kroppen hans inn i likposen.

Vi tar heisen ned og går mot sykehuslobbyen, og skygger for øynene våre fra solen som skinner gjennom gulv-til-tak-vinduene. Folk haster, griper tak i kaffekopper og presser på for å slå imot før klokken 7. De er alvorlige og selvopptatte, med blikket bortvendt. De ser ut til å være bak en glassvegg, i en annen verden, på de levendes side, mens jeg står på en terskel der døden føles nærmere enn livet.

Vi finner Subaruen min i parkeringshuset og stabler Vics klær og bærbare datamaskin i baksetet. Vi står som en hjelpeløs klump, myknet opp av dødens mysterium vi nettopp var vitne til. Det er ikke nok å klemme og takke disse generøse vennene for at de har fulgt meg på denne reisen, men det er alt jeg har å gi.

«Kan du kjøre bil?» spør Anthony.

«Ja», svarer jeg. «Følg meg.»

Jeg styrer ned parkeringsrampen og kjører sakte slik at Anthony kan ta igjen leiebilen sin. Jeg stopper ved parkeringsvaktens bås med glassvinduer. Kroppen min vet hvordan man teller penger og betaler parkeringsavgiften.

Jeg er en fremmed, nettopp kommet tilbake fra underverdenen. Jeg har sett døden, rå og ustoppelig, og forstår at min egen død ikke er noe fjernt.

Anthony kjører mot hjemmet i sakte kjørefelt på New York State Thruway. Vi reiser over denne verdens fremmede jord, fremmede for dagens vanlige bekymringer.

Hvordan er det mulig å føle så dyp sorg og dyp takknemlighet samtidig?